I løvens hule

Port Moresby, Papua Ny Guinea

Her må det har foregått et masseslagsmål, kunne skipperen godt ha tenkt. Et nattlig drama. Her må noen ha fått seg en nesestyver! Ikke bare en, men mange. Friskt blod må ha flytt i strie strømmer.

Gasten og skipperen er på rekognosering mot nærmeste supermarked på jakt etter ferskt brød. Vi vandrer i søppel, støv og skitt gatelangs, og det som ser ut som blod, er ikke blod, men illrøde, friske spyttklyser over alt. Folk her tygger Betelnøtter, som har en sterk rød saft med en viss bedøvende virkning. Gateselgere tilbyr varen over alt, som halvstore grønne frukter. Hamsen ligger strødd blant gatesøpla.

Vi er i Port Moresby, hovedstaden på Papua Ny Guinea, verdens nest største øy så vidt vi vet.

Vi kom hit for 4 dager siden etter 10 døgn i sjøen fra Luganville, havnebyen på Santo i Vanuatu. 10 fine dager med frisk akterlig vind og god fart. 1200 nautiske mils behagelig seilas.

Det ble litt dramatisk da vi ankom og fikk anvist ankerplass innenfor moloen for karantene og innsjekking. Vi slapp kroken på 5 meter vann og la ut 20 meter kjetting. Et russisk par i en større katamaran kom ut med jolla og var meget behjelpelige med å strekke fortøyninger til land. Mens vi ventet på immigrasjonen, frisket vinden litt til, og plutselig oppdager vi at vi er på drift bakover og inn mot steinene i moloen. Skal vi få ødelagt roret enda en gang? Å neiiii!

Heldigvis får vi gang i motoren på et øyeblikk og får strammet opp sidefortøyningen til en flytebrygge før det gikk helt galt. Kun med få meters klaring fra steinrøysa. Ankeret kommer opp med en stor stein i kloa. Vi klamrer oss fast til nabobåten. Vi prøver å legge ut ankeret på nytt med jolla, men vekten av kjettingen overstyrer skipperens panikkroing. På med påhengsen. Så tør ikke naboen mer. Presset på ankeret hans blir for stort. Begynner å drive bakover, han også. Slipper baktampene og stikker ut i bukta mens vi ligger igjen med tau på kryss og tvers under båten. Tør ikke bruke propellen av frykt for å få tau i propellen. Gnisten kaller desperat opp marinaen og ber om assistanse. På moloen står immigrasjonsoffiseren og bivåner det hele. Skipperen har klatret på land på flytebryggene og prøver å kontrollere resterende fortøyninger. This is emergency, hyler Gnisten på VHF’en.

Ventetiden føles lang. Det er lunsjtid på land.

Så kommer de endelig! 3 mann i lettbåt. Får tak i tampene våre og begynner å trekke oss utover. Gasten blir skipper, mens skipperen står igjen og ser at roret henger seg fast i en av tampene som holder den andre nabobåten. Vi drar med to andre båter utover. Skipperen hyler utover: Roret sitter fast i tau. IKKE BRUK PROPELLEN!

Så er de plutselig fri.

Om litt har de fortøyd til brygga, høyst ureglementært, siden innsjekkingen ikke er ferdig. Snart kommer de tilbake og plukker opp den akterutseilte skipperen som står alene igjen på flytebrygga som ikke er forbundet med land.

Oppankringen skulle være kortvarig, det var vindstille og regn, og han glemte å bakke inn ankeret, dvs rygge og sjekke at ankeret sitter fast. Så kom sola, det blåste opp, og plutselig var vi nære ved å få vårt helt nye ror smadret. Puh, skipperen puster lettet ut men har fått en ny lærepenge. Og vi som aldri ankrer opp på lo side av land!

Her bor vi som konger i den flotteste marinaen som tenkes kan. Høflige og blide mennesker som jobber på anlegget, som ligger som en festning i den moderne delen av byen. Sikkerhetsnivået er høyt. Høye gjerder og adgangskontroll i porten. Uniformerte vakter patruljerer og passer på at uvedkommende ikke tar seg inn på området.

The Royal Papua Yacht Club er ikke noe rusk. Et digert bygg på størrelse med en idrettshall rommer alle tenkelige faciliteter som dusj, toaletter, vaskemaskiner, kafe, restaurant, biljardbord, store TV-skjermer med Premier League-kamper, treningsstudio, kontorer mm.

Byen som har 800 000 innbyggere er kjent for kriminalitet pga enorm arbeidsledighet blant ungdom. 90%. Man ferdes ikke alene på gatene her etter mørkets frambrudd. Men vi var nysgjerrige på byen og folket her, og da vi oppdaget at det ikke fantes et organisert sightseeingtilbud, ba vi resepsjonen her om å skaffe oss en pålitelig taxisjåfør vi kunne leie.

