The Doldrums / Stillebeltet

I går, torsdag 22.januar, ved middagstider forlot vår trofaste følgesvenn over syd-Atlanteren oss. Den stødige sørøst passaten, 12-15 knop dag ut og dag inn ville ikke følge oss lenger på veien nordover mot ekvator.

Ned med kryssfokken og spristakene. Inn med rullegenoaen og inn i stallen og jage ut hestene. Hai,Nippons sønn! Den bolde japaner har lenge vært forberedt på dette. Det er nå det gjelder. Massevis av for i kanner på dekk. Hypp hypp! Knurre knurre, mumler japaneren og spytter i nevene.

Gnisten gnir seg i hendene. Nå blir det ladet batterier, laget ferskvann og masse varmt vann i dusjen. Hårvask. Luksusliv om bord!

I løpet av kort tid slo vinden rundt i nord-nordvest. Ut med rullegenoaen, stramme inn skjøtene. Peter vindror blir avløst av Robert, autopilot, som er glad i ampere, men en rev til å holde stø kurs. Rundt oss dønning fra flere retninger på en gang. Vær og fjerne uvær setter sine avtrykk på havspeilet  og vi løftes og senkes i utakt etter som det ene bølgesystemet krysser klinger med det andre og tredje.

Vinden dreier over i nordvest, og når vi følger den, står vi lavere kurs enn vest. Ingen som helst framdrift mot ekvator. Inn med fokken igjen. Her må vi bare kjøre på, presse oss fram mot krysningspunktet to dagsreiser lenger framme. 32 grader vest. Kommer vi for langt vest, risikerer vi å måtte kjempe for å holde høyden resten av turen mot Martinique.

Nå ligger ekvator kanskje mer enn to dagsreiser unna, forresten, for farten er dårlig. Bare 4 knop over grunnen. Plotteren sier 1.8 knop motstrøm som går mer eller mindre rett i mot. Ikke bare motvind, men altså motstrøm i tillegg. Forbasket uheldig! Vi får sette lit til japaneren og at det er nok for i kannene til å holde det gående til det går an å seile igjen med akseptabel fart. Uten motor ville vi vært prisgitt å seile med 2 knops fart eller mindre på kryss og tvers i skiftningene det vil være mange av her. Da kan turen virkelig bli lang.

I Skottland sitter Paul og studerer værsituasjonen. Han er med oss på reisen, den godeste Paul. Skulle nok gjerne gjort dette selv. I morgen, fredag får vi skiftende vinder, men fra lørdag vil et mer stabilt vinddrag fra øst-nordøst etablere seg. I løpet av mandag lover han oss litt mer vind, og i de neste dagene vil nordøst-passaten på den nordlige halvkule være etablert. Men det er langt fram før vi er der…

Vi er kommet til the Doldrums. Det beryktede stillebeltet under ekvators brennende sol, der alt kan skje. I seilskutetiden kunne skipene bli liggende her og drive i dagesvis og ukesvis. Vindstille avløst av voldsomme regnskyll og brå, kortvarige kulinger fra alle kanter. En sjømanns prøvelse, for ikke å si skrekk. I dette området er været særdeles ustabilt. Området er under skiftende påvirkning av vind og værsystemer fra begge halvkuler. Varmen gjør at det er mye energi på ville veier. Innen  ITCZ,  som meteorologene kaller den, kan alt skje.

Her vi damper nordvestover for motor på nesten blankt hav i stille natten, med et par sekundmeter vind i snuten, hvelver stjernehimmelen seg over oss, omkranset av en skybanke, som løfter seg bak oss og sender kraftige lynblaff mellom skyene. Tordenvær på gang? Ikke det kjekkeste man kan tenke seg ute på åpent hav og med masten som det høyeste punktet på jordoverflaten rundt oss. Hvis så skjer, samler vi alt vi har av sårbar elektronikk og legger i steikovnen.  Stålkassen rundt fungerer som et Faradays bur der lynet følger metallet på utsiden. Egentlig er masten og riggen også et Faradays bur, så vi som befinner oss innefor, skulle kunne føle oss relativt trygge så lenger vi ikke holder oss fast i noe av metall. Et lynnedslag vil ikke være morsomt uansett, og faren for at hele det elektriske anlegget slås ut permanent er til stede, likeså faren for å slå hull i båten. Heldigvis er det sjelden slikt hender.

