Indonesia

Vi er egentlig på vei fra Australia til Afrika. Det indiske hav venter. Vi korter veien ved å holde til høyre, eller styrbord som det heter i båt. Det er 1500 nautiske mil fra Darwin til Christmas Island. Vi deler opp denne distansens første tusen mil ved å seile i indonesiske farvann. Vi er egentlig en måned forsinket til Indonesia og fjorten dager ut fra Indonesia. Vi telte lenge på knappene om vi skulle droppe Indonesia og seile direkte til Christmas Island. Men nå er vi altså her. Med harelabben.

Lette skyer. Mørkere skyer henger rundt de høye fjellene innefor. Blir det regn mon tro? Det har ikke regnet på 5-6 uker. Sola skinner hver dag. Står høyt på himmelen og brenner kraftig. Vi holder oss helst i skyggen. Under biminien, mens vi peser, for det er lite vind, og det er hett. Dekket er glovarmt å gå på. Straks vi dropper anker, trekker vi presenninger over fordekk og akterdekk. Opp med alle luker. I akterkabinen der vi sover, surrer en liten elektrisk vifte og svaler natten en smule. Vannet er varmt. Skuta er varm og vi er varme. Svetter mye. Passer på å drikke nok.

Vannverket går. Vi lager vårt eget ferskvann. Godt drikkevann. 5 liter i timen. Når motoren går, benytter vi sjansen og kjører vannverket. En elektrisk høytrykkspumpe presser sjøvann gjennom en glassfiberstav, en osmosestav hvis porer er små nok til å slippe vann igjennom, men ikke salt. 10% av sjøvannet forvandles til ferskvann som går rett på tanken. Vi tapper vann på småflasker som legges på kjøla. Smaker best sånn. Det er vann å få tak i på land også. Men vi kommer ikke til kai og offentlig slangevann vet vi ikke om er drikkelig heller. Gnisten røyter. Mener det tilskrives at vannverket mngler mineraler. Så det.så..

Indonesia er et enormt øyrike med over 18000 øyer spredt ut over. Noen av øyene er flere hundre kilometer lange. Vi ankom Timor som for øvrig var rammet av borgerkrig for ikke mange år siden og der Norge spilte en viktig meglerrolle for å bygge fred. Vi har siden seilt langs Flores, Sumbawa, Lombok før vi gjør strandhogg på Nusa Penida, like opp under turistøya Bali. Fordi avstandene er så store, har vi vært nødt til å gjøre raske forflytninger. Nattseilas på nordsiden av øyene er umulig på grunn av faren for å renne på uopplyste bambusflåter, fiskebåter og fiskeutstyr. I tillegg er det mengdevis av rev og kartene er unøyaktige og må tas med en stor klype salt. Vi valgte derfor å forflytte oss på sørsiden der det er dypt vann og mindre farefullt å foreta nattseilas. Ulempen er at det er langt mellom de gode havnene.

Indonesia er folkerikt, rikt på naturressurser, men har altså et fordelingsproblem, som nevnt. Det er fisk i havet, verdifullt tømmer i skogene, mineraler på land og olje og gass i havet utenfor. Historisk har Indonesia vært en gullgruve for krydderhandelen. En handel som i hundrevis av år skaffet de portugisiske koloniherrene, deretter de hollandske, for øvrig, enorme fortjenester. Krydder er lett og dyrt. Når man hadde tilnærmet monopol, ble inntektene deretter. Indonesia ble først kalt De Ostindiske Øyer, en parallell til De Vestindiske Øyer som vi kjenner en smule bedre. Handelen ble flagget gjennom Ostindiakompaniene. Ostindiafarere ble de kalt og virksomheten Ostindiafart. På sjøfartsmuseet i Amsterdam ligger en replika av et slikt fartøy, og for få år siden sjøsatte svenskene et tilsvarende, seilende skip Gothenburg.

