Stillehavet- den lange veien mot Fransk Polynesia.

Det er dag 20 i sjøen. Jeg står i byssa og skal lage kveldsmat til oss. Har kokt egg og varmet to baguetter. Plutselig er det nok for meg. Roper:” Svein, kan du komme ned og overta, jeg orker ikke stå her lenger”.

Svein kommer ned leideren, gir meg en vennlig dult i ryggen.”Kom deg ut, jeg fikser dette!”

Hva var det som skjedde med meg? Sitter fortumlet i cockpiten, tårene renner stille nedover kinnene, er nesten apatisk. Greier ikke å tenke…

Etter en liten stund dukker det opp to varme baguetter med skinke og hjemmelaget italiensk salat. Skipperen visste nok hva som skulle til! Jeg får det i meg, selv om jeg ikke hadde lyst på mat. Forsiktig spør skipperen hva som har skjedd? Ikke vet jeg, men jeg tror jeg bare var trett, matlei, trett av all gynging ukontrollert fra side til side. I ettertid har jeg fortalt episoden til et par andre vi har møtt etter at vi kom fram til ankerplassen, og det var ingen ukjent problemstilling. Derfor forteller jeg i håp om å kunne si til andre også at dette er helt normalt. Langturseilere vi har møtt på vår ferd har spurt oss om vi har funnet litteratur der det ikke bare er glansbilder som er beskrevet. Mye av det som er skildret. er idyll, og selv når naturkreftene slår seg vrange, får noen det til å tro at det også er en lek.

For meg er 34 dager i sjøen med hav og himmel ikke så voldsomt spennende, selv om det stadig er forandring i skyformasjoner og havbølger. Nyanser i grått og blått. Mye vind, lite vind, ingen vind.

Da vi dro fra Panama for vel en måned siden bestemte vi oss for å dra forbi Galapagosøyene. Det var dels på grunn av skyhøye priser for å sjekke inn, dels på grunn av værmelding vi lastet ned fra internett dagen før vi dro. Vi leste videre fra Jimmy Cornells World Cruisings Routes der han anbefaler å ta en stor bue utenom Galapagos. Det ble vår rute, ca 4200 nm. Og det kan jeg love leserne er en lang vei. De første 1100 nm rett sydover. Gjennom stillebeltet ved ekvator, og så videre dypt sørover til 7grader42(nesten 500 nautiske mil syd for ekvator) syd før vi fant passaten og kunne gå vestover. Det var mentalt slitsomt med slik en omvei.

Men vi hadde våre morsomheter. Passerte ekvator kl 0400 (båtens tid) og det var belgmørkt. Svein klar med fotoapparatet for å ta bilde av GPS-en med 00.00.00. Men ville blitzen gå av, nei! Hele 8 ganger krysset vi fram og tilbake over linja før det perfekte bildet ble tatt. Ingen skal si at ikke skipperen er utholdende i avgjørende øyeblikk!!

Da vi kunne begynne nedtelling mot Hiva Oa, en av de største øyene i Marquesas øygruppen, steg humøret betraktelig, selv om det fortsatt var 3869 nm igjen. ( og da hadde vi allerede seilt 1100). Godt vi har watermaker om bord, så har vi i alle fall nok vann.

Jeg gjør meg mine små analyser om ankomsttider. Ikke det at jeg tror vi kommer fortere fram av den grunn, men det er den daglige spenningen om kalkylen holder, eller om jeg må resette målene. Måtte resette etter en uke, forsto at jeg i utgangspunktet var for optimistisk. Vinden var for svak og ustabil. Nå er analysen bedre, ligger 63 nm foran skjema. (Dag 30)

Har også laget min egen lille regatta på sjøkaret, eller draftet, som det heter. Draftet tilhører Frank Moncrieff, som eier Frida og som var her for 3 år siden med kona Wenche. Frank har sirlig skrevet inn dag for dag, og nå gjør jeg likedan. Spennende er det om vi slår Frida i døgndistanse. Noen dager var de foran, noen dager vi. Men Frank, du lurte oss på slutten, de siste dagene. Da droppet du ut og det var bare våre nedtegnelser som kom helt fram.