To dager senere skriver vi lørdag 24.februar. 2 uker siden vi forlot St.Helena. Om ca 4 timer, rundt om kl 21 UTC, etter mørkets frambrudd, vil vi krysse ekvator og vende tilbake til vår hjemlige, nordlige halvkule. Havet er blankt. Av og til en liten krusning i den slappe dønningen. Blå himmel og haugskyer som tårner seg opp med mørke øyenbryn veksler omkring oss. En overraskende kraftig og lei motstrøm har sluppet litt av taket. Ikke noe som er kjent i bøker eller kan leses ut av kartet.  Opp til 2 knop. Kjipt når vi brenner drivstoff for harde livet for å komme oss i riktig retning.

Her vi befinner oss på det østligste hjørnet av SørAmerika, har vi i går og i dag observert skipstrafikk for første gang siden lenge før vi ankom StHelena. I går observerte vi halvstor fisk som spratt i stim bak oss. Ryggen på ett eller annet sjødyr også. Kanskje ei havskilpadde? Utenfor StHelena observerte vi de fryktede Portugisiske krigsskip, lyserøde plastikkaktige, små seilende maneter med fryktinngytende tentakler hengende under, der den minste berøring kan ta livet av det meste..

En drikkevannsflaske driver forbi. Minner oss om hvilken gigantisk avfallsdynge havet er blitt for plastavfall. La oss håpe at verdens nasjoner kan klare å få kontroll på dette problemet før vi forpester alt marint liv og til syvende og sist oss selv med mikroplast

Siden det er lørdag og vår andre og siste ekvatorpassering på denne reisen, og samtidig halvveis til Martinique, blir det en liten markering om bord med vår siste boks med hermetiske kjøttkaker i brun saus, poteter, gulrøtter og ertestuing. Nogo attåt blir det vel også, om skipperen kjenner Gnisten rett. Hun har mye på lur i sinne gjemmer rundt i båten. Vi gjorde et forsøk på å supplere proviantlageret for minneverdige øyeblikk, og trålet butikkene da vi var hjemme ved juletider, men hermetiske kjøttkaker ser ut til å ha forsvunnet fra butikkhyllene…

Gnisten gjorde en opptelling i dag på hvor mange ulike land vi til nå har besøkt. 45 i tallet. Noen øystater assosiert med et oversjøeisk moderland, riktignok medregnet. Man alle disse har eget flagg. Noe vi for øvrig har behørig sikret oss.

I en slik stund, er det med en viss vemodighet vi forlater den sørlige halvkule og Sydhavet. Målet for denne lange reisen. Vi kjenner oss rike på opplevelser og inntrykk fra en del av verden vi nå vet bitte litt mer om. Egentlig ganske overveldende når man tenker etter. Vi har gjennom våre skrivelser og gjennom fotolinsene forsøkt å spikre inntrykkene fast. Mest for vår egen del, for familien også. Men vi har velvillig delt med alle som ville se og høre.

Litt spøkefullt kan vi vel nå fastslå at jorda er rund. Ingen konspirasjonsteori kan frata oss dette faktum.

Hva som venter oss når vi i kveld krysser ekvator, er foreløpig  et åpent spørsmål. Vi vet at vi kommer til å krysse vårt spor i nærheten av Barbados og deretter vil gjøre landfall på Martinique der vi har vært flere ganger før, og der Gasten og skipperen la ut fra da vi forlot Karibia med kurs for Aruba for 3 år siden.

Videre vet vi at vi kommer til å møte Nordøst-passaten om et par dager, som forhåpentligvis vil gi oss god bør og rask seilas siste halvdelen av overfarten fra StHelena.

Vi skriver mandag 26.februar i kalenderen. 4 døgn i the Doldrums. Etter to døgn har vinden gått over i nordøst, omtrent som forventet. Men det er lite av den. I går natt seilte vi for to rev i storseilet og full genoa i 2.5-4 knops fart i vind av 4-8 knops styrke. I dag har vi motorseilt hele dagen. Nå, etter mørkets frambrudd motorseiler vi fortsatt. Og  i morgen ser det ikke alt for lovende ut.

I går, ved daggry fylte vi på 88 liter drivstoff fra kanner på dekk i håp om at det skulle holde, men nå er vi ikke sikre lenger. Ikke i det hele tatt. Trolig får vi enda en dag med svake vinder, men onsdag, da kommer vinden! Så får vi se. Vi har vært godt vant. Hatt nok vind til å kunne holde 5-6 knops fart. Vi er litt engstelige for at vi kan komme til å ha for små dieselreserver. Man vet aldri hva som kan skje på en reise som dette. Vi har derfor tatt ut alle rev i storseilet og lar japaneren småputre i vei på lavt turtall. Bare noen få hester i er sving. Resten slumrer i stallen.

