Darwin, Northern Territory

Det ble 5 dagers rask medvindsseilas fra Thursday Island til Darwin.

Vi ankom Darwin i mørke, inngående strøm og lavvann. Blant røde, grønne og hvite blinkende bøyer fant vi, med lett skjelvende knær, veien inn til Darwin og Cullen Bay Marina. Det er alltid med en viss spenning vi tar oss inn til ukjente havner i mørket. Med moderne navigasjonsmidler som kartplottere og nettbrett er det ikke lenger så utfordrende som det var. Ikke så mye vanskeligere enn å gjøre det samme med bil, egentlig.

Det er bare konsekvensene som er mer dramatiske med båt. Som å gå på feil side av de to grønne bøyene ytterst i innløpet, for eksempel. Kaste kroken på 4-5 meter vann, gå i bingen og finne oss selv liggende på siden i mudderet neste morgen. Til allmenn spott og spe. For det er ganske mye tidevann her. Standard 4.5meter, men under visse omstendigheter opp til 7 meter. Så det så.

Men heldigvis fikk vi hjelp av Robbie, sjefen i Cullen Bay Marina, som var på vakt torsdagskvelden vi ankom, etter å ha seilt drøye 700 nautiske mil på 5 døgn, en av våre raskeste seilaser på denne jordomseilingen. Det siste stykket inn i marinaen er grunt og kronglete. Blinkende fyr og svake, blå overettmerker like inn i innseilingen, før vi kunne tørne 90 grader og gå inn til ei stor flytebrygge, der katamaranene som trafikkerer det brede sundet utenfor ligger om natten. Med VHF-radio i hånda og viftende med ei lommelykt, loset han oss inn helt innerst på flytebrygga. Hvilken service, Robbie!

Bak flytebrygga ligger en stålvegg med sluseporten som leder inn i selve marinaen. Gjennom denne løftes båter inn og ut hele dagen. Men inn ville ikke Robbie slippe oss. The fisheries first. Biosecurity. Neste dag skulle vi få skroget inspisert og desinfisert. Kanskje Gnisten, ja til og med skipperen var spedalske? Robbie utstyrte oss i alle fall omgående med adgangskort til dusjene…

Ut på dagen fredag kom tre mann med tralle og dykkerutstyr. Så skulle skroget inspiseres. Meget pluss til Særdeles i følge øvrigheten. Så skulle alle skroggjennomføringer forgiftes før avstengning i 10 timer. Til og med den stakkars forpinte japaneren i motorrommet fikk en solid dose lyserød, skummende gugge å fordøye over natten.
Siden vi var ankommet Australia forrektigt, som man sier i byen nærheten av der Lovinda too slumrer i vinternettene, ble det tur på land med diverse herligheter, og når alle sjøvannsventiler ble stengt til neste dag, ble planlagte eskapader i byssa avlyst. Isteden ble det ytterligere tap av pekuniære midler til restaurantbransjen. Gnisten logrer og tar los, og skipperen halser etter som best han kan. Litt luksus får man jammen unne seg når man har klamret seg fast som best man kan i flere dager på rappen i sitt rullende hjem!

Omsider kunne japaneren spytte ut gugga med forpinte knurr, sjøvannsventilene kunne kvitte seg med sine ukjente lik, og vi kunne løftes opp i Cullen Bay Marina. Stedet der Fiffen bor. Kunstig anlagt marina med nesten Aker brygge på den ene siden, og de tusen hjem, eller skal man heller litt sosialkritisk si de flere titalls hjem for de bemidlede? Om man disponerte en lun vik i nærheten av vår hjemlige hovedstad, så skipperen for seg at her kunne man tjent et par(hundre millioner)kroner. Minst.

Men Darwin er en hyggelig by, også for de mindre bemidlede. Tur-retur med bussen til byen koster 18 kroner. (For oss pensjonister er det faktisk gratis..)Taxi fem kilometer til seilklubben 70-80 kroner. Det sies det er dyrt i Australia. Men mat i butikken koster ikke særlig mer her enn hjemme, og man får et godt måltid mat for to avec for en femhundrelapp. Det samme hjemme ville lett kostet 2-3 ganger mer. Så skipperen lar gjerne Gnisten logre, med et fett flir.
Men Australia er et digert land. Et kontinent. Bare det å fly over dette enorme landet fra Melbourne i retning Bangkok tok oss fem timer sist vinter!

Vi er i Northern Territory. Det klinger litt av villmark. Darwin er hovedstaden og ble i sin tid navngitt av et av mannskapene på ”Beagle”, ekspedisjonsfartøyet til Charles Darwin som hadde anløpt stedet lenge før det ble en by. Darwin var utgangspunktet for en telegraflinje til Indonesia som videre gav Australia telegrafforbindelse til London i 1870-årene. Litt av en teknologisk prestasjon når man tenker på tusenvis av kilometer lange sjøkabler og ditto luftlinjer!
I dag er Darwin en hyggelig by omtrent på størrelse med Stavanger, med et klart definert sentrum med høyhus og forbløffende lite trafikk, og sitt lokale Forus noen kilometer utenfor der alle de kjekke mannebutikkene og verkstedene ligger. I sentrum; klær, sko og mat, og nogo attåt, som i vår hjemlige by på ”Velstandet”, som skipperen ynder å si.

