Jacta alea est….

Tro det eller ei, men vi er fortsatt på La Reunion. Henimot en uke forsinket etter en smule dramatikk og påfølgende reparasjoner.

Tirsdag 31.oktober legger vi i vei med godt mot i følge med vår franske venn Patrice for SørAfrika. Til å begynne med i rolig vind for to rev i storseilet og full genoa, og autopilot til å styre. Etter et par timer møter vi veggen, bokstavelig talt. En bratt vegg av brytende bølger og stiv kuling kommer veltende i mot oss. Vi rekker å rulle kraftig inn på fokken og slakker på storseilet, og med litt stikk i skjøtene dundrer vi avgårde i god fart på riktig kurs. Vi har kommet inn i aksellerasjonssonen som omgir slike øyer. En sone der vinden på grunn av soloppvarming går opp til kuling styrke og vel så det. Sjøene blir bratte og steile. Hvite hester over alt. Det samme fenomenet som man kan oppleve mellom Kanariøyene.

Det er tid for å sette vindroret til å styre, men først må vindfløyen monteres og roret stilles inn. Gnisten tar rattet som hun pleier. Mens skipperen henger halvveis ut over akterspeilet, hyler Gnisten at hun klarer ikke å styre båten! Autopiloten har låst seg. Før skipperen klarer å reagere, går båten inn i en sving og storseilet jibber ukontrollert med slakt skjøte. Pang! Når skipperen snur seg, lander fillene av biminien, solseilet vi har over cockpiten, ned over oss, med de lettere forvridde stålbøylene i kaos i tillegg.

Hva skjedde? Trolig hadde skipperen spent borti kontrollboksen for autopiloten i det han smøg seg forbi Gnisten, slik at den låste seg i FU, following up, med roret låst i en tilfeldig vinkel.

Vi får raskt frigjort autopiloten og igjen kontroll over situasjonen, mens vi legger båten tilbake på kurs. Vi fjerner restene av biminien som ikke har vært nede på over et halvt år. Samler sammen stålbøylene og fester dem på hekken der de normalt er parkert når de brukes til cockpitkalesjen. Samtidig får vi bedre sikt mot storseilet, og snart oppdager vi til vår fortvilelse at 4 mastesleider er knekt, med en hel igjen i midten. Snart ryker to til og til slutt en tredje vi ikke var oppmerksom på. Nedre del av storseilet henger ikke lenger fast til masten!

Nå var rådyrene gode… Hva gjør vi nå? Vi er 20 nautiske mil ute med kurs syd om Madagaskar. Kan vi klare oss uten bimini og storseil på en seilas mellom 1600 og 1900 nautiske mil? Avgjørelsen kommer lett. Sola steiker hardt. Vi er varme og svette i pelsen. Å sitte ute betyr stor fare for å bli brent av sola. Særlig skal skipperen være forsiktig med slikt. Selv om vi bruker genoen mye mer enn storseilet, vil det være svært nyttig i svake vinder og når det gjelder å seile raskest mulig mot trygg havn før neste uvær treffer. Kan vi tørre å ta sjansen på det?

Vi snur!

Det er ikke ofte vi snur. Det har vel knapt hendt siden vi gjorde vårt første forsøk på å runde Lista på vei mot Egersund i 1984. Med Albine, vår inngangsport til seilingens verden.

Siden vi står høyt i vinden, er det lett å returnere uten å måtte krysse tilbake i grov sjø og brytende bølger. Vi blir minnet om kreftene som ligger i brytende sjøer, som rett som det er smeller inn i forskipet og sender kaskader av sjøsprøyt mange meter opp i lufta. En god del kommer klaskende nedover skipperen som ikke har kommet seg helt etter fadesen og slett ikke passet på å sette seg inn under sprayhooden. Snart er han våt til skinnet. Vrenger av seg vått tøy. Til slutt bare i underbuksa. Gnisten vasker dørkene under dekk der sjøvannet skvalper rundt etter at det stadig kommer skvetter inn i luka, mellom sprayhooden og dekk. Dekkslukene lekker i pakningen.skipperen glemte å smøre pakningen med vaselin før vi dro. Heldigvis kommer det ikke sjøvann direkte ned i sofaputene. Situasjonen med stress, steikende sol og skvett er en smule kvalmende. Det skal bli godt å komme i havn igjen. Vi har lenge seilt i medvind. Vendt oss til late dager, lensende unna hvite brott uten større problemer. Dette er også seiling. Vått og salt og kvalmende.

