Nattevakt i Timorsjøen

Det er en vidunderlig, stille natt i havet. Skuta duver lett. Japaneren knurrer blidt og slurper diesel. Fokken er rullet inn. Månen er i ne og ligger på ryggen. Den gylne båten. Lyser opp havsletten. Trikoloren i mastetoppen tegner underlige mønstre på nattehimmelen. Dekket er tørt og lufta er behagelig varm.

Det er varmt under dekk. For ikke å si hett. Japaneren avgir mye varme, og det den ikke klarer å få ned, går i retur til tanken, som ligger som et varmemagasin under styrbord køybenk. Skipperen iført meget lett antrekk i cockpit. Gnisten sover i akterkøya, trolig enda lettere antrukket. Hun har en liten elektrisk vifte å svale seg med. Skipperen svaler seg så godt han kan: har dristet seg til å åpne forluka. Fy, å fy! Det er nok første gang det har hendt på vår odysse. Risikoen for brottsjø over dekk kalkuleres som lav i natt. De små delfinene som kom på besøk ved solnedgang, og som boltret seg rundt baugen lenge, har dratt sin vei.

Vi er i skipsleden. På kryssende kurs, som det heter, dukker et frakteskip opp. To topplanterner og grønn sidelanterne forut. 360 fot langt, fart 11 knop. AIS er en fin ting å ha…

Til le for oss, om man kan bruke det uttrykket når det er omtrent vindstille, ligger to seilere på samme kurs og speiler sine lanterner i havet mellom oss. Det er kanadiske Exit Strategy, og australske CG. De ville gjerne være i følge med oss over havet til Kupang, Indonesia, som i skrivende stund ligger 350 nautiske mil rett vest, omtrent. 281 grader i kompasset.
Når vi ankommer, ser vi fordelen av å være flere ved innsjekkingen. Nabobåtene er avhoppere fra en av flere flotiljeseilaser fra Australia til Indonesia på grunn av tekniske problemer. Indoneserne er interessert i å stimulere til økt turisme og har gjort en betydelig innsats for å forenkle byråkratiet for turister som oss. Nå går papirarbeidet på data, på nettet, mens visa må søkes med frammøte i en av landets representasjoner. Vi fikk våre visa i Noumea, Ny Kaledonia. Men. Det er alltid et men. Indonesia er med god grunn kjent for å være korrupt, og offentlige tjenestemenn unnser seg ikke å gjøre all slags krumspring for å spe på lønna. Vi håper å gjøre dette vanskeligere for dem ved å være flere i en flokk. Trolig går det hele bra, men det får tiden vise.

Tiden, ja det er også en sak. Vi er kraftig forsinket i forhold til opprinnelig plan. De par ukene vi ventet på været før avreisen fra Ny Zealand i midten av mai har vi dratt med oss, tross lange, effektive overseilinger. For fjorten dager siden var alt klappet og klart for avreise til Indonesia, da vi ved en tilfeldighet oppdaget faretruende skader på riggen. Vi skulle bare justere masteloggen og hadde slakket riggen for å flytte mastefoten litt forover. Da oppdager vi kraftige bulker i toppvant og mellomvant under nedre saling på styrbord side. Sammenhengen gikk i samme øyeblikk opp for skipperen. Da Hans Olav og skipperen måtte forlate skuta i Tasmanhavet for ett år siden under relativt dramatiske omstendigheter, slo riggen inn i skutesiden på tankskipet som plukket oss opp. Normalt går masten over bord i slike situasjoner, sier folk som vet mer. Bulkene ble i alle fall ikke oppdaget ved inspeksjonen etter at skuta var berget og satt på land. Kanskje har vi seilt mer enn 3000 nautiske mil med en tikkende bombe, i form av en svekket rigg.