Indonesia er et byråkratisk land. De har i så måte lange tradisjoner i å beskytte sine rikdommer og legge vansker i veien for besøk. Som sjøfarende må vi søke om visum på forhånd. For å få visum må man ha en sosial sponsor, det vil si en agent som mot klekkelig betaling utsteder et brev som pålegger oss som gjester i deres land alt ansvar for mulig skader og øvrige misgjerninger. Tidligere måtte agenten sørge for å skaffe oss CAIT, cruising permit. I tillegg er båten, vårt flytende hjem, å betrakte som et importobjekt, som vi som eiere må garantere for en betydelig sum i moms og andre avgifter. Penger som senere blir tilbakebetalt din konto. Risky, spør du meg.

Heldigvis har indonesiske myndigheter sett verdien i turisme og har nå lagt om til dataregistrering på nettet, som hopper over agentleddet. Men når du ankommer landet, behøver du agent til å hjelpe deg med innklareringen og mye annet. Først til immigrasjonen, så tollen, så helsemyndighetene og til slutt havnekapteinen. Havnekapteinen i den første offisielle ankomsthavnen utsteder så en cruising permit som skal forevises myndighetene i havnene du anløper på veien. En større mengde stemplede dokumenter med kopier til enhver havnekaptein må sikres, for hvis du mister originalen, blir utklareringen et kjempeproblem. Og til utklareringen trenger du også en agent, for kontorene ligger spredt over hele byen, trafikken er kaotisk for ikke å si livsfarlig, og man kjenner seg liten. Fyller du diesel på en bensinstasjon, risikerer du å bli arrestert. Drivstoff er subsidiert og kun fritt tilgjengelig for landets egne borgere. Så her trenger du en agent med bil. Fram med kannene! Drivstoff er av ulike kvaliteter. Små dieselmotorer er ømfintlige for drivstoffkvaliteten, så her kan man risikere å betale for det beste og få det simpleste. Vi håper det beste…

Vi klarerer altså inn i Kupang. Får utmerket hjelp av Charles som agenten vår heter. Han mottok epost fra oss i havet for å kunne melde fra om vår ankomst innen de minimum 24 timer på forhånd. På veien inn mengdevis med skjellfarmer. I sjøen flyter plastavfall i strie strømmer. Sleng dritten på havet er moralen her, akkurat som den var hjemme i skipperens oppvekst. Men det var før plasten inntok oss.

Vi ankrer opp utenfor en liten elvemunning. Får beskjed om å være klar klokken 08.30. Vi gjør klar jolla og snart er vi på stranda, full av steiner, glasskår og skarpe gjenstander. To karer kommer ilende til og løfter jolla tørt og langt opp på stranda. Det er karer i 20-30 årene som er Dinghyboys. Mot betaling passer de på jolla for deg. Det er det vel verdt, for uten jolle eller påhengs kommer vi ikke langt. Lenger oppe på stranda venter Michael som tilbyr seg å skaffe oss beste sort Singaporediesel.

Under et halvtak sitter menn og spiller kort. En liten bod selges forfriskninger, i en annen snop. I gatene knatrer en jevn strøm folk på mopeder og en og annen bil. Husene er slitne og gatene støvete. Men folk er blide.

Vi treffer agenten vår til avtalt tid. Så bærer det rundt med taxi. Myndighetene er ikke samlokalisert. Vi bruker det meste av dagen på dette. Av med lua, håndhilse. Fram med papirene og kopier agenten har skaffet oss. Mange tjenestefolk svirrer rundt. Det tar bilder. Vi blir gjort stas på. Men ingen skal ha smørepenger. Tolleraspiranter hjelper oss med dataregistreringen vi ikke hadde fått utskrift av. Så vil de inspisere båtene. Vi skysser to unge menn og ei dame ut. De gjør store øyne. Om vi hadde seilt helt fra Norge i denne lille båten? De tar overflatetest av hendene våre og ting vi har tatt i. Narkotikasjekk. Prøvene tas med inn på land og analyseres i en dertil egnet maskin. Indonesiske myndigheter slår svært strengt ned på innførsel av narkotika. Det kan ende med dødsstraff. Drikkevarer sterkere enn vann ser de gjennom fingrene med, så lenge slikt ikke selges eller gis til landets egne borgere. En klok politikk. Landet er delvis muslimsk, men det er mange andre religioner også. Timor ble delt etter en borgerkrig mellom protestanter og katolikker. En fredsavtale framforhandlet med norsk hjelp. Det endte med Nobels fredspris til lederne.

