Om Porto og portvin

Fra Povoa Varzim tok vi metroen til Porto. Hypermoderne metro som går delvis på bakkenivå, delvis i dype grøfter, delvis i kulverter og delvis i tunell. Billig var det også. 11 Euro for to personer tur retur. Turen gikk gjennom tettsteder, urbane strøk, bugnende maisåkre, byggeprosjekter som hadde stoppet opp, langs en romersk viadukt, skogsområder og industriområder en times tid. Avkjølte vogner, myk start og stopp. Presis.

Så endte vi på Tindade-stasjonen midt inne i Porto, Portugals nest største by.265 000 innbyggere. Byen ligger i skrentene opp langs Duoro-elva. Overraskende kupert. Bakke opp og bakke ned. Bratt ned mot elva. Flere broer binder de to bydelene sammen.

Det kryr av folk. Mange turister. Det klikkes og fotograferes over en lav sko. Selfies også. Sightseeingbusser fulle avfolk. Hva vil folk se her mon tro? En overveldende frodighet av bygninger fra ulike tidsepoker. Forfall. Eldgamle og skjeve. Så som så med vedlikehold. Gater mer som smaug. Krongler seg oppover det kuperte terrenget. Brede åpne parker, torg og skulpturer fra storhetstiden. Den gangen sjøfarere og indianerrøvere brakte gull og enorme verdier fra Amerika til et stadig mektigere og rikere folk. Penger pløyes ned i praktbygg, rike utsmykninger og sikkert også en overdådig livsførsel. Monumenter over rikdommens flyktighet. Man kjenner et aldri så lite grøss ved tanken på den urett Amerikas urbefolkning må ha vært utsatt for av ren griskhet. Langsomt falt landet tilbake i fattigdom og endte som vest-Europas fattigste land til opp mot vår tid. En klasse også Norge tilhørte inn til for en generasjon eller to siden. Portugiserne forsøker å ta vare på sine gamle bygninger. En stor oppgave. Her og der bygningsfolk med murerskje og spade. Husfasader støttet opp med stålstag fra å falle ut i gatene. Innenfor åpne tak, råttent og forfallent. Frittgående høner, blomstrende fasader. Litt grønnsaker dyrkes i bakgårder. Rustne smijernsrekkverk og morkne dører. Fillete bakgårdskatter og hundelort. Fasader kledt med kvadratiske keramiske fliser, en eldgammel arv fra den tiden maurerne, blåmennene, araberne hadde fotfeste her. Det reneste kaos. Sjarmerende. Også velstand.

Fortauskafeer,parasoller og mennesker nytende sin latte, sin avis eller et glass vin. Dette landet kan vin. Flommer over av det.Lange tradisjoner. Som portvin. Vi hadde ætlet oss til portvinhusene. Lukte på atmosfæren, smake på varene. Over en praktfull buet stålbru i gråmalt jern og fagverk klinket sammen. Som Karmsundbroen ganger to. Et spenn øverst på buen, et spenn hengende under buen over elvekløften. Vi begynte øverst der brolegemet kun er for metroen og fotgjengerne. Under oss gondollignende fartøyer med latinerrigg og lang vrikkeåre. Lastet med portvinstønner. Nå staffasje. En gang viktig transportmiddel nedover elven . Ut mot elveosen der ventende skip mottar tønnene med det ettertraktede fluidum ut til verdensmarkedet. På andre siden i dag taubane ned langs elven, sendende turister inn og ut av portvinsmaskinen. Vi tok trappene nedover, beskuende portvinshusenes lange, tettliggende tegltak. Offley og Sandeman. Tenkte selvfølgelig på vår gode venn Arvid da.

Sandeman

Sultne var vi og innfant oss til lunsj i en liten sidegate. Stappfullt inne. Et godt tegn. Da pleier maten å være god og rimelig. En lettere laidback kar tok i mot oss på utmerket engelsk. Ikke ulik den amerikanske smørsangeren Dean Martin. Det ble ryddet et bord ute på brosteinen bak en parkert bil og snart satt vi og inntok vår lunsj, nytende en duggende, perlende frisk vino verde. Stekte sardiner til meg, selvfølgelig.

Portvin skulle smakes denne gang. Vi fikk anbefalt et sted og snart satt vi 4 personer, herlige Ulf og Pia fra svenske Clary andektige inne i portvinstempelet og smattet på 5 ulike røde væsker. To klasser, Ribeira som kun lagres på tønne en kortere periode før den lagres på flaske i opp til 70 år, og Tawny som har et betydelig lengre opphold på tønne før den havner på flaske. 10-20-30 år. Jo eldre, jo lysere farge, jo mer rosinsmak. Godt smakte det. Alt sammen. Kulturarv?

Porto

Så vandret vi langs elvebredden på begge sider av broen beskuende det myldrende folkelivet og det bygningsmessige utrolige mangfold. Siden begikk vi bakker, gater og smaug oppover fjellsiden og over i den nyere og mer moderne del av byen. Innslag av hypermoderne arkitektur og bitte små fortauskafeer i liksom-terrasser i bakkene. I en av gatene sto en rød Ferarri med motoren i glassmonter til beskuelse. En mafiosolignede yngre kar i svart silkedress og ditto mørke solbriller senket sitt legeme ned i den brede, nesten hysteriske kjøredoningen. Litt blå røyk og noen lette purr purr før ekvipasjen forsvant rundt neste gatehjørne. Rolig, rolig! Men i flere minutter senere hørte vi hylene av den 10 sylindrede lowflyer hver gang mafiosoen fikk grønt lys oppe i gatene? Vi har slikt hjemme også. Så et titalls slike utstilt på Aker brygge for få år siden.

Kanskje her som hjemme, det er midler nok, det er bare fordelingen det kan stilles spørsmål ved? For tiggere er det over alt. Ikke rumenere som hjemme, men fortsatt stor arbeidsledighet og åpenbar fattigdom. Yngre, eldre. Det gjør vondt å se på.

Men folk flest ser ut til å ha det bra.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s