Ursus major

Ursus Major. Store Bjørn. Karlsvogna. Kjært barn har mange navn. Det mest kjente stjernebildet på den nordlige halvkule ligger og vaker i horisonten i nord. Veltet, liggende opp ned, men gradvis mer identifiserbart etter som vi seiler oss opp på stadig lavere breddegrader på den sydlige halvkule. Samtidig synker Sydkorset stadig lenger ned mot horisonten. Om en ukes tid eller så krysser vi ekvator.

Det er som kjent i slike øyeblikk, i de sene nattetimer, da selveste nattdyret, skipperen er på vakt. Det er da han får sine inspirasjoner til sine små flanerier, fingertuppenes lek over tastaturet.

I et glimt ser han for seg Vicent van Goghs berømte selvportrett, med sitt røde skjegg og bandasjerte avskårede øre, og gule, spiralformede soler i bakgrunnen. Eller var det bare abstraherte stjernebilder i kunstnerens geniale galskaps fortolkning?

”Da jeg var enda yngre”, som den aldrende lektor Gjessen på st Svithun gymnas i Stavanger pleide så treffende å si det, med et smil. Det var en gang i dinosaurtiden. Mens skipperen var ung og glødende interessert i fotografering og tilbrakte atskillige kvelder under det røde lyset i skolens fotolaboratorium. Da kamera på stativ med objektivet rettet mot himmelen og lukkeren på B, sålengesomhelstlukkertiden, avslørte med all tydelighet for den glade amatør at stjernehimmelen slett ikke står stille om natten. Som lysende, buede streker satte stjernene sitt avtrykk på filmen. Alle, så nær som en. Stella Polaris. Nordstjernen.

Slik ble skipperen for alvor klar over at Nord på kompasset er noe helt annet enn Nord på kartet og hvordan det egentlig hang sammen. En liten a-ha opplevelse i stjerneklassen, for å si det sånn.

Det var først mange år senere, da skipperen hadde blitt skipper på egen skute og navigasjonens mange mysterier og finesser skulle avsløres, at han lærte seg å identifisere Stella Polaris på stjernehimmelen. For Nord var jo ikke rett opp, rett over hodene våre. Så lærte han seg å bruke Karlsvogna, som også roterer over nattehimmelen, til å telle vognkasselengder i forlengelsen av frontstykket. Rundt om 5 eller så. Der, litt sterkere enn omliggende stjerner, ligger den som et fast, uforanderlig punkt på himmelen. Mens alle andre stjerner dreier rundt dette punktet i natten.

At det hele forholder seg motsatt, er en annen sak. Jeg mener, stjernehimmelen står jo stille, mens vårt utkikkspunkt, jorda vi står på, roterer med sin rotasjonsakse pekende mot Stella Polaris. Dette er grunnleggende kunnskap for alle navigatører gjennom tidene.

Med sekstant og tabeller og klokke kan også stjernene benyttes til å fastsette en posisjon med ganske stor nøyaktighet. Slik flynavigatørene gjorde under andre verdenskrig, for eksempel. Men slikt har skipperen aldri vært opptatt av. Man har jo GPS.

Rart å tenke på at også i steinalderen, lenge før noen hadde tenkt ut kart og kompass, sekstant, GPS og kartplotteren, har folk ferdes på havet og funnet fram ved hjelp av stjernene. Slik ble øyene i havet oppdaget og befolket. Som i Stillehavet. Slik Polyneserne kunne det. Blant annet ved observasjon av bestemte stjernebilders bane over nattehimmelen gjennom natten. Overlevert kunnskap fra slektsledd til slektsledd. Om skipperen skulle vimet rundt i Stillehavet uten kart og kompass, ville det gått helt galt. Før eller siden. Muligens kunne han i det minste definere himmelretningene om natten, samt øst og vest om dagen. Men ikke kunnet navigere med en slik utrolig presisjon som polyneserne gjorde i førhistorisk tid. Slikt blir man imponert av!

Men altså, i skrivende stund, mens vi dag for dag nærmer oss ekvator, har Ursus Major materialisert seg på nordhimmelen. Natt for natt hever vognkassen seg, steg for steg. Om få dager antar skipperen at han igjen kan finne Stella Polaris vakende i horisonten. Et sikkert tegn på at vi nærmer oss den hjemlige nordlige halvkule igjen. Der lavtrykkene, og vannet i utslagsvasken, snurrer den riktige veien igjen, for øvrig. Men det er en annen skål…

—