Gleden

Når Gnisten og skipperen har fått nok av havnelivet, børstet av seg byens støv og skitt og larm, og det kjennes som det er tid til å komme seg videre, er det med blandede følelser.  Vi må gi slipp på noe og samtidig favne noe nytt og ukjent. Vi orienterer oss så godt vi kan før vi ankommer og når vi drar, men når vi har kastet loss og heiser seil igjen, er det alltid med en viss uro i magen for hva vi kan komme til å møte der ute. En ting er sikkert: ingenting er sikkert! Hverken som risiko betraktet eller som noe absolutt forutsigbart.

En lengre sjøreise, som denne vi nå har gitt oss i kast med, kan betraktes på ulike måter, fra ulike perspektiver:

En transport, en tvingende nødvendighet for å komme seg fra A til B. En kraftprestasjon, en utholdenhetsøvelse. Skrekkblandet fryd. Kanskje litt som når en skihopper har satt ut over hoppkanten, så er det ingen vei tilbake.

Eller en opplevelse av en sjøreise, med alt det det innebærer.

Eller kanskje en litt mer eksistensiell, filosofisk reise, i din egen tankeverden, i møte med deg selv og ditt indre. En tid til refleksjoner over fortid, nåtid og framtid.

En lang sjøreise som denne kan oppleves som gående i ulike faser:

Først blir man opptatt av hvor uendelig langt det er, blandet med frykten for hvor strabasiøst det kan bli.

Så blir man gradvis klar over hvor fint det er og hvor privilegert man er som kan tilbringe år av livet på havet. Oppleve friheten og lange sjøreiser under fjerne himmelstrøk.

Men når sjøreisen nærmer seg slutten, så skulle man gjerne ønske den varte lenger.

Det er nærliggende å peke på den uforlignelige Bernard Montessier, som hadde skaffet seg en stor ledelse i kappseilasen jorda rundt i tvekampen med Robin Knox Johnston.

Til alles forbauselse kom han i dype anfektelser, og istedenfor å vende tilbake til Europa og innkassere premie, heder og verdighet, fortsatte han bare ufortrødent videre, før han endte opp på Tahiti, der han slo seg ned. Han hadde funnet en indre ro, et balansepunkt der havet var det fineste stedet man kunne være.

Akkurat nå føles det nemlig litt slik.

Det er tiende dagen av denne lange sjøreisen. Ute i natten funkler stjernene over nattehimmelen. Lufta er behagelig. Ørlite svalende havtrekk fra luka. Bruset fra baugbølgen blander seg med knaking i skjøtene og små knikk i skutas egne sammenføyninger. Vi duver lett opp og ned og slingrer litt, etter som havdønningen løfter oss i hekken. Lit hit og litt dit. Som en sakte, svaiende dans. En svak during fra frivakten som har funnet roen i køyen sin. En vederkvegende ro som brer seg ut i kropp og sinn. Om man tør kjenne etter. Man må intet, bare være her og la seg føre videre. Det tar den tiden det tar, og det er fint å bare være med. Være til. La seg føre av sted.

Kanskje har vi mistet noe av reisens metafysiske dimensjoner i våre dager, når man kan fly jorda rundt på et par-tre dager. Rask fysisk forflytning har blitt en nødvendighet i dagens samfunn, mens kanskje man kan ta seg i å oppleve at ens indre gjerne henger etter, nesten som en strikkball som man får i hodet når det er stopp…? Da skulle man kanskje heller gjerne ønske seg en sjøreise?

Selv om det er langt fram til målet for denne etappen, kortes avstanden og tiden av hjemreisen ubønnhørlig ned. For vi kjenner vi nærmer oss slutten av vår odysse, nå som vi snart skal krysse ekvator og vende tilbake til den nordlige halvkule etter 3 år i sydhavet. Tilbake til det kjente.

Vår svenske venn Lasse, uttrykte da vi skiltes på StHelena, at han begynte nå å kjenne på abstinensen, frykten, ja angsten, for smerten ved tanken på at reisen snart er slutt.

For det er med blandede følelser man er på vei hjem. Ikke fordi at det ikke skal bli fint å komme hjem igjen, men fordi vi er smertelig klar over at vi snart må gi slipp på denne fine måten å leve på.

Men livet er her og nå. Akkurat nå. Akkurat nå er det fint. Helt fint….

One thought on “Gleden”

  1. For en fantastisk beskrivelse, Svein og Irene. En skildring av de aller, aller beste vi har lest! Dere har sannelig erfart det, kjent det på kroppen, røynt det i følelseslivet og kjent på spenningen! Og takk for at dere deler det med oss andre. Jeg kjenner dragningen! God tur videre og fortsett og kjenn etter, nyt og del!

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s