Bare oss og havet

En liten beretning fra Gnisten.
Det er andre natt i havet på vei til Cocos Keeling. 11.september. Månen lyser opp himmelen i øst, men jeg kan ennå ikke se den. Skuten duver på bølgetoppene, skyter fart og Gps farten viser støtt 7-7,5 knop. Vi har aldri seilt så fort så lenge før. Har ikke rørt seilet siden vi rullet det ut, justerer kursen innimellom, men det er ikke ofte det heller. Vinden er også justert til vårt behov. Mellom 10 og 20 knop, alt etter om det er en liten topp. Det blir selvsagt litt humpete under dekk. Alt er surret fast, og svell fra sørvest gjør at vi får noen ukontrollerte bevegelser. Å lage mat er en utfordring, men vi har våre knep, så det blir ingen slankekur på denne overfarten heller. 

Jeg lar tankene fly litt der jeg sitter og studerer bølger og stjernehimmel. Vi har snakket om mange ting i dag. Vi pleier å repetere litt av det vi har opplevd på land siden sist vi var på havet. Denne gang Christmas Island. 

Menneskene vi møtte der, hva vi gjorde og hvem vi møtte. Mennesker er som en sammensatt blomsterbukett. Ikke alle blomster er like, men sammen utgjør de en fin bukett. Slik er det med oss også. Noen mennesker får vi bedre kontakt med enn andre. Noen er svært utadvendte og prater med alle. Andre er litt mer reserverte og det tar tid å bli kjent med disse. Men hvis en viser interesse for andre og lytter mer enn en snakker selv, blir det ofte gode relasjoner og en får lyst til å møte disse menneskene igjen i neste havn.

Vi snakker sammen om hyggelige mailer og bilder vi har fått hjemmefra fra slekt og venner. Vi kan ta mailene fram selv om det ikke er netttilgang her ute på havet, vi leser høyt for hverandre, lar budskapet vi har fått gli inn i tankene våre. Vi ser på bilder, jeg feller gjerne en tåre da, jeg lengter jo til alle våre, både de små og de store rakettene. Men det føler jeg er naturlig og ikke noe å skamme seg for.

Selvsagt er det også mye snakk om hvordan vi må planlegge ferden videre. Vi var spente på denne overfarten vi er på nå, nr 2 av 6 i det indiske hav. Andre har fått ødelagt både båt og utstyr på dette havet og vi vil så gjerne unngå mer uhell nå. Det ser ut som at vi er heldige denne gang. Det kan rett og slett ikke bli bedre. Vi skjønner i dag at det er mulig å rekke fram til ankerplassen før mørket i morgen. Vi teller og beregner, må gjøre det, for det er helt uaktuelt å ankomme stedet i mørke. Så nå klokka 12 skipstid, tas avgjørelsen om å peise på eller rulle inn og slakke av farten. Det ser ut som det blir å peise på!!!

Vi er uvitende om den store snakkis i Norge i går. Hvordan valget gikk. Det får vi ikke vite før noen sender oss beskjed om det. Men vi har ikke stemt og politikk i Norge er ikke høyaktuelt for oss her vi er på det mest forlatte hav på hele kloden tror jeg. Ingen båter, ingen fiskeredskaper, ingen uopplyste fiskebåter om natten, det er rett og slett bare oss og havet.