Men Indonesia er et hyggelig land. Folk er vennlige og smilende. Vi spiller rollen som ydmyke og høflige gjester. Gemutlichkeit ville tyskerne kanskje sagt. Selv om Indonesia på mange måter er et ressursrikt land, er rikdommen ulikt fordelt og fattigdommen råder, slik vi ser det. Lite av statens ressurser har kommet distriktene til gode. Det sies at rikdommene er havnet i hovedstaden og at landets styrende myndigheter, tidligere presidenters og hans familie har stukket av med det meste. Korrupsjon har landet slitt med lenge. Når tjenestemenn ikke får utbetalt nok lønn, er fristelsen til kreativ bøtelegging og smøring stor. Men den sittende presidenten later til å nyte stor respekt som en folkets mann. Så langt har vi ikke sett korrupsjon på nært hold. Men kjører man rundt som vesterlending uten internasjonalt førerkort, blir man bøtelagt på hvert eneste gatehjørne, sier ryktene…

Neste morgen heiser vi kroken, sier farvel til våre franske og kanadiske følgesvenner og setter kursen for Flores, neste øy lenger vest. Ingen liten øy heller. Det tar oss to dager å komme fram til den vestre delen. Vi går inn til Ginggo-bukta på øya Rinca og hiver ut kroken på 15 meter. Inne på stranda ser vi en flokk på mer enn 20 aper. Det anbefales ikke å gå i land på grunn av den digre og aggressive Komodo-varanen, en øgle som kan spile seg ut og likne på en drage. Øyene her er en nasjonalpark. Det kreves avgifter for å gå i land og avgift pr kamera i tillegg. Dette er en betydelig turistindustri. Turer arrangeres, men til høye priser. Båter med turister ses i området.

Mest interessant for oss var å bivåne et notsteng inn på stranda. En båt på rundt 40 fot med not på fordekket og 7 mann går inn mot stranda. Setter av en mann i vannet, som holder den ene enden av nota. 2 mann, en i hver ende av båten staker båten på grunna en sving og legger seg til igjen der mannen i vannet står til livet. Så starter de å hale inn nota, tre mann for hånd, mens mennene med trestakene holder båten i posisjon. Sterke karer. Om fangsten ble god vites ikke.

Vi tar oss in ti Labuan Bajo, øst på Flores. Her noen inntrykk.

Gnisten gnistrer
Det er vaktskifte. Klokken er 06. Det har vært en rolig natt for motor. Vi er ved sydvestspissen av Lombok på vei mot Nusa Pendil, som ligger like i nærheten av Bali. Gnisten tørner inn og skipperen setter seg ved tastaturet igjen. Kort tid før vi forlater Indonesia, så hvis det skal legges ut noe på bloggen, må det forberedes nå. Autopiloten styrer stødig. Litt humpete riktignok. Båten hiver på seg, men det var jo forventet. Vi er på vei inn i sundet Selit Lombok og skipperen regner med noe strømsjø. Plutselig står Gnisten der med sinte øyne. Øynene gnistrer. Øynene lyner. Du passer ikke på! Hva da? Sjøskvett inn i cockpiten og ned i en åpen ventil til akterkøya der hun har installert seg. Skikkelig irritert er hun og med god grunn. Den eneste skvettsjøen verken før eller siden. Akkurat som det var skipperens feil. Heldigvis er Gnisten av det slaget som gnistrer og så er faren over.

