Havneliv i Vanuatu

Vi ankom tidlig mandag morgen i solrenningen. Vågen lå blank og stille og to seilbåter lå for anker. En britisk Najad ble offeret vårt. Vi praiet de og spurte om hvordan vi skulle gjøre tingene her? Og vi fikk beskjed. Dropp ankeret og ta jolla inn til myndighetene klokka 9. Ok, det ble frokost og istandgjøring av jolle og påhengs. Skipper og gast skulle av gårde. Jeg ville være om bord og rydde båt etter to døgn i sjøen. Det blir alltid litt…

I synsranden ser vi en mørk blå båt komme. Den kommer nærmere og nærmere og jammen har den norsk flagg. Navnet er Morild. De snakker ækt trøndersk, skipper Helge og gast Marit. De skulle farge tilværelsen vår i Port Vila. Tenk to norske båter i samme havn. Vi har ikke truffet norske båter siden Tahiti da vi sa farvel til Astahaya, med Tom og Christian om bord.

Etter innsjekking til Vanuatu fikk vi en flott kaiplass hos Yachting World, de som styrer både moringer og kaiplasser. Skulle være der få dager så da syntes vi det var greit å kunne ha fri tilgang til land. Og søle litt med vann….

Fri tilgang til land kan diskuteres. Båten kom til kaifronten, og det måtte balanseres på planke for å komme i land. I takt med høyvann og lavvann. Da er det godt å ha gode hjelpere om bord. En galant herre foran og en bak med hjelpende hender. En dag prøvde jeg meg alene. Begge mennene var ute på oppdrag. Da kom nabofruen og sa hun hadde observert mine flotte hjelpere. Det var ikke alle som hadde hjelp og krøp på alle fire for å komme tørrskodd i land….

Port Vila er en ganske moderne by med det meste vi kan tenke oss. Til og med fikk jeg kjøpt meg ny, fin bikini der. Vi fikk dusje på land, vannet var drikkbart fra kraner, og det gjorde susen i 30 graders varme og fuktig luft. Om natten biter insektene og vi har røde flekker over det meste av kroppen.

Vi leide bil og kjørte øya rundt. Da fikk vi se noe av virkeligheten vi har lest om. For mindre enn en måned siden kom siste orkan Donna feiende over øygruppen i 300km fart. Det har satt sine spor, spesielt på den nordre enden av øya. Palmene var brukket rett av, nakne stammene sto igjen. Veltede trær. Hus hadde fått flerret av tak og noen steder var hele landsbyens befolkning med på å gjenreise bygninger. Strandede vrak i Port Vila vitner også om stort drama i voldsomt uvær:

Sjøen slo mot land på østsiden av øyen og der var det ganske ugjestmildt. Få mennesker var bosatt der. Men de vi møtte var pent kledde, hilste pent og så riktig fornøyde ut.

Dagen etterpå ville vi ta byen nærmere i øyesyn. Vi spaserte gatelangs, og Gasten som går litt mer og fortere enn oss, traff ikke mindre enn tre politimenn, som også vi fikk hilse på etter hvert. Politiutdanningen varte i 6 måneder med 2 års praksis etterpå. Det var stor status å få utdanningen og det og bli offentlig tjenestemann. Da kunne de ha råd til å bygge hus i mur opp i høyden over byen, sikkert for tsunami og orkan. De fortalte at det er en fredelig øy der det var alle for en og en for alle. Vi kunne spør hvem vi ville og de ville svare på spørsmål så godt de kunne. Det var lite kriminalitet, men marihuana og hasj hadde kommet til øyen for 5 -6 år siden og det ble slått hardt ned på og straffet.

Det var blå tsunamivarselskilt over alt i strandsonen. Vi har sett de før i Stillehavet, det er forberedt rømningsone og sikre områder for befolkningen.

