Alt er relativt

Vår første langtur, hva var det? Var det overnattingstur til Skarvøy, noen ”skarve” mil øst av Farsund i 1984? Trygg, innaskjærs seilas. Brygge for natten. Spaghetti Rimini i boks.

Favorittmiddagen til døtrene på tur. Lunk i varmeapparatet om kvelden? Skjønt, var det særlig trygt å seile med kartet på knærne, midt inne i ei forferdelig steinrøys, med kone og barn og et ikke alt for støtt grep om rorpinnen?

Eller var det vårt første, mislykkede forsøk på å runde Lista i nordvesten på vei til Egersund. 30 nautiske mil lenger framme. Ungene i trygg forvaring på Grødem hos farmor. Farfar passet fyret på Eigerøy der vi skulle plukke ham opp.

Vi lå og krysset i krapp motsjø i sommernatten utenfor Lista fyr. Vann over dekk. Gnisten var sjøsyk og elendig for første og hittil eneste gang. Båten lakk kraftig fra ankerbrønnen forut og sjøvannet skvalpet friskt på dørken under dekk. Skipperen så mørkt på utsiktene til å krysse oss opp til Eigerøy som blinket svakt i det fjerne. Vi gjorde vendereis. Halen mellom beina.

Vi slikket våre sår. Ankerbrønnen ble tettet en gang for alle, putene lagt til tørk ute i sol og vind, og noen dager senere strøk vi av gårde igjen, med skipperens far, selveste kystskipperen, som skipper, i varm, herlig østavind langs Listalandet, og kom oss opp til Stavanger, den siste biten i vindstilla utenfor Jæren for motor. Et karstykke, syntes vi. Vi lærte oss å sette pris på medvindsseilas. Den sommeren kom vi oss helt opp til Bergen. Gjorde våre første erfaringer med motortrøbbel og fallvindene i Hardanger. Her oppdaget vi også selveste Ryfylket for første gang. Med farmor og farfar og oss 4 av den litt yngre garde. I 26 fot. Tenk det! En lang tur, syntes vi.

Neste langtur var vel neste ferien, i femogåtti. Tur rundt neset, Cap Neus, selveste Lindesnes. Noe man fortsatt ikke spøker med, selv om det er lite. Til Mandal der vår yngste datter falt i elva da hun skulle entre vår lille gule Metzeler gummijolle.

Skipperen så de vidt oppspilte øynene til et forskrekket jentebarn med en oransj vest rundt ørene, sige nedover i elvestrømmen, og hev seg for første og hittil eneste gang i elva for å berge liv. Men det var vel mest for å trygge barnet, når han tenker etter. Stor ståhei på brygga. Men i dag er hun co-skipper på egen skute i Oslo. Vi kom oss videre til Flekkerøya for samvær med venner fra Stavanger. Siden videre langs sørlandskysten i fellesferien, helt til Grimstad. En fin opplevelse, selv om skipperen lå syk i flere dager med den såkalte peppersyken, som herjet landet som en mare den sommeren. Salmonella i pepperen. En lang tur det også..

Etter at skipperen hadde begynt å få litt sving på regattaseilingen, og ungene vokste til, ble det tid for å oppgradere til 31 fot. Svære greier med 9 køyer og vakre linjer, syntes skipperen. Den sommeren dro vi i flokk og følge, slik man gjorde den gangen mer enn nå, for øvrig, på ferietur til Danmark. Over natten- seilas i ytre Skagerrak, til Tyborøn, 93 nautiske mil fra Farsund, og videre inn i Limfjorden. To andre båter også med barn om bord, og ungene koste seg sammen i havnene. Kjente spenningen ved å se landet synke i havet. Seile til et annet land på den andre siden av havet.

Vi kom oss til Struer, Fuhr, Løgstør, Ålborg og Sæby, før vi la ut i Kattegat for Læsø som lå langt ute, under horisonten. Der lå vi så værfast og inneblåst i 3 døgn i Østerbyhavn. Men vi kom oss til slutt opp til Skagen og siden derfra i den nydeligste av alle sommernetter i havet, tilbake til Høllen utenfor Kristiansand for noen kanner diesel. Vi var 6 mann om bord hele ferien. Oss 4 og en kamerat med sønn. I 3 uker. Kameraten fordi Gnisten den gang stolte mer på kameraten enn på skipperen! Så kunne hun konsentrere seg mer om barna og indretjenesten, mens mannfolkene fikk ta seg av mannetingene i cockpit. Vi syntes det var en lang tur da vi seg inn i Lauervik.

