Klar for Det Indiske Hav 

Cocos Keeling
Det er lørdag 16.september. Snart frostnetter hjemme. Rart å tenke på. 

For 4 måneder siden forlot vi New Zealand. På denne tiden har vi rukket over ganske mye. Ny Kaledonia, Lojalitetsøyene, Vanuatu, Papua Ny Guinea, Australia og Indonesia. Vi befinner oss nå på det ytterste punkt av australsk jurisdiksjon, som det visstnok heter, Cocos Keeling atollen. Den er ca 10 nautiske mil vid. En gang i tiden var det en vulkan her, som gjennom tidene har sunket tilbake i havet og etterlatt en grunn havslette med en ring av korallrev rundt. Noen steder er det bare rev, men inn i mellom, halvmåneformede, flate sanddynger med kokospalmer. Mot havet, glattere revstrukturer og hauger med korallgrus som havet har kastet i land. På innsiden i lagunen, fin, pudderaktig, hvit korallsand nederst, og her og der korallgrus øverst på stranden. Mellom øyene der revet er flatt, skylles sjøvann over og inn i lagunen. Det renner en frisk strøm med flere knops fart her og der.

Dykker man under havflaten, er det et yrende liv. Levende koraller, store muslinger med blå sikk-sakk kjeft innvokst i korallene. Korallenes farger og form er svært variable. Noen som gulgrønne fotballer, andre som brune flak, andre som grener på et Bonsai-tre. Noe rødt. Hardt som betong. I det næringsrike sjøvannet som skylles over revet, finner vi et stort artsmangfold av fisk. Større eller mindre akvariefisklignende skapninger. De små, flaskeblå, de større hvite og gulstripede vi har fotografert tidligere. Berggylter, hvitblanke litt flate og noe større fisk i mindre stimer. En svart rugg lar meg ikke komme nærmere. 

På litt dypere vann, der båten ligger, får vi av og til besøk av småhai. Ca meteren lange. Black tipped. Det vil si at ryggfinnen og halen har en svart flekk. De er brunlige å se til fra oven. For vi har ikke tatt mot til oss å hilse på disse havets renovatører. De skal være litt nysgjerrige, men helt ufarlige. Men så skal man heller ikke prøve å mate dem med fiskeavfall, dersom fiskelykken skulle ha vært god. Om lag 10 stykker fulgte etter oss inn til ankerplassen. Starter vi motoren, er de der. De lokale klasker hule hånden mot vannflaten. Da stikker de av. Kanskje klarer vi å få lurt et kamera ned i vannet når de kommer på besøk….

Fargene her er bare ubeskrivelig vakre og sterke. Med polariserte solbriller blir det nesten overveldende. Hvite skydotter i horisonten over knallblå himmel. På grunna antar sjøen ulike avskygninger fra mørkeblått til lyseblått, for så å bli turkis som går over i nesten hvitt før sjøen bryter stranden. Havvannet, som er krystallklart, gir fantastisk sikt nedover. Det er nesten som man skulle tro vi berørte bunnen, og så er det kanskje 10 meter dypt eller mer. Slikt man sjelden opplever hjemme.  

Øyene er selvstyrte, men altså som nevnt underlagt Australia. Øyene er et såkalt Shire. De fleste bor på West Island, hovedøya som er forbundet med de andre øyene med en passasjerkatamaran. Befolkningen på naboøya Home Island som ligger en sjømil unna, består av Malaysiere, som er muslimer. 500 sjeler. Kvinnene går heldekket og bader heldekket. Samfunnet virker velorganisert og husene av ensartet utforming plassert i nøyaktige, vinkelrette strukturer. Det er flotte lekeplasser, minigolf, tennis-, badminton, og fotballbaner som omkranser et fint skoleanlegg.

Rømningshus på solide stålfundament som kan bringe befolkningen i sikkerhet i tilfelle sykloner eller Tsunami.

En moske med gul kuppel og halvmåne. Vi hilser på en eldre, tynn herre med hvit kalott. Han lar seg villig fotografere. Vi utveksler noen få ord. Var det imamen, mon tro? Snart hører vi han synge i høyttaleranlegget som kringkaster ett eller annet fra moskeens tak.