Vi inviterte trønderne på middag. Vi ville gjerne høre deres historie. Helge er sjømann. Han har kone hjemme som tidvis er med om bord. Ellers har han mannskap. Han har mer og mindre seilt hele livet. Er jevngammel med Gnisten, og er pensjonert nå. Seilte fra Trøndelag i 2015 og krysset Stillehavet i 2016. Har nesten nådd målet sitt nå. Han vil til Solomonøyene der han som ung gutt kom som mannskap på Colin-Archerskøyta Framstig. Av alle ting vi har med oss om bord i Lovinda, er også boka om Framstig.

Inni boka som er datert 05.juni 1985 står det: Til Svein! Følger ”Albine” etter mon tro?
Gratulerer med dagen, og ønske om god seilsesong! Hilsen Elisabeth og Theis. Og nå har vi altså fått et notat til :
14.06.2017

Så hyggelig å se et norsk flagg her i Port Vila da vi kom inn. Takk for middag om bord, kanskje vi sees i Cheke, Morova Lagoon på Solomonøyene. Helge Witzø.

Albine var vår første båt, og allerede da var nok drømmen om langtur født.

Marit var fra Helges hjemtrakter, også 62, pensjonert fra cateringen i NSB. Hadde to store mål som pensjonist, reise og spise god mat! Skulle nå være om bord til hun reiser hjem i slutten av august sammen med Helges kone.

Men vi ville videre. Etter hyggelige dager og gode anbefalinger satte vi kursen nordover mot Santo der vi kunne sjekke ut fra Vanuatu. Det er en overnattseilas og det er god vind. Vi kjører med motor og seil for å kunne greie å komme fram før mørkets frambrudd neste dag. Vi seiler på lo-siden av øyene , dvs det er mye vind og sjø. Og den kommer på tvers av båten. Klask i skutesiden. Og så skjer det som ikke skal skje: Jeg har satt takluka i salongen i luftestilling og smålukene bak i akterkabinen er åpne. Det er varmt. Pang, det smeller slik at vi skulle tro noe knuste , men det er bare en sjø som brekker over hele båten fra baug til hekk. Skipperen som ligger i salongen og sover, får en god dose sjøvann rett på kroppen, og jeg som sover akter ser bare grønn sjø sprute inn i lukene og hele senga er våt. Ufffff.

Men ingenting er ødelagt, det var bare den ene sjøen. Av med klær og sengetøy, gjett hva jeg må gjøre neste dag?
Da vi ankom Luganville på Santo neste dag, var det en liten nedtur. Ingen ankerplass utenfor byen som så rolig ut, vi var litt rådville. På andre siden av bukten lå det to båter og det så ut som en resort. Vi satte over sundet et par nautiske mil og kom til et av de flotteste steder vi har vært til nå.

Bøyen lå klar til oss, vi kom inn til land og der var det vann og dusj, de kunne ikke hjelpe oss med vaskemaskin, det var fullt belegg og knapt med ressurser, men vann hadde de, så det var bare å bruke. Før kvelden kom hadde jeg fått vasket og skylt sengetøy og klær og hengt til tørk. Med det været som er her, er luften som en enorm tørketrommel og det hele var tørt neste formiddag.

Vi fikk servering av det vi ville på resorten, de hadde eget opplegg for seilgjester. Vi kunne bli fraktet over sundet til byen for en billig penge, vi kunne bade på stranden, vi kunne se på ”akvariet” under jollebryggen, det var en vei på land som gikk øya rundt. Vi gikk et stykke og selvsagt var det en firhjuling som vakte mennenes interesse. Det så pent og ordentlig ut, og plutselig dukket eierne opp. Et par fra Picton, New Zealand hadde kjøpt stedet for 14 dager siden. Alt fulgte med, båt, firhjuling, nesten tannbørsten til forrige eier. Dette var et pensjonistpar, som hadde kjøpt herlighetene fra en 84 år gammel mann der helsa hadde sviktet. 3 mill omregnet i norske kroner var betalt for herligheten.
Et kjekt minne å bli invitert inn på terrassen til noen lokale.

Vi har strevd med veien videre. Vi vil så gjerne ha mye mer med oss , men tiden løper fort og det er lange avstander. Dermed ble det ikke Solomonøyene på oss, muligens Papua Ny Guinea. Kursen er lagt mot Torresstredet som er 14 dager unna….

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s