Skipperen tar omgivelsene nærmere i øyensyn. Jo det er kaotisk sjø rundt oss, selv om det er nesten vindstille. Strømsjø. Han sjekker slepestreken på nettbrettkartet. Oisann. Her bærer det rett til havs. Slepestreken knekker 90 grader og vel så det. Justerer kursen på autopiloten til å peke rett mot målet. Likevel hjelper det ingen ting. Vi er i ferd med å bli feid rett til havs. Strømmen går fortere enn båten, som beveger seg baklengs over grunnen med 3-4 knops fart. Sundet som bare er 20 nautiske mil bredt slipper tidevannet fra nord til sør gjennom en relativt trang åpning. Slikt blir det fart av. Opp av havet stiger digre skip. Tankskip, tungt i vannet for nordgående og i ballast for sydgående. På rekke og rad. Vi er åpenbart kommet inn i skipsleia. Singapore med raffineriene og en av verdens største havner ligger ikke veldig langt herfra. Skal vi klare å komme oss over? Det ser ikke lyst ut. Skipperen har ikke gjort leksen sin. Vi kommer 5 timer for tidlig fram eller kanskje 7 timer for sent. På slakt vann eller sågar medstrøm. Vi skulle ikke vært her akkurat nå. Nå får vi svi.
Skipperen holder øye med kompasskursen. Vil strømmen avta, vil det vise ved at vi kan stå en høyere kurs, fordi avdriften minker. Strømmen snur klokka 11, melder Gnisten. Blidere nå.

Skipperen bestemmer seg for å være stabukk. Gi japaneren muskler. Litt mer kraftfor, takk! Nå fosser dieselen gjennom sylindrene og båten skyter fart. Det er derfor vi ansatte den nye japaneren før vi dro hjemmefra. Til å holde trøkket når det røyner på. Skuta setter seg. Kavitasjonsstøy fra propellen. Loggen viser nesten 8 knop i vannet. Vi klarer å pine ut 2 knop over grunnen. Det tilsier 6 knops motstrøm. Langsomt øker farten over grunnen og kursen mot målet går i positiv retning. Jo, Gnisten har rett! Strømmen avtar. Store tankskip siger sakte forbi oss. De merker nok også strømmen

Stemningen stiger. Fiskemunn blir til smilemunn.
Så snur strømmen. Motstrøm blir til medstrøm. Oppunder øya kommer vi inn i strømvirvler som setter oss hit, snart dit.
Vi er i naturkreftenes vold.

I skrivende stund har vi ankret opp ved Lembogan, like øst for Bali. Vakkert, men travelt sted. Båtlaster med turister kommer over fra Bali. Her er rev til å surfe på, vakre strender, vannsklier og rent vann. Folk som dras opp i lufta med fallskjerm fra båt, dagsturer med seilkatamaraner. Hyl og skrik. Glade menneskelyder. Rop og fløyting. Et hoia liv, men kvelden er rolig når alle har dratt hjem til sitt. Det er kamp om bøyene, Da vi kom fant vi tak i en bøye. Ganske snart ble vi jaget videre til neste og neste inntil vi fikk den bøyen ingen ville ha. Det merket vi først da det gikk mot fjære sjø. Lette dunk fra kjølsonen. Kikket overbord. Krystallklart vann og vi ser rett ned på korallverdenen under kjølen. Bare å slippe tampen og finne en ny. Her ligger vi fortsatt. Båter piler på kryss og tvers. Lager små, krappe bølger som smeller under akterspeilet, klask-svisj, klask-svisj. Men dette er også Indonesia. Bali er en turistmaskin og landet trenger sårt inntekter.

Hvis ingen jager oss vekk fra denne bøyen snart, hiver vi jolla på vannet og tar en tur i land. Bøye er sikrere enn ankring når det er så tett som her.

Denne artikkelen blir oppdatert etter hvert også fra Bali, som vi må forlate innen 31.august. Flere bilder kommer.