Noen smågutter i en liten båt på lekeplassen. Kaster med stang. Gjett hva de øver på! Det er et supermarked med tørrvarer, og frosne kjøttvarer. Langtidsbrød som ser ut til å ha kommet hit med fly. Mer eller mindre frisk frukt og grønt. Befolkningen oppleves som meget vennlige og hyggelige. Da vi hadde betalt vår havneavgift, 50 dollar for 5 netter på ankerplassen, kunne vi sjekke ut hos det føderale politiet. Så nå kan vi dra når vi måtte ønske det. 


Vi følger nøye med på værutviklingen ute i havet. Vi forbereder oss på etappe 3 over det Indiske hav, den 1900 nautiske mil lange strekningen fra Cocos Keeling til Rodrigues øst for Madagaskar. Syd for oss ligger the Roaring forties, the Hauling fifties og the Furious sixties, der lavtrykkene nord for Antarktis kan løpe uhindret kloden rundt og sette opp voldsomme uvær, enorme bølger som skyver opp store havdønninger fra sør. Heldigvis for oss har vi nå passert den tiden på kalenderen da været er på det friskeste, så vi håper på en god overfart uten altfor store utfordringer. Men vi har lenge kjent på spenningen ved å legge ut på dette havstykket.

Vår svenske venn Lasse i ”Arianna af Valleviken”, som er en måned tidligere enn oss i løypa, fikk nok av juling med kuling, for ikke å si det som verre var. Ødelagt utstyr, revnet fokk og vann inn i båten når ventiler sto åpne og en uventet brottsjø fylte hele cockpit. O skrekk og gru! 

Snart trekker vi opp kroken og gir oss i vei. Sannsynligvis blir det i morgen, søndag 17.september. Værutsiktene ser bra ut. Vår venn, Paul Caldwell, sitter hjemme i Skottland og følger med på værutviklingen fra ulike kilder. Han vil gi oss oppdateringer på vær som vi ikke har tilgang til underveis. Vi henter ned Grib-filer via satelittelefon og epost, men det gir ikke hele bildet. Det er langt å seile og værmeldinger blir mer og mer usikre jo flere dager som går etter utgivelsen. 

Å vite om ugunstig vær tidlig nok, er den virkelige utfordringen. Tidlig nok til å kunne legge om kursen og holde avstand nok for det verste, i alle fall. Værsystemene flytter seg raskere enn båten. Vår franske venn Patrice, vil også videresende informasjon til oss underveis, siden han har tilgang på annen informasjon hjemmefra og har studert meteorologi grundig gjennom sin 7år lange reise jorda rundt, hvorav mye alene, siden hans kone ikke liker seg på havseilaser.  

Vi er en del båter her på ankerplassen. Alle nyter livet her og seiler videre om kort tid. To svenske båter ankom i løpet av det siste døgnet, Maria av Stockholm og Elsa av Helsingborg. Tyske Sabir og franske Alter har vi hatt følge med siden Christmas island. Hver kveld møtes vi inne på stranden der det er laget til benker og bord under tak og en utegrill. Det utveksles informasjon. Vi er på ett vis en slags seilende familie, og vil sikkert treffes her og der på veien videre vestover og hjemover. I palmene henger oppfinnsomt varierende små hilsener fra tidligere besøk. Også norske. Som fra Stavangerbåten ”Saphir”, og ”Det gode liv” som var her for ikke lenge siden.

Uheldigvis er det ufred i Midtøsten og Rødehavet som ville vært en perfekt rute for oss, er stengt. Muligheten av å få oppleve Middelhavet på denne reisen glipper for oss. Risikoen for piratangrep er for stor. Intet forsikringsselskap vil dekke seilas i disse farvannene. Vi har livet kjært og tar ikke store sjanser. Så det blir en skikkelig omvei å seile sør av Afrika og over til Amerika for å finne vind til å seile tilbake til Europa på. Men vi tar det som en utfordring og håper på mange fine opplevelser framover, og ikke minst god bør på reisen som ligger foran oss.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s