Hiva Oa

Vi har funnet oss en riktig kremplass her på Atouna, Hiva Oa. Innerst i en bukt, bak moloen som sluker den verste dønningen. 4-5 meters dybde, og hardt, sort mudder for ankeret. (Sort fordi det er vulkansk sand.) Det vil si ankerne, for det er ikke svaierom blant alle båtene. Vi må derfor legge ut hekkanker også. Når vinden dreier, forblir båten i noenlunde samme posisjon. Første morgenen her våknet vi ved at båten lå rett oppå sin egen ankerbøye. Hekkankeret og hovedankeret befant seg på omtrent samme sted. Heldigvis hadde vi ikke dunket borti noen av nabobåtene i den stille natten. Vi hadde dregget. En advarsel. Hekkankeret er blitt noe riktig hekkan, som man sier i Stavanger. Når båten løfter seg på dønningen som dreier inn i bukta, og vinden kommer fra siden, dregger ankeret langsomt, men sikkert, og etter en dag eller to må vi trekke det opp og legge ut på nytt. Vi har tatt den enkle løsningen, legge ut anker uten kjetting og heller mye tau. Fordi vi ikke har mer kjetting. Uten kjetting graver ikke ankeret seg ned, selv om det er et relativt tungt, 15 kilos Bruceanker.  De som gjør det skikkelig med en gang, slipper problemer slik vi har. Vi vil gå til innkjøp av en ekstra lengde kjetting til hekkanker så snart vi får tak i. Ryktene sier at det har de til rimelige priser på jernvaren i landsbyen. For nødtørftigheter som brød, smør og ankerkjetting er visst subsidiert av de franske myndighetene…

Vannet er grumsete. Hvorfor vet vi ikke helt. Bølgeslag mot stranda innenfor hvirvler opp fine sandpartikler. Kanskje renner kloakken ut her og gir kraftig algevekst? Når det regner blir vannet rødlig. Kanskje skylles det røde jordsmonnet ut i bukta.  Det vrimler av småhai vi ikke ser. Rokker gjør kast i luften. Har vært uti og skrubbet vannlinje og skrog, men da en større grå fisk dukket opp rundt beina mine, forsvant badelysten…. Må innrømme at skipperen liker å se bunnen på grunt vann og propell og kjøl når skipperen dykker under båten.

En dag vi kom tilbake fra landsbyen, måtte vi gni oss i øynene, for da lå det en fransk båt ankret opp mindre enn en skroglengde ved siden av oss. Dette syntes vi ikke noe særlig om. At båter ligger så tett betyr at faren for sammenstøt er overhengende. Det ble kommunisert , men kontant avfeid av de franske. Arrogant syntes vi. Så vi så ikke noen annen råd enn å trekke oss opp på ankerkjettingen nok til å komme klar nabobåten. Siden viste de oss bare en kald skulder. Snudde seg en annen vei osv. Utrivelig atmosfære. En lærdom til oss til neste gang.

Her ligger trivelige folk nok ellers. Hollandske Aura med Simon og Anita om bord. Bodd i båten siste 8 år. Seilt norskekysten fra ende til annen. Simon, pensjonert helikoptertekniker,  jobbet flere måneder  på norske flyplasser og lærte seg atskillig norsk. Hollenderne er et språkmektig folkeslag. Anita er fra Surinam og halvt indianer. Høyreist, stolt og flott dame på alle mulige måter. Utdannet i hotellfag. Har sågar jobbet som fengselsbetjent mens ungene var små og jobb i hotell- og restaurantbransjen ikke lot seg kombinere.

På den andre siden ligger det en sliten katamaran. Om bord en mann som ser ut til å leve et asketisk liv. Amerikaner viste det seg. Hadde bodd i båten i 40 år, de siste 20 her på Marquesasøyene. Hver morgen folder han ut sitt klappbare aluminiumsbord, setter seg ned på sin skallstol av plast  og spiser andektig av sin skål med mat. Om morgenen ser vi en viftende arm eller fot fra gymøvelser i cockpit. En og annen kveld ser vi blålige lysblaff når han ser film på PC’en i cockpit. Han feiler ett eller annet , tror vi. Tynn, svak stemme. Hadde vært i riggen et par dager før. Med boremaskin. Totalt utslitt. Vi bød ham på middag, men han orket ikke. Om han ikke savnet selskap? Han hadde bare vært alene om bord de siste 2 år. Kunne vært interessant å høre hans historie….