Vi melder oss i havna. Jerome, marinasjefen, venter på oss og hjelper til med å fortøye foran ARC-flåten. Vi finner fram vannslange og strømkabel. Gjør oss klare til å klarere inn på nytt. Jerome tar en telefon til immigrasjonen. Snart får vi vite at siden vi ikke hadde vært i noen ny havn, behøvde vi ikke sjekke inn på nytt. Og vi kunne ta ned det gule karanteneflagget og gjeninnta båtplassen vi hadde hatt i marinaen. Jerome tar i mot oss på nytt der og låner oss en kabelskjøt vi var så uheldig å miste i sjøen. (En ulykke kommer sjelden alene) Det er allehelgensdag i morgen. Stor helligdag i Frankrike. Alt er stengt. Men Jerome tar telefonen til seilamkeren som ikke er så nøye med slikt, for nå er det høysesong for istykkrerevne seil og penger å tjene. Kort tid etter er den blide seilmakeren der. Hadde jobbet som klovn i København og var godt kjent både på Strøget, og i Kristiania. Tjente en masse penger der. (skipperen som er klovn uten å vite det helt selv, har her kanskje uante muligheter inn i pensjonistalderen?) Sverige var han også kjent med. Vi utvekslet noen gloser på dansk og svensk før han sprettet en hel sleide ut av storseilet og dro avgårde på scooteren. Peugeot, selvfølgelig! Neste dag kom han innom med en neve nye sleider, stappet restene av biminien ned i en handlebag og lovet å reparere det hele innen neste ettermiddag. Torsdag.

I mellomtiden seiler vår franske venn Patrice der ute. Båten er som en vaskemaskin, melder han på epost. Vi er glade vi er i land og kan vente på neste værvindu, for våre hjelpere i Skottland og i SørAfrika melder om at et kraftig lavtrykk er på vei oppover…

Men lavtrykkene her er ikke som andre lavtrykk. Noen slakker av på farten, demper seg litt og spenner oss på pinebenken. For det er pinefullt å vente. Vi har ventet lenge nok, synes vi. Gjorde oss klar til å gå natt til søndag. Sjekket ut fredagen før og ville gå om natta. Så ser vi at vi vil ankomme sydspissen av Madagaskar alt for tidlig. Få vestavind rett i snuten. Kraftige saker også. Vi utsetter avreisen en dag til. Ser på mulige strategier, prøve å finne en måte å seile sørover på som gir enklest mulig seilas. Det krever litt kløkt og taiming. Under forutsetning av at værmeldingen er nøyaktig riktig. (Noe den neppe er, eller var ment å være?) Kjøper oss en stor pizza, spiser det vi orker og legger resten på kjøla. skipperen sjekker siste værmelding om kvelden. Oppdager at den forventede lavtrykkspasseringen lørdag neste uke er ytterligere forsinket. Konfererer med Des i SørAfrika og Paul i Skottland som gir oss værvurderinger vi trenger underveis ute i havet. Forstår at det er best å vente til mandag morgen og neste oppdatering av værmeldinger. Des frykter en overraskende værutvikling siden været ikke er helt som det pleier på denne tiden av året. Det er høyttrykkene i sørAtlanteren som styrer lavtrykkene som kretser rundt Antarktis og hindrer dem fra å sige oppover langs kysten av SørAfrika. Det er nede vest for Cape Town det hele begynner.

Nå er det mandags morgen. Vi har sjekket ut på ny. Gjort opp vår skyld og gjeld. Betalt for oss i marinaen. Handlet inn siste ladning ferskvarer. Gnisten har stekt og vakuumpakket kjøttdeig. Stekt kylling. Ferske hamburgere ligger på kjøla og pizzarestene fra i går.

I natt legger vi ut på etappe 6 av vår kryssing av det Indiske hav. Det er nå det gjelder. Til nå har vi stort sett bare hatt medvindsseilas. Nå kan vi få hva som helst. Men vi har som Askeladden, gode hjelpere, og en liten heiagjeng hjemme, så vi satser på å komme oss velberget gjennom dette, som trolig er det mest utfordrende vi kommer til å gjøre på denne jordomseilingen. Distansen til Richards bay er ca 1600 nautiske mil. Vi skal puste lettet ut når vi kommer fram dit om ca 12 dager. Er vi riktig heldige, prøver vi å komme oss lenger sør, mot Durban eller enda lenger. 1900 nautiske mil.

Om vinden er god….

Vi vil ikke være alene ute på havet. Det er en voldsom skipstrafikk. Noen av dem uten AIS….

Bildet viser skipstrafikken rundt Madagaskar. Den rosa gruppen ved La Reunion er WorldARC-flåten. Snart går de inn et skikkelig grisevær syd om Mdagaskar….