Hvordan har så overfarten vært? Egentlig ikke kjedelig, det skjer noe hele tiden med vind og bølger. Men bølgene har vært mer urolige enn forventet. Selv om vinden er akterlig, kommer det bølger fra syd som slenger oss sideveis så det holder. Vi har hatt mye sjø over dekk, men svært lite i cockpiten, kun litt sprut og skvett. Svein har hatt mye arbeid med å justere Peter, vindroret. Vi har seilt med storseil og genoa, og det var en ny erfaring for Peter. Han streiket på å seile kursen når vindstyrken endret seg og drev skipper til fortvilelse. Og nesten alltid om kvelden når skipperen skulle sove.  Men til slutt fant Peter og Svein ut av det med hverandre og nå styrer Peter slik han er laget for å gjøre. De to siste ukene har vi seilt med spridd genoa i mer eller mindre full størrelse. Det er ganske enkelt å rulle inn eller ut og vi har funnet ut at Peter liker seg best når han kan styre skuta med litt sparsomt med seil. Vi ruller ofte inn litt ekstra om nettene. Vi seiler safe, med store sikkerhetsmarginer og har blitt belønnet med at utstyr ikke har gått i stykker.

Vi har vår egen tid om bord (=Panamatid)Det er litt rart når sola går ned nærmere klokka 22 og står opp igjen 10 om formiddagen. Det blir litt rare nattevakter av sånt. Men vi skal konvertere til lokale tider når vi kommer til lands. Nattevaktene er en egen historie. Vi har AIS som varsler når skip nærmer seg, og dermed har vi unnet oss litt lenger søvnperioder på det mørkeste.  Sannheten er at vi så ikke et eneste skip eller seiler fra vi la om kursen vestover til vi var ved innseilingen til Hiva Oa. Da dukket det opp en 60 fots seiler som stevnet inn i havna rett før oss.

Satelitttelefon er en fin ting. Vi sender SMS hver tredje dag til Bjørg som oppdaterer bloggen vår. Og jeg kan love at det er høytid i båten når vi mottar SMS-er fra døtrene. Vi har også unnet oss noen korte tlf samtaler med døtre og mødrene våre. Vi tror det er viktig at de vet vi har det bra, og viktig for oss å få litt input hjemmefra.

Vi har hatt godt tid til å lese, strikke, tenke og prate om løst og fast. Det er nok de nærmeste og hvordan de har det vi snakker mest om. Ikke minst da det var dobbel barnedåp i Oslo. Vi var med på vår måte med forhåndsskrevet hilsen sendt til Snarøya menighet der dåpen fant sted. Vi har nok også drømt oss litt bort i hva vi skal gjøre videre på ferden og hva vi skal finne på når vi kommer hjem igjen. I tankene og drømmene er alt mulig og ikke alt kan festes til et skrevet ord…..

 

Det som er skrevet til nå er forfattet ute i havet da vi fortsatt hadde tre-fire dager igjen til landkjenning.

 

 

 

Nå sitter jeg i cockpiten med tiger- bikinien på, det er 30 grader i skyggen.  Svein har gjort en kjempejobb med å vaske skroget for skjell og alger, med nærgående småhai i området. Jeg har unnet meg telefon til døtrene og hører at de er godt fornøyd med at vi er framme. Fasiten ble 33 døgn og 8 timer. Ganske normalt. Ingen seil er ødelagt, alt fungerer som det skal til nå. I dag har jeg levert en stor bag med klær til vask på lokalt vaskeri, og på fredag unner vi oss en heldagstur øya rundt med lokal sjåfør.  Vi kan unne oss mye luksus etter å ha spart ca 2.000 dollar på å unngå å sjekke inn på Galapagosøyene.

 

 

 

Legger ved noen bilder som viser stedet vi er på. Velorganisert, vi får alt vi trenger, men det er norske priser. Ikke så rart når alt må fraktes fra Tahiti og hit, de får forsyninger med båt en dag i uken.

Takker for alle kommentarer og heiarop underveis, Bjørg var veldig flink å formidle det som kom til bloggen. Det varmer oss når dere kommenterer og synes det er interessant å lese det vi prøver å formidle. Da følte vi oss ikke så alene på det store havet.

Delt glede er dobbelt glede.