Ellers rundt oss båter av ulike nasjonaliteter. Bak oss en svensk katamaran med 8 mann og en hund om bord. Bruker jolla som taubåt på styrbord side. (Hvis du får motorhavari, nytter det ikke å taue båten med jolla, men hvis du binder jolla fast langskips, gjør det susen, til og med med en 4 hester om været er rolig, sier Hans Olav.) Katamaran pleier å ha en motor i hvert skrog. Det viste seg at svensken hadde bare en motor i drift. Den andre hadde sprengt topp-pakningen. Konsekvens av manglende kjølevann og overopphetning av motoren. Slikt er ikke spøk heromkring. En ting er å få tak ny pakning og skifte den, noe ganske annet om topplokket har vridd seg.  Svensken, det vackra fruntimret og lilla hunden, seiler rundt med 6 betalende passasjerer som skal av på Tahiti i juni. Er avhengig av å ha inntekter på båten for å holde det gående. Det sliter hardt på båten sier han. Och det ska bli skønt att vara ennsamma igjen, sukker han. En atletisk kar i 35-års alderen, fysikk som en toppsvømmer. Glad for å få låne litt verktøy til å rense skroget og  håndbøker med havneinformasjon til planlegging av turen videre. Han skulle fotografere av sidene med mobilkamera og overføre til PC’en, eller datorn, som svenskene sier.

I andre enden av havnen finske Markus, på vei alene rundt jorden i sin Laurin 28, Himmene av Okkula. Vi traff ham i Oranjestadt på Aruba og siden utenfor Balboa i Panama. Han har seilt ganske raskt etter 48 timers stopp på Galapagosøyene. Trolig raskere enn oss. Han er stolt av det. Full pakke med genoa, storseil og spinnaker. Finsk sisu. Hyvvee Suominen!  Finnen er mekaniker, så nå er det håp for svensken!

Bak oss ligger også en rød, kanadisk stålbåt. Trivelige folk om bord. Båten sjøsatt for 3 år siden og seilt hitover via mellomamerika siste 2 år. Selvbygg. 15 år har det tatt. Imponerende finish. Ingen rustflekker.  Ingen bulker eller knekk i skroget. Eieren fortalte at basert på den kjente Bruce Roberts tegninger, hadde han fått alt metall data-laserskåret i Danmark og transportert til Canada der han hadde sveiset sammen alt selv. Jeg trodde platene var valset dobbeltkrumme, men danskene har andre metoder! Om bord 1 tonn teakplank til innredningen, det meste ferdig nå.  Mange dyktige mennesker rundt omkring. Men noen kommer aldri lenger enn til den perfekte båten….

Denne havnen er stort sett amerikansk. The star sprangled banner vaier fra de fleste akterspeil. Gjerne kjennetegnet av grønn kanvas over dekk og kanohekk. Amerikanerne holder sammen. Social calls everywhere.

Sammenleggbare joller, Portaboote, er populære blant dem. En av dem putrer rundt med en Lehr påhengsmotor, 4-takter drevet av små campinggassflasker! Mange gummibåter har store hjul på akterspeilet. Hjulene flipper rundt og vips er jolla blitt to-hjuls trillebår når den landes. Sparer nok jollebunnen for slitasje og mannskapet for krefter når jolla skal opp landingen. Jolleanker er også nødvendig for å hindre jolla å bli liggende å hogge i kaier med spiker og bolter, eller oppetter skarpe steiner og koraller.

