St.Helena

Vi ligger fortøyd til en flat, gul bøye. Nr 17. En steil bergvegg kneiser over oss til styrbord i halvmørket. Bak oss, en svakt glødende kveldshimmel i vest. En slapp dønning ruller inn langs fjellet og vi hører et svakt brus, som susing fra vind i skogen. Det er stille og blanke kvelden. Lyset fra girlandere med kulørte lys fra waterfronten inne i Jamestown. På babord side, full festbelysning i riggen til RMS St.Helena, skipet som har vært livsnerven i dette samfunnet i mange år.

Dette er siste reis. En ny tidsalder har nådd dette øysamfunnet. En flyplass er anlagt. Heretter er det fly til naboøya Ascension og videre til Johannesburg i Sør-Afrika. Konteinerne på dekk som fraktes i land med lektere, skal heretter landes innenfor en molo i nabovika, Simpson bay med konteinerskip. I morgen er det avskjedsfest for dette stolte skipet som har gått i rute mellom Ascension, St.Helena og Cape Town i flere tiår.

Inne i Jamestown er det et solid innslag av turister. Siste turen har nok ført til et rush. Offisielle personer i dress og slips, og kvinner i finstasen blir skysset om bord før kvelden. Byen pyntes og langs waterfronten blir det satt opp partytelt. Befolkningen her vil vise sin takk til dette skipet og sin respekt for hva av det har betydd gjennom årene.

Vi befinner oss omtrent så langt det går an å være mellom Sør-Amerika og Afrika. Den Midtatlantiske ryggen, der vulkanske øyer som Sør-Georgia, Tristan da Cunha, St.Helena, Ascension, Azorene og Island befinner seg. I revnen mellom de to kontinentene, som driver langsomt fra hverandre.

I dag har vi vært på sightseeing med Colin, en taxisjåfør som stillferdig har delt av sine kunnskaper om sin øy. Vi har kjørt bratte bakker opp og ned, sett grønne daler med beitende bufe, bosettinger med panoramautsikt mot storhavet. Skoger av Cedertre. Pinjer. Eukalyptus. Gamle festningsanlegg. 9 hulls golfbane. Vindmøllepark, og utallige vanntanker.

Vi har besøkt Napoleons gravsted og huset han bodde i fram til sin død 5.mai 1821. I dag museum eid av den franske stat. EU-flagget og Trikoloren vaier side om side utenfor. I seks år satt han her, fanget i sitt eksil, med sine voktere og tjenere fram til han døde av magekreft. Tjue år senere ble hans levninger hentet hjem til Frankrike under store hederbevisninger. Slik fikk vi løftet en flik av verdenshistorien. Hendelser som kostet Norge 91 års union med Sverige. Så det så…

Jamestown ligger godt beskyttet i dalbunnen mellom to bratte fjellskrenter innover. Det er en helt spesiell atmosfære av historiske bygninger og festningsanlegg som vitner om den verdensmakten Storbritannia en gang var. Befolkningen er en underlig miks av India, Afrika, Europa, samt en liten dash Kina. Mange etterkommere av slaver som bygde øya i sin tid. Det meste av byen er murbygninger. Helt klart engelsk i stilen. Men man finner også romslige og frodige hageanlegg.

Fra nederst i byen og opp til fjellets topp til høyre, går den berømte trappen med 699 steile trinn, som vel er byens største turistattraksjon. I alle fall blant seilere. Kanskje bortsett fra Ann’s Place. Stedet det seilere fra alle verdens kanter har satt sine spor i flagg og vimpler i taket.  Kanskje prøver vi oss på trappen i morgen. Kanskje, fordi skipperens venstre kne har begynt å krangle etter visse eksesser til vulkanens topp på Reunion for noen måneder siden.

Lørdag kaster vi loss for den lange seilasen til Martinique. Kryssingen av ekvator, og inn på den nordlige halvkule vi forlot for snart 3 år siden.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s