Pantarei

Det var i den tiden man fortsatt hadde bokhylle og flittig brukte leksikon. Før Wikipedia, egentlig også før Internett. En båteier skipperen kjente hadde kalt båten sin Pantarei. Nysgjerrigheten drev ham til å finne ut hva et såpass ukjent og heller kryptisk båtnavn kunne bety. Det viste seg å være ganske så passende navn på en båt. Gresk om han ikke husker feil. Alt flyter.

 Ikke mye som kan flyte her på lavvann…

Båten flyter, og når man kikker seg rundt i skipets i ndre gemakker, blir navnet mer enn ensbetydende.  Periodevis kan en båt se ut som det reneste kaos. Ikke bare denne, forresten, men skipperen har sett flere lignende tilfeller der luka har stått åpen og åpenbart mye rart som skjuler seg under dekk. Flere han har snakket med har ikke vært i stand til å finne igjen viktige gjenstander som er stuet vekk, til og med i form av en brødbakemaskin! Jo større båt, jo verre. I denne skuten er gjemmene så små at slike avanserte innretninger er bare å glemme.

 

Men nå er det nesten velstand om bord. Det meste av store og små jobber er gjort, verktøy og utstyr  er tilbake på sine vante plasser. Piggen må ryddes, for snart kommer Gasten! Det blir atter trangt i akterkabinen når gitaren flytter inn i skipperkøya, siden Gnisten er hjemme. Hun har nok gjemt en del saker og ting som skipperen aldeles ikke husker hvor er, om han i det hele tatt vet han har om bord..

…og Lovinda flyter igjen. Har fått ny, dypvannsplass på pontong D, Town Basin Marina. Her når ikke pælemakken opp til kjølen (eller kjølen ned til pælemakken), sier Brian, som er storesjefen her i havnen.  Lovinda (too som hun heter siden skipperen elsker ordspill) ligger atter blank og fin i pelsen og skinner, ytterst på flytebrygga. Bunnmalingen som er 8 år gammel, har fått litt sliping og litt flekking, roret ser ut som nytt, aksel og propell satt inn med lanolinfett. Så får vi se hvor lenge det varer. Lanolin kan smøres på under vann. (Lovinda har nå fått seg slangedykkerutstyr, på størrelse med nevnte brødbakemaskin forresten, så nå kan skipperen oppholde seg leeenge under vann, som når skrogets edlere (metall) deler må skrubbes eller besmøres en gang i blant.)

Begroing av rur er et voldsomt problem her i Whangarei og i Opua der mange andre langtursseilere befinner seg. Lenger sør i landet har vifteorm fra Middelhavet spredt seg som rene pesten. Båter som kommer opp fra Auckland eller der om kring, må på land for spyling straks de ankommer dette området. I bakgrunnen trues det med heftige bøter. Det er gjengs her i landet. Statskassen skal fylles i år, sa Fatter’n. (Lettere omskriving a la Øystein Sunde.)  La syndere får svi på pungen! Vifteormen vokser så tett og blir så tyngende at det har ført til at flytebrygger synker.

Uansett bunnstoff, type og fabrikat, gror det altså heftig med rur her. Deler av båten så ut som et flytende rev da den ble løftet på land etter 4 måneders landligge. Verst var aksel og propell. Båten som lett kommer opp i 7 knops fart for motor, klarte ikke mer enn drøye 4 på vei til slippen. På hardt bunnstoff sitter kalkfoten igjen, selv om rurkrateret kommer lett av med høytrykksspyler. For skipperens del ventet helskraping av skroget. Lettere går det på selvpolerende bunnstoff.

På en langtur som vår, kan slippsetting være et problem. Varer bunnstoffet lenge nok, eller virker det i det hele tatt? Skipsbunnstoff er så giftig at det kan stå i 4 år eller mer. Det brenner på huden hvis man kommer i nærkontakt med det. Men når man kommer til Australia, blir det en annen dans. Dykkere tar prøver av bunnstoffet, som forlanges overmalt hvis det er av den giftige sorten. Vi valgte derfor miljøvennlige Coppercoat, som ikke smitter av, og som ikke forurenser utsatte havner og sårbare økosystemer.

 Menno fylte 47 og måtte fjerne all bunnmaling fra Panama.

Herved deles det ut en advarsel til de som tenker å få gjort arbeid på båten i Panama eller ellers i sørAmerika. To navngitte båter, Kairos og Arianna, opplever at dyr bunnmaling faller av på grunn av dårlig utført arbeid. Så må både grunning og bunnmaling slipes av og legges på nytt. Fagmessig og nøye, etter produsentens spesifikasjoner. Her sprøyter man bunnstoffet på. Fribordet tildekkes, lett sliping der det er nødvendig, og malejobben gjøres på en- to- tre. Lite søl. Kanskje noe man skal tenke på hjemme?

Apropos Panama. En båteier leverte inn redningsflåten sin til sertifisering i Panama. Han la deretter fortrøstningsfullt ut på Stillehavet og opplevde eventyret i 3 år. Så syntes han det var tid for å sertifisere flåten på nytt, og leverte den inn her på verksted i New Zealand. Da han skulle hente flåten til avtalt tid, var den ikke klar. Hvilken flåte, spurte de? I flåtecontaineren fant verkstedet kun en stor plastsekk med sand…..

Skipperen ser at Lovinda flyter tyngre i vannet. Hun var egentlig en skikkelig lettvekter, fødselsvekt kun 6.5 tonn. Men han har sine mistanker. Konspiratorisk medskyldig, riktignok. Han har fødd henne godt, er han redd. Stuet hennes gjemmer fulle. Å spørre en hunkjønnsperson om hennes alder, regnes som ufint blant mennesker som kommer fra møblerte hjem, men drister man seg så lang som til å komme med antydninger om hennes vekt, kan det bli blodig alvor! Men så tungt Lovinda nå ligger i vannet, forlangte skipperen henne opp på vekta, da hun i et beleilig øyeblikk hang i krana før sjøsetting.  Nå er hun altså avslørt: 10.2 tonn, takk! Selv uten brødbakemaskin, diesel og forsyninger. Skipperen grøsset. Ikke rart skipperen må trimme livlinjen hennes for marine dyr og andre uhumskheter rett som det er. En smule over bikiniranden, kan man kanskje driste seg til å si. Men når hun kommer hjem, blir det en alvorlig slankekur! En annen dans! Lynkur, riktignok. Men det blir nok noen billass og noen dagers arbeid. Godt at ikke huset flyter, i alle fall. Da hadde det blitt en smule slagside i kjelleren…

Om det skulle bli en Neste gang, må det bli med en mye større båt, gjerne kalt Pantarei for den saks skyld, men det blir det vel neppe noe av….

  Dyktig lavvannsjeger på jakt i ettermiddag….