Men østeuroperne kommer! I Skottland møtte vi 2 russiske skipsmannskaper i leide båter. Hyggelige folk i 20-årene. I Panama en mindre nyere Hanse-båt med polsk flagg. I går kom det en polsk båt inn. Foran oss ligger en tysk Baltic 42 bygd i Sør-Afrika. Når finnene faset ut gamle båtformer, havnet de i Sør-Afrika, kanskje som et håndslag til å bygge opp økonomien i landet. Tyskeren hadde en diger tunfisk liggende på dekk som de prøvde å vifte fluene vekk fra. I mellomtiden har flere tyske båter kommet til. En Bavaria, en Dehler og en amerikansk skonnert.

En stund lurte vi på hvor alle Bavariaene var blitt av. Ingen å se siden Shelter Bay. Så dukket det altså opp en med fransk flagg for noen dager siden og i går en med tysk flagg. Men ingen norske. Ennå.

Av norske båter har vi her møtt vi Milla av Tønsberg (Comfort 30) med trivelige ungdommer om bord, Kjell og Lise. Seilte først båten til vestindia og hjem, snudde hjemme og seilte tilbake til vestindia og Panama, der båten ble lagt opp noen uker på land. Da de kom tilbake var båten mer eller mindre ødelagt inni. Sterk varme og høy luftfuktighet hadde  medført kraftig muggdannelse, plast smuldret opp, metall korroderte i stykker. Det medførte kraftig klorvask, utskifting av det elektriske anlegget der isolasjonen datt fra hverandre. Bensinaggregatet falt også fra hverandre og måtte kastes. Oh, skrekk og gru! Milla skal til Australia og selges der. I likhet med Doris av Bergen (Oksø 32). Med Maruis, Henrik og Kristian om bord. De er ventet framme her på Marquesasøyene om noen få dager.

Så møtte vi Imagine (HR49) med norske Tor fra Rjukan og Louise fra St.Helena som betalende mannskap, en ung forfatterinne på seilende skrivebord. Tor kjøpte båt på Fiji for 3 år siden, mens kona flyttet hjem til Stavanger og kjøpte hus på Engøy. Hun liker ikke å seile og ville prioritere sin gamle mor på Egenes, mens Tor lever ut drømmen om å seile jorda rundt, Fiji-Fiji. Han er snart i mål, men gir seg neppe med det før han flytter til Engøy. Han hadde kjente over alt. Slik blir det vel med oss også etter hvert som vi siger hjemover mot vest. De fleste gjør jo det.

Alle som ankommer fransk Polynesia sjekker inn her på Hiva Oa eller på Nuku Hiva. Amerikanere og andre ikke-vestueropeere må garantere for flybillett hjem. Vi trodde vi også måtte det. Derfor en hyggelig oppdagelse at nordmenn og EU-borgere er fritatt fra denne regelen! Gendarmeriet, eller politiet viste seg å være et hyggelig bekjentskap. Høflige og engelsktalende gjorde innsjekkingen avslappet. Da svensken bak oss troppet opp på kontoret , han och frun, med 8 pass, ble det en liten utfordring. Øvrighetspersonene måtte fysisk se de øvrige 6 personasjene. Løsningen ble at gendarmene kjørte svenskene ned på brygga, kaptenen holdt opp ett pass ett og, mens mannskapet ute på katamaranen troppet opp en og en på dekk og ble godkjent uten pardong, som man sejer på norska!