Men bulker i riggen, er det så farlig, kan man spørre? Det skumle er at rodrigg som vår, som er en tykk ståltråd, ikke gir noen signaler om svekkelser før den ryker tvert av. Når riggen er utsatt for kraftige sideslag, kan strekkbelastningene bli enorme og nær bruddgrensen. Et mastehavari ute i det veldige Indiske hav kunne fått fatale konsekvenser. Om riggen ryker, knekker masta som oftest. Det kunne i verste fall ført til at vi hadde mistet båten. Forsikringsselskapet forsto i alle fall problemet og etter faglige konsultasjoner i både Danmark og Australia, ble det besluttet å skifte alle vant, dvs all tverrskips stående rigg. Det er vi takknemlige for. Usikkerhet om riggen ville holde, ville vært som en torn i kjødet, eller en skarp stein i skoen for Gnisten og skipperen.

Rodrigg er sterk og lett, men i Darwin har de lite erfaring med slikt og slett ikke verktøy til å lage ny. Riggeren overtalte oss derfor til å erstatte rod med wire, som er mye enklere å reparere og som sier fra i god tid dersom den er svekket ved at kordelene, trådene den er spunnet av, trevler seg opp i terminalene, endestykkene den er presset fast til. Men ikke alt er på lager, og i Australia har de langhelg.

Riggerne Gary og Trevor plukker ned undervantene. Dagene går. En dag monterer de nye undervant. Flere dager går. De plukker ned toppvantene. Borer tykkere hull i enden på salingene, tverrstokkene i masta. Neste dag er toppvantene på plass. Så ankommer ikke hele bestillingen på riggdelene til mellomvantene når de skal. Vi river oss i håret, mister vi mer tid nå, må vi kanskje droppe hele Indonesia. Vi får beskjed om å belage oss på venting til over helga. Tirsdag. Fredag ettermiddag kommer ekspresspakke fra Sydney, og en time senere henger Gary i båtmannstolen igjen, mens Trevor hjelper til fra dekk med sending av bøtte opp og ned med verktøy og riggwire. Så er bolten for kort. Ikke plass til endebeslagene til lensetaklene som stiver masta opp akterover. Heldigvis har de en passende gjengestang som blir tilpasset på lengden og påsatt to selvlåsende muttere.

Nå er rådyrene er gode, pleier vår venn Hans,-jeger, å si. Ikke forfatteren, men den riktige Jegeren! Nå slapp vi enda en gang å måtte droppe avtalen med Customs om utsjekk. Vi heiv oss på syklene og for til byen. Skipperen for å betale riggerregningen, Gnisten for å berede grunnen. Men da Gnisten ankom kontoret, ble hun møtt med streng beskjed om at avtalen var at tjenestemennene skulle komme om bord. Stikk motsatt av det vi fikk beskjed om for to uker siden. Og e-posten de hadde sendt oss om dette, kunne vi ikke se at vi hadde mottatt! (Men det hadde vi, bare gjemt i kjeden av e-poster fra samme avsender)

skipperen som hadde hevet sykkelen inn i en taxi han praiet på gaten, får betalt regningen hos Nautical supplies i en fart, mens taxien venter, og returnerer på sykkel til Customs i god tro, blir møtt av en viftende Gnist som kommanderer ham sporenstreks å returnere til båten der øvrigheten venter. Hvaaa? Ingen pardon, takk! Jahwohl!
Halsende på sammenleggbar sykkel over kryss og rundkjøringer og fortauer, peiser han av gårde tilbake til havnen. A man has got to do what a man… Heldigvis er Darwin en liten by og trafikken ikke stor. Men på kaien står to relativt blide unge damer i uniform…. Puh!

I mellomtiden jobber Gary og Trevor med riggen. Strammer opp strekkfiskene til toppvantene og undervantene. Måler avstanden inni strekkfiskene med skyvelær. Sikter oppover langs mastesporet. Slakker på den ene siden og strammer på den andre. Sikter igjen. Masta skal stå snorrett. Røsker i vantene. Ingen avanserte riggspenningsmålere, her i gården. Strammer toppvantene litt til og slakker mellomvantene. Røsker igjen. 30 års erfaring i båtmannsstolen i aksjon. skipperen noterer seg knepene. Kan komme til nytte en vakker dag…

Og vips er det vaktskifte i Timorsjøen! Gnisten står plutselig der med bustehår og mumler: Du vekte meg ikkje!

For slik går vaktene….