Giiiv akt!!

De står rett opp og ned, flaggmennene. Tett i tett. Som en hær. Spretter opp i grunnstiling hver gang en bølge har rullet over den. Det må være hele divisjoner av dem. Vokterne av den iberiske kontinentalsokkel. Vokterne av havsnarene. Passer man ikke godt nok på, kan uhellet være ute. Et klask i skutesiden er en advarsel. En flaggmann i propellen en alvorlig trussel, for ikke å si en krigserklæring. Da væpner man seg med blanke våpen, båthake, skarpe kniver, eller man kan være fristet til å påkalle mannen med ljåen, for en ljå kunne nok vært et passende redskap, selv om det nok hadde påkalt en viss frykt rundt om i havnene, he he. Vi har dykkerutstyr for slike tilfeller. Håper vi slipper å bruke det. Andre har en RopeCutter på propellakslingen.

Hvem er de så, disse flaggmennene? I Skottland var det helst oransje PVC-kuler, i Irland og Spania plastkanner i ulike farger svart, blått og hvitt, men her i Portugal altså flaggmenn. De fleste bestående av en isoporklump, gjennomboret av en lang bambusstang med ett farget flagg i den øvre enden og et lodd i den andre enden under vann. Ved siden av gjerne en kort line med en liten dobbe. Ned i dypet ett eller annet fiskeredskap. Det ser ut som noen av dem må ha stått der lenge, grønne som de er av havskjegg, flaggene fillete. Har de drevet av og blitt avskrevet som tap? Markerer de en hevdvunnet fiskeplass? Du må’kke komme her og kommer her?

Flaggmann på sin post

Portugisiske fiskebåter er velholdte. Malt i gilde farger. 40-50 fot. Ulike vår hjemlige i formen. Gjerne med spring og svært bred, utsvinget baug. De fisker rett ut i Atlanteren og må nok tåle mye juling gjennom årets skiftninger. Ingen skjærgård å gjemme seg bak. Havet er iskaldt. (Få bader her) Næringsrikt. Mye rødåte å se i det rødflekkete havet. Havet lukter stramt, som av opptinte, frosne reker. Havet må være fiskerikt. Optimistiske hobbyfiskere med lange fiskestenger på kaier og moloer og i småbåter. Optimistiske fiskemåker på vannet, men ikke mange havsuler slik vi så langs klippekystene lenger nord. Opp av havdypet underlige skapninger som utstilles på is i supermarkedenes fiskedisker. Man finner hjemlige fiskeslag som makrell og sild og krepsdyr som hummer, store reker og sjøkreps, store ,svarte strandkrabber,ja endatil taskekrabben. Sei, lyr og torsk ser man ikke. Men langustere, red snapper, sardiner, bonito blekksprut, akkar, og mange fiskeslag vi ikke kjenner navnet på. Skjell og muslinger.

Det som landes, sorteres og legges i nummererte kasser på fiskemottaket. Så står kjøperne klar og byr når auksjonen starter. Mange nysgjerrige å se, lokale, eller turister som oss. Spennende å se fangsten. I noen byer går sirenen hver gang en tråler klapper til kai. Trolig for å gjøre kjøperne oppmerksom på neste mulighet til å by. For portugiserne er glade i fisk. Når man går gatelangs i disse kystbyene kryr det av fiskerestauranter. Fisken grilles gjerne hel og serveres med hud og hår, dvs med hode og hale, skjell, innmat og bein, rett på tallerkenen med poteter og grønnsaker. Men fisk er ikke billig. Prisen på litt større fisk i forhold til kilo. Gjerne 300 kroner kiloen på restaurant. Man spiser sin fisk med andektighet.

I mens forflytter vi oss fra havn til havn sørover kystene. I flaggmannsjungelen, ekstremt tett i åpningen rundt havnene, i kystens slalomløyper finner du vårt vinglete far. Her går man helst ikke i tåke, og slett ikke i svarte natten for motor. For vinden har sviktet oss. The Portuguese trade wind, en plystrende nordvest, har uteblitt. Vi har vind på kanner på dekk, og jerngenoaen knurrer fornøyd under dekk mens den slurper i seg diesel. Det er krevende å holde utkikk, særlig fordi vi når vi går sørover, har solen i øynene og det er vanskelig å oppdage flaggmennene på avstand.

Selv om vi ikke kan si vi liker flaggmennene, så er det liv i havet og Portugal et kjekt land for en frossen nordbo. Et småvokst og vennlig folkeslag.

Så får vi heller tolerere flaggmennene langs kystene, mens vi sier: Giiiv-akt!