Madeira!

Alltid spennende når man nærmer seg land og ukjente kyster. Klokken 02 i måneløse natten den 25.september oppdaget skipperen fyrlys på Porto Santo. Da han våknet til liv utpå formiddagen, etter 24-06 vakta, var Porto Santo for lengst passert og de smale, skarpe klippeformasjonene langs det østlige neset på Madeira steg opp av horisonten. Høydedragene delvis gjemt i dis og skyer. Endelig var vi her!

Vi hadde tinget oss plass i kardemommebyhavnen Quinta des Lordes. Her kunne godt Tobias i tårnet ha bodd, politimester Bastian, trikkefører Syversen og frøken tante Sofie. Og røverne? Ja, det må vel være oss det…

Men altså nytt, rent, pent og velordnet. Og Joana på havnekontoret var bare behjelpeligheten selv, på sitt utmerkede amerikansk-engelske. Absolutt ikke noen frøken tante Sofie! Vi fikk raskt ordnet oss med leiebil, og dagen etter var vi på oppdagelsesferd. 3 hele dager til ende.

Og hvilken øy! Hvis noen av dere som leser dette aldri har vært her før, sier vi bare: Løp og kjøp! Og når dere kommer hit: lei bil og oppdag nordsiden av øya. Her er det sjokkerende vilt, vakkert, frodig, pittoresk, mangfoldig. Dere vil forlate øya med et smil om munnen. Som oss.

Vi har i alle fall fått dyp respekt for det folket som gjennom århundrene har bygget et svært så livskraftig samfunn her ute. Naturen er rik. Det er fruktbar jord, masse sol, nok fuktighet og et ganske så bratt terreng med terrasserte fjellsider. Her finner man drueranker, bananpalmer, potetland, sukkerrør? frukttrær og mye rart ”edannes” som vi ikke finner i frukt og grøntdisken hjemme. Vakre blomster skipperen ikke kjenner navnet på, hvorav store mengder Hortensia. Epler høstes to ganger om året.

Flere avlinger pr år

Nå vet dere hvordan bananen vokser

Skipperen på Horten’sia…

De fleste hus er i god stand, godt vedlikeholdt og med all slags grønne matvekster rundt dørene. Noen eiendommer framhever seg i størrelse og standard, her bor ikke bare velstående lokale. Det er mange utlendinger som har flyttet hit, eller har en ferieleilighet. Noen timeshare.

Folket på landsbygda virker fornøyde og vennlige. Stolte. Noe de har god grunn til å være etter vår oppfatning. Det må være et arbeidsomt folk.

Veinettet er av overraskende bra standard, sett med vestlandsøyne. Men det er bratt og svingete. Noen steder svært bratt. 11% eller mer. Som en vulkansk øy, er” jordsmonnet” et kaos av løsmasser. Sand, grus, pukk, steiner, kampesteiner i svært tykke lag. Når det regner, noe det gjør til dels voldsomt, vaskes løsmassene ut ,og så raser steinen nedover fjellsidene. Hull og spor i asfalten og smadret autovern, bærer preg av at tyngre ting har kommet fra oven, kan man si. Når det regner, fosser regnvannet nedover fjellsidene og ned V-dalene. For å ha en viss kontroll med flomvann, har folket i de fleste dalene forsterket de tørre elvebankene med solide, høye betongmurer.

Havkvernen maler

 

Vegetasjonen er svært vekslende med høyden. Øverst, over tregrensa finner man beiteland, lave busker, kratt og frittgående, lykkelige kyr. Det som ser ut som gjeterhytter, vitner om et dyrehold som minner om vår egen historie. Til og med inne i hovedstaden Funchal beitet geiter og sauer i terrasserte skråninger.

Oppe på nærmere 1600 meter

Lykkelige, frittgående

Men det er også mye lurv å se. Sammenraste hustak, falleferdige hus, og nybygg stoppet opp i ulike faser av byggeprosessen på grunn av pengemangel. Uteliggeres skjul, delvis i ly under ”Bedremannsen’s” bemurede ”festninger”. I byen en del mennesker som helt tydelig har falt ut av det ordnede liv. Men i det store og hele hyggelig, vennlig. Turistvennlig.

Turismen må sysselsette mye folk direkte og indirekte. Men turismen har et helt annet ansikt her enn det vi har sett på Kanariøyene, der den er til dels voldsomt dominerende. Her har vi ikke sett hele byer av hoteller. Så avgjort annerledes. Men armadaer av turister bak rattet i noe som må være en flåte av mange hundre, små leiebiler freser rundt. Som oss.

I dag er leiebilen tilbakelevert, all skyld og gjeld oppgjort, motorolje sjekket, diesel fylt på tanken, rorlagrene smurt, vannlinjen pusset og bedervet animalsk mat i kjøla kassert. Gnisten har bevilget seg solseng og badebasseng oppe på hotellet. Det er henne vel unt.

I morgen heiser vi seil for Puerto Rico, Gran Canari, der vår eldste datter Bjørg og Jørn har tatt ”de små rakettene” med seg på sin første sydenferie. Forventningen er store.

MormorGnisten og moffa’Skipperen gleder seg.