Torrestredet

Mellom nordenden av Australia og sydenden av Papua ligger Torresstredet, som er oppkalt etter oppdageren Luis Vaez de Torres.
Torres seilte ut fra Callao i Peru som kaptein på skuta ”San Pedrico” til Espiritu Santu, Vanuatu i 1606. ”San Pedrico” ble feid ut på havet (i et uvær?) og endte siden i Mexico, uten at Torres visste dette. Han trodde skipet hadde forlist og dro sammen med den akterutseilte delen av mannskapet ut med et annet skip for å lete etter ”San Pedrico”. I søket etter dette skipet kom han til Louisiadene øst for Papua og seilte siden vestover langs sydkysten av Papua til han fant en åpning i det store barriererevet, uten å vite det, og kom seg videre til Indonesia, der han slo seg ned i Manila. Det var først i 1762, da man kom over skipsdokumentene og rapporten Torres siden skrev om denne ferden, at han fikk sin anerkjennelse ved at passasjen han fant, ble oppkalt etter ham.

Men stredet inneholder mer historisk dramatikk enn man skulle tro. Innseilingspunktet fra øst kalles the Bligh Entrance og er oppkalt etter den uforlignelige, briljante navigatøren og despotiske skipssjefen på det legendariske ”Bounty”, William Bligh. Etter mytteriet ved Tahiti, ble kaptein Bligh og hans lojale undersåtter overlatt en livbåt, sekstant, mat og vann for 5 dager. I løpet av 6 uker, 5.800 km og umenneskelige strabaser klarte Bligh og hans menn å seile vestover til Timor i Indonesia, mens han kartla deler av nordøstkysten av Australia. En sjømannsprestasjon av enorme dimensjoner. Resten av historien er vel kjent for de fleste.

Torrestredet er en 150-200 nautiske mil bred, 20 meter dyp terskel mellom Korallhavet i øst og Arafurasjøen i vest, og altså Australia i sør og Papua i nord. Stredet består av 274 små øyer og massevis av rev. Befolkningen her er melanesere, i alt 48.000, hvorav de fleste bor nord på det australske fastlandet i Queensland.

Gjennom stredet løper sterke strømmer, så man bør helst vite hva man gjør når man nærmer seg smale passasjer. På kartet ser ruta ganske trang ut, så det var med en viss spenning vi nærmet oss etter en ganske så frisk seilas ut fra Port Moreby på Papua Ny Guinea. Grov sjø og hard vind det første stykket, men etter som avstanden mot land ble større, avtok vinden, og da vi nærmet oss åpningen, forsvant det meste av havdønningen, som nok hadde blitt knust på revene sørøst for oss.
Vi ankom fyrlykta ved The Bligh Entrance om kvelden etter 2 døgns seilas, og den første delen av passasjen er nokså åpen med få hindringer som en grei nattseilas. Neste dag en fin sløreseilas på nesten flatt vann sørvestover langs lave øyer med palmer og hvite strender. Ett og annet handelsskip underveis i begge retninger. De fleste bulkskip og containerskip av mellomstor størrelse. Med AIS blir man gjensidig opplyst om navn, kurs og fart, og den påfølgende natten ble vi oppkalt flere ganger av passerende skip der leia var på det trangeste. Det er dybden som er mest kritisk for slike skip, så når dybden kryper under 10 meter, er det bare å gi plass, selv om vi som seilfartøy har retten til veien. Vi merker nervøsiteten hos de profesjonelle. Vil sikre seg at det ikke oppstår fare for kollisjon. At vi har oppfattet situasjonen. David og Goliat. Vi er på alerten. Spenningsnivået er høynet. Gasten og skipperen konstant på vakt i cockpit med i-Pad og Navionics kart, mens Gnisten sørger for kvalitetssikringen, kan man si. Det blinker hvitt, rødt og en sjelden gang grønt. Mye rødt. Leia er godt merket. Vi er særlig opptatt av at strømmen ikke skal lure oss og sette oss inn på grunt vann.

