En revolusjon har funnet sted

Det er natt. Det er da nattdyrene er aktive. Også selveste Knotte-nattdyret, skipperen, som slumrende nattevokter gir seg hen til tankens frie flukt, over og gjennom tastaturet.Vi nærmer oss slutten av etappe 3 av kryssingen av det Indiske hav. Vinden har løyet kraftig gjennom de siste timene og vi siger langsomt gjennom natten for bare fokken. En og annen dønning får masta til å svaie, fokken til å blafre og skjøtene til å smelle. Skuta rister. Ikke helt bra for duken, men skipperen er en tålmodig sjel. Kikker på vindinstrumentet, sjekker vind mot båtfart og kurs. 3.5 knop over grunnen. Skal vi heller starte motoren, sette japaneren i sving, og la ham svette litt? Rulle inn fokken og spare duk, skjøter og rigg? 

Skipperen har vært oppe i luka og sjekket. Havet er ikke flatt, men månen kaster sine gylne flak foran baugen og stjernene funkler matt. Om noen timer har måneskipet seilt seg under horisonten og stjernehimmelen er atter seg selv igjen, sprakende. Men da har skipperen gått av vakt og Gnisten overtatt.

Skipperen har nettopp sendt av gårde e-post til Paul i Skottland som holder oss oppdatert på været, posisjonsrapport hjem til døtrene som oppdaterer oss med nytt hjemmefra og holder hjemmesiden oppdatert for den som har interesse av å følge oss på ferden mot nye horisonter, mot Rodrigues, Mauritius og Reunion, øyene like øst for Madagaskar, og lenger bak: Afrika!

Men altså. Over oss, blant stjernene på himmelen suser de i rasende fart: satelittene. Et våkent øye kan kanskje observere dem som hurtige lyspunkters flukt over stjernehimmelen. Noen er geostasjonære og derfor umulige å få øye på. 

Noen holder øye med oss. De militære. Storebror ser oss. Eller skal vi si Storebrødrene? Noen av dem gir oss vår posisjon med fabelaktig presisjon. GPS. Militært det også. Bomber og raketter skal treffe sine mål. 

Kommunikasjonssatelittene. Telefon. Internett. Noen har gitt oss tilgang til fotografier av hele kloden. Huset hjemme. Båten i støa. Mer nøyaktig enn noe kart. Google Earth.

En enorm revolusjon har funnet sted. Vitenskapelig framdrevet, med enorme sidevirkninger for Hvermannsen. 

I skipperens barndom, Sputnik som sendte sine Bip-bip signaler fra verdensrommet. Vi lyttet på radioen. Vi speidet opp på nattehimmelen. Laika, hunden som den første kosmonaut, siden mennesket. Jurij Gargarin, Valentina Tereskova. Russiske pionerer. Skipperen satt andektig klistret foran TV-skjermen og fulgte forbløffende sendinger fra romfartens pionertid med Erik Tandberg og Jan P Jansen som veivisere. Gemini, Apollo, månelandingen og de nesten uvirkelige scenene da astronautene kjørte bil på måneoverflaten, kosmisk støv virvlet opp fra de spinnende nettinghjulene. På direkten. Linket via satelitter jorda rundt. 

A small Step for a Man, a giant Leap for Mankind.

Så kom en bror en dag hjem med en liten, blank pakke, pakket ut en tynn, cellofanlignende, speilblank folie i blankt og gull. Et overlevelsesteppe. Til å speile kroppsvarmen i ekstremsituasjoner. Et romfartsprodukt. Skipperen som på den tiden var oppsatt med regnestav og kalkulerte alskens matteoppgaver, fikk nyss i kalkulatoren, som akkurat var kommet i handelen. Til eventyrlige priser. HP. Made in the United States of the USA. Tall som syltynne glødende tråder i grønt eller gult som viste beregninger raskere enn det var mulig å taste. Med så mange desimaler som helst. Som magi. Et romfartsprodukt. 

Dette var i den tiden universitet og næringsliv opererte med hullkort og datamaskiner så store som hus, med regnekapasitet som knapt kunne måle seg med kalkulatoren du har på telefonen din i dag. Lenge visste vi at de kompliserte beregningene av banene, glidevinkler og hastighet, måtte finkalkuleres om bord på romfartøyene med små regnemaskiner, programmerte datamaskiner. Derav framtvunget krav til krympet størrelse og vekt. Miniatyrisering av regnemaskiner var kommet for å bli. Utviklet i Silicon Valley of California. Mikroprosessoren var oppfunnet. Chipsen. De magiske svarte brikkene. Et romfartsprodukt.

Siden kom en jevn strøm av produkter som har sin opprinnelse i romfarten. Til glede for deg og meg. I stort og smått. Som tekstiler, komposittplast, den allesteds henværende mikrochipsen, styringsteknikk, mobiltelefoni, fjernkontroller, mikrobølgeovnen, Pc’en, mobiltelfoni, kartplotteren. Kraftfulle verktøy i arbeidsliv og fritid.

IT-revolusjonen, for ikke å si kommunikasjonsrevolusjonen, Internett, og Smarttelefonen, som på forbløffende kort tid har forandret hverdagen for de fleste mennesker på kloden. 

Og altså vår latterlig gammeldagse satellitt-telefon. 

Over hodet på skipperen i denne natten, Iridium-satelitter kretsende over klodens avkroker. Som her, over det Indiske hav. Langt ut på havet. Tusenvis av kilometer fra folk. Flere titalls kilometer over hodene våre, raser en av dem over himmelen til en hver tid. I svimlende fart. Knytter verdens avkroker sammen, Antarktis til K-2 i Himalaya, veiløse outback’en i Australia til Tierra el Fuego. Vårt lille skip til vår hjemlige familie.

To-tre-fire, snart fem streker på skjermen. Satelitten er klar. Vi er Online. Så kan skipperen kople seg opp og sende sin posisjonsrapport på e-post til døtrene der hjemme. Motta nytt hjemmefra, hente GRIB-filer med værinformasjon. Ta en telefon til sin gamle mor. I nøden kan han kalle opp Hovedredningssentralen på Sola. Eller i sin ytterste nød utløse sin nødpeilesender, og straks vet noen hvem vi er, hvor vi er og at vi trenger hjelp. 

En revolusjon har funnet sted. I det stille. Takket være romfarten! 

Vi har bare sett begynnelsen….