Så gikk det flere somre. Vi dro oppover sørlandskysten med oss 4 pluss en venninne til vår eldste datter som da nærmet seg tenårene. En tenåring er en annen tenårings gaman på tur. Kom oss opp til Stavern før vi krysset over Skagerrak til Kosterøyene. Hilste på skipperens onkel og tante i Fredrikstad. Så tok vi runden inn Oslofjorden og lå noen netter på Herbern, før det var blitt helt Aker brygge, som nå. Besøkte teknisk museum og Gnistens onkel og tante som hadde kafe på Grønlandsleiret og leilighet på Majorstuen.  Ungene spiste is og nøt bylivet. Så bar det sørlandskysten nedover.

På Lyngør nøt vi sommernatten på svabergene med gitar og bål. Baugen inn og hekkanker. En uforglemmelig kveld. Fikk oss nye venner i Arendal og kom oss siden velberget hjem til vår base i Farsund. En lang tur, det også.

Fram til nå hadde vi stort sett bare gjort kystseilas og var veldig fornøyde med det.

Så gikk det en vinter og vi skriver 1991. Den sommeren fikk skipperen tilbudet om å seile med en 33 fots båt til Banff i Skottland. Uten Gnisten, som var hjemme og tok hånd om ungene. Det ble en grensesprengende opplevelse. Start i Stavanger med over 40 båter og et hoia liv i havnen i Vågen. Skottene satte sitt preg på havnen i byen den gang. Vi fikk snart syn for segn på hva skotter har under kilten, når en mann gjorde turnoppvisning i riggen på en skøyte…

Da 5 mann med vikinghjelmer klatret opp den loddrette leideren i kaifronten i den hyggelige kystbyen MacDuff, som var gjestehavn for seilerne, var det med spenning. I alle fall for skipperen, som syntes det var stort å ha krysset Nordsjøen for seil. Det var kanskje like før at vi nordmenn hadde blitt så rike at vi kunne reise hvorsomhelst i verden uten å blunke. 280 nautiske mil blant supplyskip, oljerigger og seismikkskip. Røde fakler fra flammetårnene i sommernatten. Vi knytter vennskap med stavangerseilerne, stordseilerne og med de lokale skotske. Drar på busstur til slott, whiskydestillerier og helt til den samarbeidende seilklubben i Findhorn. The Royal Findhorn Yacht Club.

Tug of war på kaien og masse halloi. En enormt sosial opplevelse! Dette var kjekt! Den lengste turen så langt.

Og med det var det vel gjort. En opprømt skipper kommer hjem med friske inntrykk og lettere våt i blikket.  Gnisten beslutter at neste gang skal hun også bli med, i egen båt! Så det så! I løpet av vinteren skaffer vi oss mannskap og seiler over til Banff  før starten av selve regattaen til Stavanger det året. Vi er 6 mann om bord, og det hele blir en stor suksess. Gnisten er tent, bokstavelig talt!

Neste året opplever vi vestlig storm i Nordsjøen, uten å bli vettskremt. 11 av 36 båter kommer fram. Vi var femte båten inn i havnen og trodde knapt det vi så.

Slik går årene, og vi seiler hver sommer The North Sea Yacht Race fram til 2008. Da får vi tilbud om å være med en skøyte til Delf Zejl i Holland og kappseile hjem til Stavern. The Colin Archer Memorial Race. Vi slår til. Vi kommer oss fint fram etter opphold nye steder man sjelden kommer med båt. Som Ringkøbing, Esbjerg og Helgoland. Tog til Amsterdam. Rijksmuseum. Smaken på fjernere havner får næring.