Kort tid etter satt vi i drosja til Raphael, en sliten Toyota Vista med sotete vinduer. For dette er Toyota-land, og hvite kakser som oss er ransobjekter blant fattige og desperate mennesker.

Raphael var bevæpnet, men det oppdaget vi ikke før vi var tilbake i festningen. En solid machete diskret gjemt ved siden av førersetet.

Det ble en interessant rundtur blant moderne glass og betong, bevoktede privatboliger bak høye gjerder i bakkehellet og videre ut i forstedene som fikk et økende preg av slum og fattigdom etter som veistandarden sank.


Vi ønsket å se hvordan hvermannsen levde, og det fikk vi. Først til strandboerne. Folk bor i sammenraskede hus på stylter av tre eller stål. Man tager hva man haver. Fjøler, bord, plater, presenninger, bølgeblikk. Maling er det ikke så nøye med. Ei heller vedlikehold. Men folk går i pene og rene klær. Kvinnene i lange kjoler og mennene i T-skjorter og Caps.


Den inderlige, rytmiske sangen fra en presbyteriansk kirke gjør oss nysgjerrige. Det er søndag og denne delen av verden ble intenst misjonert for 100-150 år siden, av alle tenkelig og utenkelige kirkesamfunn. Noen misjonærer betalte en høy pris og havnet i den sorte gryte, for kannibalismen her har foregått i innlandet langt inn i mer moderne tid. Det grøsses litt ved tanken….


Vi ble tatt med til et av de mange lokale markedene og kunne oppleve utbudet av alle slags varianter av frukt og grønt, og krimskrams. Overalt mennesker med røde munner, betelnøttrøde tenner og brede smil.

Skipperen fotograferer og folk stiller velvillig opp. Men sjåføren prøver å holde troppen samlet. Et kamera ville nok friste en tyv eller en overfallsmann inne i folkemengden.

Så kjører vi videre inn i en høyereliggende del av byen. Veien blir mer og mer svingete og humpete og trangere inn til vi kjører siksak mellom høye gjerder og blikkvegger inn til vi står på et tun. Her bor altså Raphael! En halvblind gammel hund med et betent, væskende øye kommer luntende, en gutt på 5-6 år smiler bredt og kommer glad løpende mot oss. Far og sønn hilser på hverandre. Det klemmes. Snart er vi omgitt av hele familien. Raphael som er syvende dags adventist og godt voksen, ble gift for få år siden og er far til tre gutter, den yngste helt nyfødt. Vi fikk møte kona, søsteren, onkelen, broren, nevøer og kusiner. Ei av kusinene studerte språk på universitetet, en 15årig gutt drømmer om å bli ingeniør. Kunnskap er makt, og kunnskap er veien ut av fattigdommen. La oss håpe det.

I et tett tun av bygninger, ikke ulike de vi har allerede sett, lever de som en storfamilie. Ingen materiell velstand, men de har det de trenger. Mat, klær og tak over hodet. De er ikke underernærte. Har friske, fine tenner. Lever sunt. Rene og pene i tøyet. Kjærligheten og respekten for hverandre, skinner rett igjennom. Raphael erkjenner at han i ungdommen var som ungdommer flest og tygde betelnøtter og drakk bort pengene sine, og gjorde mye dumt, men ikke nu mere…

I sannhet har Port Moresby gjort sitt dårlige rykte til skamme. Båtlitteraturen er full av advarsler om dette landet, denne byen, dette folket. Forutintatte holdninger basert på andres oppfatninger, stenger for møte med mennesker. Som ellers i livet, behøves gjerne en second opinion….

Vi kommer neppe hit igjen, men møtet med menneskene her har gjort inntrykk…..

I kveld har vi sjekket ut og i morgen ut på dagen er vi nok tilbake på bøljan blå, på vei mot Torresstredet, the Great Barrier Reef og Australia.

Gasten forbereder ferie med fruen og mønstrer av når vi kommer dit om få dager etter å ha seilt nesten 3.000 ramsalte nautiske mil siden avreisen fra New Zealand for bare 6 uker siden.
Hans Olav har vært en virkelig god hand å ha med sin innsiktsfulle problemløsing når ting går i stykker og må repareres (for det skjer hele tiden på tur), årvåkenhet på nattevaktene og ikke minst for sine herlige jærske, tatt-på-kornet-replikker (skipperen dukker som best han kan).

Vi frykter det blir litt stusselig til å begynne med, når Gnisten og skipperen atter skal fortsette videre alene…

One thought on “I løvens hule”

  1. Spennande opplevelsar både te lanns og te vanns, forstår eg. Dokk må ha god seilas videre te Australia. Hels Hans Olav.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s