Sør Afrika

Så er vi altså endelig kommet fram til det forjettede land, eller kanskje det er mer passende å si mulighetenes land?

Vi har vært her i ei uke. I Madibas rike. Nelson Mandelas land. En stor helt for skipperen.

Men det er andre tider nå. Helten er død og det er andre krefter som styrer. Ikke nødvendigvis til beste for folk flest. Nepotismen råder, og enorme svinn i landets inntekter går til den herskende slektens familier. De fattige opplever å ha det verre nå enn tidligere. Enda så rikt landet er på det meste. Vi befinner oss i Zululand, i den store havnen Richards Bay, som skiper ut store mengder kull, titanoksid, trevirke og mye annet. Gruveindustrien er formidabel i RSA. Skipene dreier av mot venstre, babord og Østen så snart de har forlatt havnen. Det er her de store markedene ligger.

Vi sjekket inn uten vanskeligheter av noe slag. Høflige tjenestemenn/kvinner. Ingen korrupsjon. Ingen penger rett i lomma. Snart hadde vi ordnet oss plass i Zululand Marina som ligger i en fredelig kanal.

Her treffer vi båter vi har hatt følge med over havet, og her treffer vi folk vi har vært sammen med i Stillehavet. Som den norske katamaranen Explorer med familien Hovland Dalen og deres 3 barn, som vi har hatt følge med over hele havet fra La Reunion, som Joshua som gikk den rette, direkte ruten, som Sabir som har hatt store problemer med rigg og motor underveis, men likevel klarte å halte seg i land før vinden snudde. Imponerende gjort!

Her treffer vi Arianna af Valleviken og Sofia av Cowes. Lasse Ljung har brukt det siste året på en sving innom Vanuatu, Solomonøynene, Papua Ny Guinea og Indonesia, mens Sofia gikk direkte fra Darwin i Australia til Christmas Island før vi dro nordover til Indonesia. Det blir middag om bord her for Lasse og familien Hovland Dalen. Bacalao og Trines kjøttgryte. Nelly på Explorer er ikke lite av en grytesvinger selv, og den generøse familien har flere ganger hatt plass til to ekstra ved bordet i sin romslige katamaran.

Her får vi slikket våre sår. Lasse hjelper oss med sin blytunge Sailrite symaskin som klarer tykk seilduk med et smil, og snart er vår genoa reparert og klar til bruk.
Vi har en lekkasje i dekk og har mistenkt lukerammene for ikke å være 100 % tette mot dekk. Vann kommer kun inn når vi seiler hardt og det kommer mye vann spylende over dekk mens båten krenger.
Vår hydrauliske akterstagstrammer begynte å lekke da vi hentet båten på New Zealand. Nå er den tom for olje, og må demonteres for å få påfylling.
Et par dykkere har skiftet anodene, og skal komme tilbake senere og rense skroget der skipperen ikke har kommet til. For her er det både hai og krokodille, og skipperen er litt pinglete når det gjelder slikt, så han går nødig i gang med dykking før vi er trygt tilbake i Karibia.

Og skroget blir polert av Hebron, en blid og beskjeden sørafrikaner som tilbyr sine tjenester for en billig penge. Egentlig er polering skipperarbeid med maskin i Jåttåvågen, men her så Gnisten og skipperen en mulighet til å drive litt aktivt bistandsarbeid. Så nå er Hebron i gang med en to-tre dagers jobb å få skroget blankt og fint igjen. Hardt håndarbeid. Livsfarlig å bruke elektrisk verktøy i jolla. Gnisten forer ham med varm lunsj og forsyner kona hans med dameklær hun ikke lenger trenger, og litt forskjellig annet som vi ikke trenger. Stor takknemlighet i heimen! Men underdanigheten er der. Har opplevd apartheid på kroppen og en far som jobbet gratis for landeieren. Håndtrykket er en dau fisk og han ser meg ikke i øynene. Og det er Sir.

Skipperen skjemmes og ber om forbedringer. Det er nye tider og den svarte mann må rette ryggen, mener skipperen. Så han har et lite prosjekt her.

Jobbsesongen på fanteskuter som vår, er kort, så det gjelder om å smi mens jernet er varmt. Og vips hadde han fått en jobb til, fordi naboen spurte hva det kostet. Men hardt fysisk arbeid for en 53-åring kostet ham en verkende arm, så han skulle komme tilbake i morgen og fortsette. Skipperen har polert båt i mer enn 30 år, så han vet hva stive lemmer er. Men det blir ingen betaling før jobben er gjort, slik at skipperen er fornøyd, og Hebron er stolt over godt utført arbeid.

Vi har det godt her i Zululand marina. Staben er blid og hjelpsomme. Området er gjerdet inne og det er portvakt. Så vi opplever at sikkerheten er god. Inne på området er det oppstillingsplass for båterog biler, travellift, verksteder og en velassortert båtbutikk. Her er toaletter og dusj, søppelhåndtering, kontor med minibank, enkel restaurant som serverer gode måltider til en rimelig penge. Det er store plener, lekeplass for barna og svømmebasseng. Så her går det an å ha det godt lenge. Butikk vi kan sykle til på gode veier i dagslys.

For når mørket senker seg, er det ikke lenger trygt å ferdes utenfor gjerdet og portvakten. Fattigdom, arbeidsledighet og sosial nød har sine nesten naturgitte konsekvenser. Kriminalitet, vold, rusmisbruk og prostitusjon. Den som har, skal miste, den sterke har sin rett, ungjenter selger kroppen sin for 10 kroner like utenfor gjerdet. Men det er lyspunkter. Som Hebron. Om dagen prøver folk å tjene penger på sin oppfinnsomhet. En treskjærer tryller fram de lekreste dyrefigurer med machete og tollekniv. En stabel bildekk blir til fluktstoler. Frukt selges fra primitive boder i veikanten ved motorveiene, som forøvrig ikke står det minste tilbake fra de hjemlige. Og handlesenteret likeså.

Vi tenker vi blir her til over jul. Da skulle været være mer stabilt og vindene fra NØ mer framherskende. Så får vi sjekke ut fra Cape Town i januar. Denne byen har litt av hvert å by på, så vi håper på en tur til Robben island der Madiba satt fengslet i mange år, og komme oss opp på Table mountain for å nyte den berømte utsikten over Kappstaden derfra.