Men utenfor er det villmark. Enorm villmark. Våtmark og elver. Kenguru og aboriginere. Saltvannskrokodiller i tusentall. O skrekk og gru! Aboriginere ser vi allerede på flytebrygga. De bor ute på øyene utenfor byen og kommer med ferjene til byen. De bor i buskene og i parkene rundt i byen og på gatene. Noen, i likhet med indianerne i USA, ligger under for alkoholen og prøver å overleve i byen som tiggere. Sover på bare bakken i sin elendighet, på fortauene og i parkene. Sitter på bakken og slår på harde trepinner. Synger. Sikkerhetsvakter holder dem under oppsikt der vi tar bussen fra utenfor det største kjøpesenteret. Men noen er rene og pene i tøyet, snakker i mobiltelefonen og gjør som folk flest. Men det er opplagt en kulturkollisjon mellom steinalderkultur og virtual reality. Det tar tid å hoppe over tusener av års sivilisasjon. Gå på skole, lære seg et yrke, gå på jobb og tjene sine penger til livets opphold. Mange lever kun på sosialstønad, og det er det de bidrar med til det moderne samfunnet.

Dette er et samfunn med store kontraster mellom fattig og rik. Gruveindustrien og oljeutvinning har gjort mang en hvit mann svært velstående. Det reflekteres i høyt lønnsnivå, høye priser, nye, digre biler, lekre båter og prangende hus. Men for tiden er det dårlige tider her i egnen. Prisene på råvaremarkedet har falt, det er mer arbeidsledighet. Folk blir forsiktige med pengene. I området overlever man på innenlands turister som rømmer unna vinterkjølen sør i landet. De som ikke har råd til å reise utenlands. Det er dette de lever på resten av året, for da er ikke Darwin et fullt så hyggelig sted. Det blir fuktig og smellvarmt. Uutholdelig varmt, sier noen.

Vi treffer folk fra hele verden her. Turister, men også innvandrere. Mange innvandrere. Svensker, dansker, irlendere, tyskere, sørafrikanere. Drosjene kjøres stort sett av folk fra India og omegn, som i data og telefonbransjen for øvrig. Frisøren en hyggelig ung dame fra Skottland, mange sørafrikanere med god utdanning rømte landet for flere tiår siden, og en dag stoppet sågar en eldre dansk herre ved båten. Det var Jørgen og hans australske kone Gail som hadde bodd her i byen i 40 år. Han hadde solgt sin båtutstyrsforretning for 12 år siden og kunne nå nyte pensjonisttilværelsen i et bedre boligstrøk inne i byen. Savnet absolutt ikke Danmark! De inviterte oss hjem og vi fikk se hvordan de lever. De viste oss foto av hvordan det så ut etter at boligområdet ble rammet av en tropisk syklon i 1974. Store deler av byen ble mer eller mindre jevnet med jorden. Heldigvis ytterst sjelden dette skjer her på disse kanter.

Vi leide oss en bil og dro på en liten 3 dagers walkabout i bushen ut i nasjonalparkene Kakadu og Lightfield. Det er lange avstander og området ytterst tynt befolket. Milelange strekninger uten et hus, bare trær og busker og flatt land, avbrutt av inntørkede elvefar, bekker og elver. I nærheten av vann, advarselskilt om krokodiller. I veidumper advarselsskilt om oversvømmelser, og målestikker som viser vannivået i dumpa. I regntiden er store deler av marsklandet oversvømt og delvis uframkommelig med bil.

De fleste bilene er utstyrt med firehjulstrekk og snorkel. Enda godt dette er i den tørre årstid!
Jordsmonnet er rødt og bilene røde av støv. Jernholdig støv, skulle man anta. Et mineralrikt område. Urangruver. Gullrush. Bonanza med høye priser på verdensmarkedet, med smiene i Kina som hovedavtaker. Flere folk vi har møtt kjøper nyere båter i Middelhavet og seiler til Australia for videresalg med god fortjeneste i det som var et kjøpesterkt marked…

I regntiden trekker krokodillene bort fra elvene og ut i flomvannet på jakt etter mat. Krokodillene var for få tiår siden på det nærmeste utryddet på grunn av jakt, men etter fredningspåbud og avlsprosjekter, har bestanden tatt seg kraftig opp. Krokodillen kan bli opp til 200 år gamle, veie tusen kilo og bli 7 meter lang. La deg ikke lure av dens late adferd, for den har skarpe sanser og vet at du er der lenge før du ser den og er lynrask eksplosiv i sine bevegelser når den angriper. Så rask at det nytter ikke å løpe unna. I vannet glefser den tak i byttet sitt, trekker det under vann til det drukner og gjemmes på lager til passelig modning. Siden krokodillene på nærmeste var utryddet, ble det satt i gang storstilte prosjekter med klekkingsanstalter som alet opp krokodiller for senere utsetting. Krokodiller har et verdifullt skinn, eggene er spiselige og krokodillekjøtt skal smake som kylling. Vi ble forresten tilbudt krokodilleburger et sted, men motet strakk ikke til. Arborginerne jakter krokodiller om natten. De ser refleksen fra øynene og blinder dem med lange spisse trespyd.