Det har vært drama ute i havet. På vei fra Galapagosøyene får den kanadiske båten Nirvana Now alvorlige tekniske problemer. I svak vind og relativt høy dønning ryker først forstaget. Masse kav med å få sikret masten mot å falle ned. Så ryker styrekablene og roret begynner å slamre fra side til side. På ned nødrorpinne rett på rorakselen. Den knekker som en fyrstikk. Mer slamring med roret. Endestopperne ryker av og rorkvadranten løsner. Roret begynner å slå inn i skroget som gradvis begynner å delaminere. Etter  en stund begynner vann å strømme inn og de må sette i gang nødprosedyrer. De vet at båten kommer til å gå ned. En USA-båt 200 nautiske mil unna hadde hatt kontakt med havaristen via SSB-radio siden de begge forlot Galapagosøyene og gikk til unnsetning. Nærmeste redningsfartøy var på Galapagos-øyene et par tusen mil unna. Marquesas-øyenes egne redningsbåter har kun en rekkevidde på 60 nautiske mil. USA-båten kommer til unnsetning før havaristen går ned. Mannskapet går i aluminiumsjolla i stedet for å gå i flåten. Ombord i havaristen ligger nyinnkjøpt utstyr for 60.000 USD i esker og kasser, uforsikret. Eieren var teknisk inspektør i et rederi. Vant til å ha alt teknisk på stell. De hadde hatt båten i 18 år. Så ryker riggen og styrekablene. Kanskje det man minst tenker på til vanlig. Kanskje det man minst bruker penger på i båtregnskapet? Mannskapet , mann og kone,kom inn her til Hiva Oa for noen dager siden, men var allerede reist til Tahiti da jeg fikk nyss om hendelsen. I havnen ligger en Local Hero too! Det var ham som ga meg historien.

Når vi ligger på ankerplasser så lenge, henger vi et trekk over spinnakerbommen på fordekket som gir skygge til dekk og dekkslukene. Teakdekket blir gløsende varmt å gå på i solsteiken. Skulle sikkert vært vannet flere ganger daglig, men det medfører at det blir salt over alt.  Vi har et trekk av aluminisert duk over området bak masta, som sørger for å skjerme dekk og hovedluke. For ikke å nevne biminien som har hengt oppe siden kappVerde-øyene.  Den er laget slik at den kan stå oppe mens vi seiler, også med storseil. Den gir oss solskygge og  litt le for småskvett fra oven. Beskytter huden mot UV-stråling.  Sol blir det nok av. Når vi ligger på ankerplasser i fri vind, som gjør at båten vender mot øst, har vi et avtagbart sidetrekk til biminien som skjermer mot solen om morgenen, og som vi flytter til motsatt side om kvelden. Til rattet har vi et trekk som gjør at maten på cockpitbordet skjermes mot akterlig vind og sol.

Men det regner også. Til gagns. Svarte skyer siger inn over fjellene over oss og regnet bøtter ned. Vi samler regnvann i bøtter (fint ordspill?)under kanten av biminien og slår direkte på tanken. Det hender at lukene ikke er skikkelig lukket og det blir fukt i puter og sengetøy. Hva gjorde vi så med det? Tro det eller ei: Vi kjørte varmeapparatet i timesvis. God lunk og tørt sengetøy ble resultatet. Vi kjører forresten varmeapparatet månedlig for å prøve å unngå at det står i stykker…..

Og om bord har vi Kakerlakker. Den tyske typen. Ca 1 cm lange. Brune. Piler rundt i mørket og er særlig aktive i søppelspannet og steder der det er noe spiselig. Om dagen holder de seg helst i skjul.Skipperen driver klappjakt på dem om natten.  Klask. Så gørra skvetter. Gnisten fryner, ikke som var det mus om bord, men hun liker det absolutt ikke! Harmløse, redde insekter, men likevel ikke kjekt å ha.Vi har sprøytet med gift. Vi har et lite lager av spraybokser. Hjelper en stund. Så kommer en ny generasjon. Nå har vi gått over til pulver fra tyske Bayer. Det virket godt på mauren under hellene hjemme. Nå får vi se. Av våre hollandske naboer fikk vi et kinesisk vidundermiddel. Hvis det tyske ikke virker, går vi over til det kinesiske. Det virker visst slik at kakerlakkene spiser seg i hjel av stoffet, og blir i neste omgang så  kannibalisert av sine egne som også elsker stoffet.

Hvordan kom krapylene seg om bord? Trolig som bitte små yngel i emballasje. De elske å gjemme seg i papp eller andre skjulesteder. Vi har nok hatt sviktende rutiner her. En lærepenge hvis vi klarer å bli kvitt dem. En kald vinter hjemme vil i alle fall gjøre susen. Men det er en stund til det….