Vi har i ettermiddag forlatt Vanuatu og satt kursen for Torresstredet, åpningen i det store barriererevet mellom Papua NyGuinea og Australia. 284 grader i kompasset. Målet ligger drøye 1500 nautiske mil vestover. 2500 km. Hvis vi er heldige med vinden: kun 10 dagers seilas unna.
Det er sene kvelden. skipperen er alene på vakt. Gasten og skipperen deler natten i 4. 3 timer hver. Gnisten får natten fri, men tar sitt igjen om dagen og i byssa. Solen sank i havet for snart fem timer siden. Det er lummert. Luften er fuktig. Kroppen kjennes klam. skipperen er kun iført kortbukse. Havet er stille. En svak svalende akterlig bris. Stjerneklart, men ingen måne. skipperen skuer ut over havet. Skimter horisonten så vidt. Litt morild i baugsjøen. Det knaker lett i skjøtene.
Ingen fare i sikte.
En mørk sky til lo øker årvåkenheten en smule. Mørke skyer kan bety regn, men også vindøkninger. Til dels kraftige vindøkninger. Dekkslukene er åpne, for det er enda mer lummert under dekk. Vår trofaste Yanmar slurper diesel. Vi har satt seil. Ett rev i storseilet og fullt utrullet genoa. For den uinnvidde er Genoa betegnelsen på et stort forseil. Noen skipslanterner er ikke å se, kun et svakt skimmer i horisonten til styrbord indikerer at her er bor det folk.
Hvorfor i det hele tatt holde nattevakt, kan man undres? Enkelte som seiler alene, tar sjansen og lar båten seile seg selv gjennom natten. Så lenge man er godt klar av land og skipsruter, går det som regel greit. Med Gasten om bord har vi råd til å holde våken vakt. Uten Gasten ville det blitt i knappeste laget med søvn for skipperen. Gasten trenger meget lite søvn. Skipperen atskillig mer, men han kan tøye seg langt når det gjelder. Å ikke få sove eller hvile nok, er en fare for sikkerheten både til lands og til vanns. Under krevende omstendigheter har utmattede seilere av mangel på søvn mistet dømmekraften og seilt sin skute inn i farlig farvann og seg selv inn i en våt grav. Når Gnisten og skipperen seiler alene og de er ute i åpent farvann, hviler de i vaktkøyen med alarmklokke innstilt på 15-20 minutter under nattevakten. Det er den tiden det tar for et stort skip å seile opp av horisonten og komme nær nok til å kunne utgjøre en trussel. Så er det opp i luka eller ut i cockpiten og sjekke horisonten. Man kan ikke stole på at andre sjøfarende holder vakt.
Så kjenner skipperen at båten krenger litt mer, det knaker litt i skjøtene, en bølge litt større enn de små som knapt får skuta til å duve lett. Opp i luka og sjekke. Vindmåleren sier at vinden som kommer bakfra, har økt fra 5 knop til åtte knop. Ikke så mye, synes du kanskje, men det innebærer dobbelt så store vindkrefter. Det knitrer mot sprayhooden, skvettehetta, eller kalesjen som dekker luka. Det regner. Skipperen skynder seg ned i ruffen og lukker den åpne dekksluka.
Den mørke skyen viste seg altså å være en regnbyge. For skipperen ønsker seg en skikkelig regnskyll nå. Skuta trenger en liten avspyling. Det er salt over alt på dekk. På dekket, tauverk, seilduk og kanvas. Det blir ikke helt tørt gjennom dagen. Vi drar salte føtter ned under dekk og smitter av salt på sengetøy og puter. Vi har ingen slange eller ferskvann til å spyle med. For et par kvelder siden, da vi lå på anker og spiste middag i cockpiten i stille natten, begynte det å dryppe saltvann fra biminien, seildukstaket vi har over cockpit. Nattedoggen løser opp saltet i duken….
Vinden og bølgene og båtens kurs er ingen konstant størrelse. Når vinden øker og båten begynner å krenge, øker rorpresset og vår livlige skute vil gjerne opp mot vinden. Skuta skjærer opp mot bølgene, det spruter over dekk, seilene blafrer. Riggen rister. Frivakten ligger i køyen og glipper med øynene. Lurer på hva som skjer? Rives ut av sin slumrende tilværelse. Vakten styrter ut i skvetten og rever litt i fokken for å minske rorpresset. Når vinden dabber av, når den mørke skyen har passert, har vi plutselig for lite seil oppe. Farten blir dårlig og vakten kan slippe ut mer duk igjen.
Autopiloten gjør styrejobben. Noen lurer på hva en autopilot er for noe? Kort sagt en del dingser som styrer båten ved hjelp av datahjerne, kompass, elektrisk pumpe og hydraulikk. Vi seiler rundt med Robert, som altså ble laget av Robertson i Egersund for flere tiår siden. Solide saker som befinner seg i båter som vår over hele verden. Siden ble Robertson kjøpt opp av norske Simrad som siden ble kjøpt opp av engelske Navico. Vår nye datastyring som ble montert på New Zealand er ikke lenger bygget i Egersund, men i Mexico. Godt for dårlig lønnede arbeidere i fattige land, men ditto trist at arbeidsplasser går tapt i Norge. Globalisering gir lavere priser for Ola Nordmann.
Værmeldingen tilsier svake vinder rundt Vanuatu, men bedre forhold lenger ute i havet. Det er derfor vi kjører motor og seil. Vi forsøker å komme oss raskt ut i seilbar vind. Da overtar vindroret, Peter, oppkalt etter oppfinneren Peter Førtmann i Tyskland. Vindroret er en ren mekanisk innretning som holder båten på en stø kurs i forhold til vinden. Dreier vinden, dreier båten. Vår britiske aleneseilende venninne Rhona på s/y Hello world, satte vindroret på vei mot New Zealand i fjor høst og gikk til køys. Så dreide vinden og hun våknet på et rev i fjæresteinene. Mistet båten, men uten redningsflåte, pumpet hun opp jolla og rodde til hun nådde en fiskebåt som plukket henne opp og berget henne i land.
Det er mangt som driver i havet. Ikke bare kokosnøtter. Greiner og mindre trestammer er å se inne i sundene. Men i natten, ute på det åpne havet har nattevakten ingen muligheter til å oppdage ting som flyter i sjøen. Det er en viss risiko for å treffe noe der ute. For 15 år siden kolliderte vi med en sovende hval utenfor kysten av Marokko. Hva som traff roret vårt ute i Tasmanhavet for mer enn ett år siden, får vi vel aldri vite. Vi kan ikke sikre oss mot alle farer ute på havene. Men det vil jo helst gå godt…..
Det kan gå dager og uker mellom hver gang vi ser et skip. Vi setter ut posisjonen i kartet og noterer i loggboka. Vi holder øye med kartplotteren og AIS-signaler. Akkurat nå er det bare oss her ute.
Det knaker mer i skjøtene. 12 knops vind nå. Kanskje på tide å la Peter avløse Robert og la gampene i motorrommet få hvile seg litt?
Snart er det vaktskifte…
Jordomseiling 2014-18 