Men arborginerne holder seg skult i buskene. Vi ser dem sjelden. Når vi treffer dem prøver vi å hilse og få øyekontakt. Det er vanskelig. Føler de skam, underlegenhet, eller har de dårlige tanker om folk som oss? Skipperen har ikke oppgitt tanken om å kontakt og kanskje ta noen bilder.

Her treffer vi andre seilere. Som Magne Risa og hans japanske kone Naoko på vei mot Indonesia og Thailand. Magne er lokalt kjent som skipsfører på utrangerte norske ferjer og nyttefartøyer som blir formidlet til øyer i Karibia og Stillehavet. Noen husker kanskje program på TV for noen år siden om ett av disse prosjektene?

Her blir det også gjensyn med engelske Ann og Jonathan på ”Sofia” av Cowes. De skulle på slippen med sin Malø 42 etter sammenstøt med korallhoder på Fiji. Skipperen bidro med litt råd og dåd med påføringen av Coppercoat, det bunnstoffet vi bruker og som har stått i 9 år. Det ble utvekslet middager i Lovinda og Sofia. Jonathan er en utmerket kokk og serverte treretters middag før de dro videre til Tipperary- havnen lenger oppe i elva.

To dager før planlagt avreise herfra til Indonesia får vi oss en støkk. Vi skulle justere masteloggen og slakket ut riggen for å kunne flytte mastefoten litt framover. Da oppdager vi at det er to parallelle bulker i styrbord toppvant og mellomvant. I neste øyeblikk ser vi sammenhengen. Dette er skader påført i sammenstøtene med skrogsiden på den japanske tankeren ”Bougainville” som plukket opp Hans Olav og skipperen i Tasmanhavet, da roret brakk for ett år siden. Dette ble ikke oppdaget under besiktigelsen etter at båten ble berget. Vi tar fotografier og oversender forsikringsselskapet i Danmark. I mellomtiden dukker den lokale riggeren Gary opp og kan raskt konstatere at riggen er skadet og bør skiftes. Vi ser for oss et mastehavari langt ute i det Indiske hav. Å miste masten kan bety å miste båten. Vi priser oss lykkelige for at vi oppdaget skadene i tide og at vi har et forsikringsselskap som stiller opp omgående. Nå er vi blitt forespeilet å få ny rigg laget her i Darwin innen en ukes tid. Rodrigg (heltrukket ståltråd) er komplisert å få erstattet med ny, siden kompetansen og verktøyet befinner seg flere tusen kilometer unna i Brisbane eller Sydney. Her i Darwin kan de lage ny rigg av wire som er lett å erstatte overalt i verden. Ikke like lett og sterk som rod, men et sikrere alternativ i visse sammenhenger.

Vi fryktet at vi ville miste så mye tid at vi er nødt til å hoppe over Indonesia, men med utsiktene til hurtig reparasjon av riggen, satser vi på å seile til Kupang og videre til Bali tidlig i neste uke… Takket være fagfolk og sjefer som ser situasjonen vi er kommet i og som slipper det de har i hendene for å hjelpe. Vi er meget takknemlige!

Ute i det indiske hav ligger svenske ”Arianne af Valleviken” med vår venn Lasse og slikker sine sår etter en rufsetur fra Christmas island til Cocos Keeling. Ødelagt autopilot og skadet vindror er ikke å spøke med for ennsamseglaren Lasse. En riktig trivelig pensjonær med glimt i øyet. Vi håper å feire jul med ham i Cape Town etter hvert.

På vei hit er våre tyske venner Ilja og Stefan i ”Sabir” som valgte å gå direkte fra Ny Kaledonia til den Australske østkysten og videre seile nordover på innsiden av det store Barriererevet. Med våre forsinkelser, rekker vi kanskje å treffe dem før vi drar videre.

Det er som en seilende familie her i havnene og ute på havene. Vi møtes, hygger oss og seiler plutselig en dag videre. Hver båt på sin tur.

Kanskje møtes vi igjen, kanskje ikke.

Slik er seilerlivet.

OBS: Fotografiene vi har lagt ut denne gangen er høyoppløselige. Gi tilbakemelding om du har problemer med dette.