I den siste svingen i leia ser vi på AIS’en at et militært fartøy nærmer seg oss med høy fart. Ser begge sidelanternene som betyr at de styrer rett mot oss. Skal vi bordes, tenker vi? Australske myndigheter er kjent for rigid grensekontroll. Narkotikasmugling og ulovlig innvandring er hovedutfordringen. Skipperen kaller opp de militære og oppgir navn, kurs og destinasjon. De takker høflig for opplysningen og dundrer videre i leia. Trolig har de full kontroll på oss.
Australske myndigheter krever fulle opplysninger på e-post minst 96 timer før ankomst, og at alle mann skal ha gyldig visum til landet. Trusler om enorme bøter. Hvis et mannskap ikke har papirene i orden, blir både mannskapet og skipper ilagt skyhøye bøter. Men med AIS’en vår påskrudd, har de nok fulgt oss via satellitt siden Port Moresby.
Da vi ved daggry seg langsomt inn over grunnene ved Thursday island på slakt vann (svak strøm) og passerte nåløyet på terskelen i sundet, og vi kalte opp Mønndihedanne, som de sier på Sørrlanne’, var det åpenbart at de visste om oss! Vi seg sakte inn på ankerplassen ved Horn Island og slapp kroken på 6-7 meter. En utskipningskai og en pir og noen få hus på land. Mangroveskog og langgrunn gjørmestrand. Vi ble omgående av forbipasserende advart om ikke å bade, for en stor saltvannskrokodille bor inne på stranden… Øæææ, tenkte vi. Da blir det dusjing på hekken i stedet.
Mellom oss og Thursday island på den andre siden av det 2-3 mil brede sundet ligger to smale, langstrakte rev. Thursday island har dårlige ankringsforhold med sterk strøm, bølger og vind. I sundet går små personferjer. Vi får satse på den, tenkte vi.


Leseren lurer kanskje på navnet Thursday island? Jo, ganske riktig, det er visst øyer hele uka full i dette området, men vi fant bare Tuesday, Friday og Wednesday island på kartet vårt…..

I løpet av en time ankom Biosecurity, og like etter immigrasjonen. Uniformerte og bevæpnede. Korrekte og høflige saumfor de båten med Gnisten som veiviser i de indre gemakker. Effektivt. De spurte og vi svarte. Når man kjenner reglene, er det som regel få problemer. Australierne, i likhet med Ny Zealenderne, er svært opptatt av at vi ikke skal ta med oss inn i landet deres levende materiale som kan spre nye landeplager til et vanskelig kontrollerbart landskap og en sårbar biosfære. Skipsapoteket ble også grundig inspisert, for første gang på turen, faktisk. En stund fryktet Gnisten for livsviktige medisiner, men vi appellerte til common sense, og slik ble det.

Så var vi sjekket inn i Australia. Men ikke helt. Vi måtte love å melde oss i god tid når vi kom til Darwin. Skrogsjekk.
Vi satte oss på ferja og ”beså oss litt på øyanne”, nesten som Reinert me’ beine’. Besøkte biblioteket på Thursday island og Gasten fikk tilgang til internett, slik at han kunne skaffe seg flyreise til Bali, der han hadde avtalt å treffe fruen. Han kunne ikke ta sjansen på å bli med videre til Darwin i frykt for å komme for sent til avtalt henting av fruen på flyplassen i Bali, Indonesia, forståelig nok.

Dermed mønstret Gasten av dagen etter og fløy til Cairns for videre reise til Indonesia.

Så satt vi der om bord igjen, ensomme og forlatt. Det blir et tomrom når et mannskap har stått om bord så lenge som Hans Olav. Litt stusselig. Vi tenkte: Vi handler og drar videre straks! Sola skinner, vinden er god, og vi skal lenger enn langt.
Som tenkt, så gjort. Snart ble vi feid med strømmen i friske 10 knops fart rundt Thursday island, gjennom Prince of Wales-kanalen og ut i Arafurasjøen på tilnærmet flatt, turkisfarget vann.


Darwin, here we come!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s