Bali

Som turist med harelabben er det lett å få et feil eller ubalansert inntrykk av steder og land vi besøker. Skipperen har gjennom sitt liv mer enn en gang fått bite i seg forutinntatte holdninger, enten det gjelder mennesker eller steder. Det meste viser seg å være langt bedre enn antatt når man kommer tettere på.

Så ankom vi altså Turtle island nord for Benoa, men lengst syd på Bali. Trolig har mange av bloggens lesere vært på Bali. Kanskje opp til flere ganger og i så måte fått syn for segn. Denne relativt lille øya med flere millioner turister må ha mer å by på enn overbefolkede strender, turismens travelhet, turismens grelle ansikt. For ikke å si selveste turisthelvetet. Alt for mange mennesker på alt for liten plass. Vi går i stim. Tett trafikk og smale gater. Biler som snegler seg fram, scootere som strømmer forbi på begge sider. Støy og eksos. Det er hett. Du er svett. Du er tørst. Du er ør i toppen. Tilbud på alle kanter. Lokale bizznizz-folk som hukker deg på gata og vil ha tak i pengene dine. Er denne travelheten og oppjagetheten det man søker når man bekoster seg sin dyrebare fritid og surt oppsparte midler på en reise til solens og smilets land? Ikke ukjente tanker eller ukjente opplevelser for de fleste, skulle man tro.

Turtle island ligger i en mangrovesump. Det blåser friskt fra sørøst dag og natt. Heldigvis. Det sies at blir det stille, biter knotten i milliontall. Så vi priser vinden. Vinden pisker opp vannspeilet og det skvetter godt når vi kjører jolla i land. På ankerplassen ligger mange slags båter. Små turseilere som vår, større treskip med skonnert-rigg, (gaffelrigg på to master) og smale utriggerkanoer med bambusflottører. Trimaraner.

Forrige desember ble Turtle island rammet av en kraftig storm. 8 seilbåter ble slengt på land eller sank her. 3 av dem kan observeres på strendene og av en av dem stikker bare mastetoppen opp av havet. Vi blir minnet om betydningen av å komme oss vekk herfra i tide.

Vi blir tatt i mot av Mandy, som ordnet oss bøye da vi kom, En beskjeden kar. Sympatisk. Snakker bra engelsk. Han ordner oss med diesel og bensin. Det går opp for oss at Michael i Kupang lurte oss da han solgte oss laveste sortering diesel som ble utlagt å være beste sort Singapore diesel. Vi håper japaneren ikke går til streik på grunn av mindreverdig kost. (For den interesserte er rød, svovelholdig diesel laveste kvalitet, gul mellomklasse, gjerne iblandet biodiesel, og den blanke som er den dyreste. Såkalt Singaporediesel. Vi betaler 9 kroner literen for denne.)
Vi møter Ruth, som er agent for båtfolket og altså hjelper til med å få formalitetene i orden. Onsdag skal vi sjekke ut og torsdag må vi dra fordi visaene våre da løper ut.

Hav gjør vi så? Turtle island er havn for den omfattende skyssingen av turister på badedagstur til paradise island, Lembongan der vi nettopp kom fra. Det kommer busslaster med turister hit fra omliggende hoteller som ligger langs strendene i området. Massevis av kinesere ikledt vestlige luksusartifakter. Kanskje er det folk som har blitt lei av å traske i stim gatelangs i eksos og bråk. Eller kanskje de bare havnet i turistfella…Tidlig om morgen dundrer skyssbåtene forbi med opp til 8 påhengsmotorer a 250-300 hestekrefter. Flere tusen hestekrefter påhengs! Så er det ganske rolig til utpå ettermiddagen. Da kommer de på nytt veltende inn fra havet. Om kvelden stiger det en sverm av fly opp fra flyplassen like ved. Tar en rask sving for å unngå en gigantisk fjelltopp i nord som rager opp til 3142 meter over havet.

Turtle island oppleves ellers som et rolig sted. Her bor fiskere, sjøfolk og de som tjener noen slanter på turistene. For her er det nesten ingen turister som bor. Det er ingen restauranter å snakke om, enkle butikker for tørrvarer og slikt, klær og sko og luksusvarer finnes ikke å få kjøpt her. Her bor Hvermannsen. Vi pleier å like oss der Hvermannsen bor. Folk smiler så pent og hilser. Stiller gjerne opp til et foto eller to.







Det er søndag og vi er lystne på å se hvor havnen er. Marinaen der vi kanskje egentlig skulle vært. Vi leier oss en Honda Scoopy med spretten motor og automatgir og drar på oppdagelsesferd i mopedland. Skipperen foran og Gnisten bak med nedlastet kart på mobilen. Sola steiker, men fartsvinden svaler. Vi kjører på venstre siden. Er bevisst på at vi skal ikke ta sjanser. Vi vil reise herfra i god behold. Knallerter fyker forbi på begge sider av oss. Japanske biler, gjerne av japansk bystandard, som er mindre enn de vi er vant til hjemme, smyger seg forbi oss hele tiden. Det fløytes konsekvent når folk kjører forbi. Det gjelder om ikke å vingle. Holde stø kurs. Skipperen styrer og Gnisten navigerer. Hyler beskjeder rett i høreapparatene til skipperen. Vi finner greit fram ned på havna. Det ligger mange hundre fiskebåter til kais. Det er slike vi har observert lysene av på vår nattlige ferd langs kystene her. Store, gilde treskip. Nøter ligger i store hauger på land. Det lukter stramt av hav, sjø og fisk. Det er stor aktivitet på havna. Båten gjøres klar til nattens tokt. På land hundrevis av scootere som trolig må tilhøre fiskerne.

