På vei gjennom det midtatlantiske høytrykket

Det er blanke, blåe havet rundt oss. Slapp havdønning på kryssende kurser speiler av himmelen over i buktende striper. Kodemeldinger om sterkere vinder under horisonten i nord, vest og sør. Bare ikke der vi er. Sola sender sine stråler som et lekende, dansende lasershow  ned i det blå dypet under båten. Det er vakkert her ute. Vi nyter det i fulle drag. Bare å være til. Midt i vår lille Odysse. Ombord i vårt lille skip. I vårt eget lille univers. På vei hjem. Midt i NordAtlanteren. New Foundland i nord og Bermuda i vest. Azorene i øst.

Vi tar oss fram gjennom en armada av portugisiske krigsskip. De fryktede små manetene med seil på ryggen drivende forbi med ti meter lange tentakler slepende  i dypet under seg. Noen dotter med sargassotang. En bit hvit plast minner oss om en av de mest alvorlige miljømessige trusler på lang sikt.

Det er lørdag og tiende dagen i havet. I skrivende stund er vi på vei nordover for seil og motor. Vi har forlatt den karibiske passatvinden  etter som vi har arbeidet oss nordøstover mot Azorene. Her ligger det midtatlantiske høytrykket og stenger for våre planer om en rask seilas. Vi hadde kjempet oss høyt i vinden nesten 700 nautiske mil i løpet av en ukes tid. Vinden av og på, for til slutt bare å forsvinne under en tung, mørk sky. Så lå vi der og duppet uten framdrift.

Det å miste vinden så langt fra land er ingen spøk. Vinden er vårt drivstoff og seilene vår motor. De færreste har drivstoff nok til å kjøre 1400 nautiske mil for motor Vi kan i beste fall klare 1000. Nå er gode råd dyre.

Fra vår værmann i Skottland får vi det rådet å sette kursen nordover. Komme oss gjennom høytrykket og over på nordsiden, der vi vil finne vinden igjen. Forhåpentligvis om ikke lenge. Denne gang som vestavind. Medvindseilas er noe langturseilere som oss vet å sette pris på. Nå håper vi på det beste…

Solnedganger i blanke havet gir oss et fyrverkeri av farger over vesthimmelen. Når sola synker ned i havet og slokner i sin egen glohaug, starter et flammende fargespill i skylagene over. Hele fargeskalaen, om man ser nøyere etter. Etter som mørket siger på blekner bildet og den mer pastellaktige paletten tar over.

Når natten har senket seg over hav og himmel, trer planetene inn på scenen. Venus i vest og Mars i øst. Og Karlsvogna har steget opp på himmelen og peker oss veien mot nord. Midt i baugen. Så trer en sprakende stjernehimmel fram. Ikke noe bakgrunnslys som blekner bildet. Et sprakende univers over oss.

Når månen stiger opp ut på natten, forandres scenen, horisonten trer fram og vi ser konturene av skyenes formasjoner. I kjølvannet morildens dans. Vi har hatt stor nytte av måneskinnet på nattevaktene, først som stigende måne godt synlig før solnedgangen. Nå i ne og synlig først lenge etter midnatt. Om noen dager blir det svarte netter.

Men vi er på vei nordover og inn i de lyse nordiske sommernettene. Vi ser fram til lange lyse kvelder og duft av bjørk og kaprifol i en lun vik i hjemlige farvann.

I mens synker temperaturen i luft og sjø. Fortsatt gode temperaturer sett med hjemlige standarder. Men vi er nok for godt vandt. Nettene oppleves kjølige. Gnistens strikketepper holder ikke lenger stand mot nattetrekken, som ikke er svalende lenger. Vi må fram med varmere klær. Gnisten har funnet fram stillongsene og sommerdynene. Rart å tenke på at det er 4 år siden de sist var i bruk. Et klart tegn på at vi er i et tideskifte. Fiskebankene ved Newfoundland ligger bare noen få hundre mil nord for oss. The Grand Banks. Minner skipperen om historien om Den gamle mannen og havet….

Mens vi tar oss nordover, ser vi sola senere ned for hver kveld. Solnedgangen tar litt lenger tid også nå som solbanen skjærer horisonten med flatere vinkel. Når vi finner vestavinden, vender kursen østover, seiler oss inn i soloppgangen, vil sola gå tidligere ned for hver kveld igjen og tidligere og tidligere opp hver morgen. Sæå må vi på ett eller annet tidspunkt begynne å stille klokken fram. En time for hver femtende lengdegrad. Vi har tre tider å holde styr på og tre klokker ombord. På armen lokal tid, på skottet i salongen UTC-tid, på skottet i akterkabinen norsk tid.

I dag har vi kjørt motor sammenhengende gjennom hele dagen. Storseilet har stått oppe noen dager, men da vinden ble akterlig og seilet begynte å blafre i den akterlige vinden, valgte vi å ta det ned for å minske belastningene på duk og sømmer. Heldig for oss at vi nå har fått medstrøm. Vi følger med på sjøvannstemperaturen, som har steget. Kanskje er det Golfstrømmen som har slått inn?

Vi nærmer oss 34 grader nord. 32 nautiske mil lenger fram i løypa. Her håper vi på at vestavinden skal melde seg. I dag har det vært et svakt pust fra nord, dreiende i sør og i kveld tilbake i nord. Men tendensen nå i kveldingen peker mer mot vest. Det er lov å håpe, men vi satser på å holde det gående nordover for motor til vi finner vind. Vestavind. Et sted under horisonten.