Det har vært nok en vidunderlig dag ute i havet. Doven dønning og lett krengning når vinden stryker gjennom  lett slaskende seil. Sola steiker og termometeret viser opp til 31 grader. Den brennende sola står høyt på himmelen midt på dagen. Vi priser vår bimini som beskytter oss mot kraftig UV-stråling. Som gjør det mulig å oppholde seg ute uten å bli helstekt julegris. Vi smører oss inn med solkrem og sunblockers. Gnisten tåler det meste, men har blitt litt vablete på ryggen. Skipperen er redd for nesa og kan minne om en zombie der han sitter med hvitkalket snyteskaft, solfaktor 50. Da er det fint å kunne trekke seg tilbake til køya under dekk. Under den åpne dekksluka med soltrekk over som sender en behagelig bris ned i de indre gemakker. En av fordelene med lite vind er at det også er fravær av skvett over dekk., som gjør det mulig å ha ei luke stående åpen. Døra til forpiggen står åpen. Ellers kunne det lett bli rene bakerovnen der inne. Hver dag er skipperen der inne og snur pakkene med egg. I dag hadde vi kokt egg og juleansjosfilteter på brødet til lunsj. I kveld laget Gnisten et lass pannekaker. Vi setter pris på vår fortsatte tilgang på ferskvarer. Vi har ennå gulrot og potet, løk og epler. Men tomater og paprika er slutt. For et par dager siden slo kreativiteten til da skipperen fant en boks med tomater. Etter diverse tømming av saft og finkutting ble det brushetta til lunsj under Gnistens store bifall.

Gnisten baker brød. St.Helena-brødet har holdt seg forbausende bra i kjøla, men i dag røk siste rest på havet. Vi har problemer med at det er lite futt i steikovnen. Det lar seg ikke gjøre å regulere opp varmen. Det tar to timer å steike brød. Gnisten har også prøvd seg med ei stor gryte på komfyren som steikovn, men det ble litt for hett. Muligens lever komfyren et farlig liv når vi kommer fram til båtutstyrsbutikken på Martinique…

Men nå er det klarvær og måneskinn ute over nesten blankt hav. Hvite skydotter i horisonten. Gule vegg tilvegg-tepper av drivtang driver sakte forbi, det rasler i blokker etter som båten siger langsomt framover og dønningen slår lufta ut av seilene. En mild, lett svalende bris i cockpit. Under dekk er det 31 grader. Returdieselen skaper dieseltanken om til et skikkelig varmemagasin under køya til Gnisten. Hun har rømt over i akterkabinen og g koser seg med en morsom bok under lysskjæret fra pannelykta og kjører en liten elektrisk vifte som svaler en svett kropp. Skipperen slukker Pc’en. Slukker taklyset og ætler seg til en liten stund for seg selv ute i den vidunderlige natten.

Siden har vi fylt på diesel en gang til, heist storseil og rullet ut genuaen i optimistiske øyeblikk, stoppet motoren, og for en stakket stund seilt noen timer, ja gjerne en natt i 3-4 knops fart, før seilene begynner å slå og bølgen klaske under akterskipet. Starte motor. Motorseile skamløst i time etter time nordvestovert i 300 graders kurs. Sett bygeskyer tårne seg opp i horisonten og legge kursen rett mot oss. Kraftige regnskyll spyler dekk og cockpit for salt og smitt og smule.

Hele 6 døgn skulle det gå før vi endelig fant Nordøst-passaten tidlig i morges. Endelig kom vi oss gjennom stillebeltet.  Nå begynner skuta å sparke fra igjen og vi kan holde kursen direkte mot Le Marin på Martinique. Nå 295 grader, sier GPS’en.

Vi satte to rev i storseilet og rullet litt inn på fokken for å sikre oss at skuta var i balanse og for at Peter vindror ikke skulle få for mye å bakse med. Fast is good, but safe is better, minnes vi Des Casons formaninger. Vi presser ikke båten mer enn nødvendig. Vi vil helst komme fram med båten i ett stykke. Unngå å få ødelagt utstyr som stjeler krefter, tid og penger når vi kommer i havn.

Det begynner igjen å bli hyggelig å sette ut døgndistanse i kartet. Om vinden fortsetter å holde seg på dette nivået, 12-15knop litt aktenfor tvers, burde det være mulig å seile restdistansen på rundt 9-10 døgn.  Vår svenske venn Lasse i Arianna af Valleviken ligger 450nm lenger vest  og klager over lite vind. Han har brukt 8 døgn på å slite seg gjennom the Doldrums med sine 47 fot, så da skal vi ikke klage…