Vi utvider gjennom årene horisonten i vest. Går gjennom the Great Glen, Loch Ness, innsjøene i Caledonian Canal, ypper oss litt på Crinan Canalen også. Speider ut over solblanke Irskesjøen, og Isle of Man ligger og lokker. Irland. Og vi lærer å ha respekt for de voldsomme tidevannsstrømmene i Skottland. Det hindrer oss ikke å ta turen opp til Orknøyene, til Kirkwall og oppleve spor etter pikterne, et steinalderfolk som var der allerede flere tusen år før vikingene ankom.

Vi kom oss siden til Fair Isle, denne lille, sjarmerende steinknatten som ligger i havet mellom Orknøyene og Shetland.  Fra Fair Isle ser man rett over til Sumburgh Head på Shetland.

Men grensene var sprengt. Drømmen hadde fått næring i rikt monn, og den sommeren skipperen fylte 50, kastet vi loss og dro på langtur. Ett helt år med skjellsettende og rike opplevelser. Seilas til og fra VestIndia. Men det er en annen historie.

Da vi kom hjem, var vi enige om at vi egentlig ikke skulle tatt til høyre da vi kom til Karibia, men bare fortsatt rett fram. Ut i Stillehavet. Turen hadde gitt alvorlig mersmak. Men vi syntes vi ikke hadde råd. Sparekontoen var slunken. Dyrt hus. Lån og avdrag som skulle betales. Utsiktene til tidlig pensjon var truet, båten for liten. Vi hadde våre avtaler. Men neste gang…

Slik gikk årene og nå er vi altså her. To pensjonister på vei hjem etter 3-4 år på tur jorda rundt.  Det er en lang tur. Mye hav, som vår venn Frank sa.

Uendeligheter av hav. Enorme avstander. Enorme opplevelser. Langsom tid. Tusenvis av mil om gangen. Ukesvis uten å se land. En uendelighet av tid for tankens frie flukt. Man får mer respekt for tid og rom. En klar opplevelse av å reise. Helt annerledes enn å være om bord i sølvskipene som pløyer lufthavene  ti kilometer over hodene våre, nær opp til lydens hastighet. Man ankommer uten (jet)lag. Det nærmeste man kommer kondensstripene, er morildstripen i kjølvannet i svarte natten..

Så hva er egentlig en lang tur?

Alt er relativt, her i verden.  Vi har lagt stein på stein til vår erfaring. Utvidet våre horisonter langsomt. Brukt mer enn tre ti-år på å komme dit vi er i dag. Andre bare kjøper en båt og legger i vei. Det blir en litt brattere læringskurve. Men det går bra for de fleste.

For andre oppleves havet for stort. Og noen lar det bli med det. Ikke så dumt, det heller…

Kanskje den lengste turopplevelsen var ute i den krappe sjøen utenfor Lista i 1984, da vi innså at det var for langt og krevende å komme oss til Egersund?

I dag bryter vi gjerne ned en lang seilas i så og så mange Banff-seilaser. Etappen fra MosselBay til StHelena alene er omregnet til ca 7 Banff-seilaser. Derfra til Martinique nesten 14….

For at det ikke skal bli helt overveldende, ble halveis til første veipunkt i går markert i cockpit. 640 nautiske mil på 5 døgn. Det neste deretter blir derfra til ekvator. Derfra til Martinique bare halvparten igjen. Vi setter oss delmål. I morgen mindre enn 400 nm. Bare 4 dager igjen. Slik løfter vi oss etter håret, kan man gjerne si…

Om været hadde vært brenning av våre siste dieseldråper blankstilla, med desperat blikk på tankmåleren. Om vinden sto rett i snuten, høye bølger tårnet seg opp foran oss. Om vi hadde måttet klamre oss fast, og både vi og båten hadde blitt filleristet, for klosshalte seil med kryssfokken og tre rev i storseilet. Ja, det hadde vært en annen skål….. Hva ville langt vært da?

Nå danser vindroret oss med vinden og akterlig sjø. Lufta er varm og havet blått. Noen halvlate hvite hester drønner inn over hekken og løfter oss langsomt mot vårt mål. Om en tre ukers tid eller så.

Skal vi være enige om at langt er et svært tøyelig begrep?

Alt er relativt.