Vi tenker oss en tur til Kuta, nabobyen ved flyplassen for å finne Carrefour, supermarkedet som har brød. Vi kjører forbi bakerier, men det er mer å forstå som konditorier. Brød har de i alle fall ikke. Vi freser av gårde på motorveien som plutselig har eget kjørefelt for tohjulinger. Vi lar oss friste å velge før vi ser konsekvensen, og vips er vi beyond return, som det heter. Det bærer ut på det hypermoderne brosystemet som er bygd på pæler over sumpen. Flere kilometer vestover. Ingen muligheter for å snu. Veibanene er fysisk adskilt. Ja, ja. Dette kan jo bli interessant, tenker skipperen og Gnisten er med på leken.

Vi holder til venstre så fort vi kan og så bærer det inn i turistverdenen. Inn i jungelen. Vi er på vei til stranden. Vi kjører som inn i en tunnell av forretninger, barer og spisesteder som omkranser veien. Lokale og turister i alle avskygninger traver gatelangs. Her er turister fra hele verden. Noen storvokste og lyshudede fyker forbi på knallertene. Overraskende mange lokale kvinner manøvrerer behendig forbi. Og skipperen som trodde kubikk var en manneting! Det er en kakofoni av motorknatring og hissig fløyting. Lufta er støvete. Så kjenner vi den svalende havbrisen. Det er sand i gatene. Så ser vi i et glimt blått hav og styrer dit. Til veien ikke går lenger. Vi er på stranda. For et liv! Under ett titalls fargerike fallskjermer henger folk høyt til værs, tauet etter kraftige speedbåter. En mann løftes tilværs av en kraftig vannsøyle, som en Rocket Man. Båter piler på kryss og tvers innenfor revet. Det lempes dykkerflasker på lasteplan og kasser med øl landes for de tusen tørste struper. Vi setter oss ned under en parasoll med litt fruktsaft og studerer strandlivet. Vi er på lo side, vindsiden av øya.

Så bærer det landeveien mot Kuta. Vi kjører for det meste i tettbebygd strøk. Ser litt av logistikken som ligger bak en velsmurt turistmaskin. Verksteder. Småsjapper. Enklere boliger. Velkjente reklameskilt.
Vi passerer flyplassen som er delvis bygd ut i havet. Vest-øst. Så kommer vi til Kuta. Viller oss inn i labyrinten av gater, smaug, og tett, vrimlende trafikk. Gnisten leser kart godt, og skipperen styrer så godt han kan. Så kommer vi oss ned på stranden. Langstrakte, flotte strender. Sanden er glovarm. Vinden er spak og dovne dønninger bryter svakt på revet utenfor. Et enslig par går hånd i hånd langsetter stranden. Utrolig. Hvor er alle turistene? Er det for varmt her, kan man undres? Eller har vi bare kommet til feil ende av stranden? Vi er på østsiden av hvepsehalen. Le side. Så ulikt, så kontrastfylt til det vi nettopp kom fra. For det er turister her. Mange hoteller. Kanskje ligger de og plasker i svale bassenger? Kanskje er det lunsjtid og hungrende og tørstige skal leske sine struper og meske sin buk, som det heter?

Vi kommer oss til Carrefour og får handlet oss brød og den nydelige, leskende Poppelmos, en diger, saftig sitrusfrukt med sødme og lett lime-bitterhet. En frukt vi stiftet bekjennskap med på Hiva Oa, Marquesasøyene da vi hadde krysset over havet fra Panama. Skulle gjerne hvisket en fruktimportør noen ord i øret…

Så kom vi oss velberget tilbake til Turtle Island. Mange opplevelser rikere. Nå har vi opplevd litt av kontrastene på Bali. Som vi gladelig deler med bloggens lesere.

Vi tar en rusletur rundt i nærmiljøet. Smale smaug mellom hus og høye murer. Gjennom åpne porter ser vi inn i privaten til folk. det er et religiøst folk. Hinduer. Små templer eller altere inne i hagene. Hellige kyr går i gatene. Deler av landsbyen er omgitt av kanaler. Markedsplasser, små butikker. Klær som henger til tørk på kleshengere. Lukt av mat. Små hunder gjør rasende om vi kommer for nær gjerdet. Små katter strekker seg i sola. Det kjennes godt å bare være på vandring uten mål og med en smule mening….







I morgen er det tid for innkjøp for vår neste utfordring. Den lange seilasen over det indiske hav står for døren. Vi gleder oss til fortsettelsen, og håper på trygg seilas den første etappen over til Christmas island og Cocos Keeling.

Bloggens lesere vil de neste par månedene bli oppdatert via døtrene våre, som vi holder kontakt med via satelittelefon. Hvis det finnes brukbart internett på øyene vi har planlagt å komme til, legger vi ut flere inntrykk i ord og bilder.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s