Lovinda sprinter av gårde gjennom natten. Det fråder og skummer rundt baugen. Morildglødende kjølvann bak oss. GPS’en viser 6.5-7 knop. Vi sluker mil så det står etter. Av og til spruter vann over dekk. Det er hett under dekk. Vi tør ikke holde dekkslukene åpne. En skvett ned i ruffen forårsaker for mye ubehageligheter. Salt i madrasser og sengetøy gjør at det aldri blir helt tørt. Det hele må skylles i ferskvann og tørkes. I grunnen det samme med mannskapet også… Så får vi heller svette litt.
Det er snart midnatt. Hun er en følsom dame, Lovinda. Når tingene gjøres rett, svarer hun umiddelbart og setter av sted i full galopp. Men hun og vindroret er ikke alltid gode venner, eller skal vi heller si at skipperen og vindroret sliter av og til med å finne tonen? Eller kanskje riktigere å si å holde stø kurs? Det er lite som skal til av vindøkninger eller justeringer før det bærer galt av sted. Da vingler hun gjerne 100 grader. Løper høyt i vinden med sjøsprøyt over dekk, for i neste øyeblikk å falle av til hun blir liggende og rulle med slakke seil. Men skipperen er en tålmodig sjel. Jo viltrere skuta hans galopperer, jo mer er han oppsatt på å få henne til å lystre. Men lett er det ikke. Slakker litt på skjøtene, gir litt mer motror, finjusterer vinkelen på vindfløyen. Sitter på pidestallen og kontrollerer det hele. Lenge. Til skuta og vindroret har blitt venner igjen. Tror han….
Farten er upåklagelig god. Forholdene er nærmest perfekte akkurat nå. Sløreseilas for revet storseil og rev i fokken. 14 knops vind. 7 m/s. Laber til frisk bris. Lite sjø over dekk. Vinden på tvers og sjøen akterlig. På låringen. Vi skal seile langt, så vi håper på rask seilas og gode værforhold for overfarten. Vindstille eller motvind er det siste vi ønsker oss. Værmeldingen er tvetydig og svært forskjellig fra gårsdagens. Framherskende vind er sørøstlig. Vi er i passatbeltet, men etter som vi ikke bare seiler vestover men også nordover, vil passaten avta og vi kan risikere mer ustabile vinder. På en så lang seilas som denne, må vi være forberedt på at kan alt skje, så vi får ta det som kommer.
Det vi frykter mest er uvær i natten. Et squall, en mørk bygesky, et tordenvær. Å få orden på fokken er gjort på et øyeblikk fra cockpiten. Storseilet imidlertid, betyr en tur på dekk, noe som aldri er stas om natten når sjøen slår over båten. Reve eller berge seilet mens man befinner seg balanserende på et livlig og uforutsigbart underlag, som var det ryggen, nettopp på en galopperende hest. Ikke uten grunn at vi gjerne setter inn et rev i seilet før natten. For sikkerhets skyld.
Vi skriver onsdag 21.juni i kalenderen. En litt spesiell dag for skipperen. Hans fars fødselsdag. Han ville fylt 95 i dag. Lenge etter sin død som 65 åring er han likevel litt medskyldig i at skipperen i skrivende stund befinner seg i Korallhavet, Stillehavets vestligste del. En tidlig død satte en alvorlig støkk i skipperen som hadde nettopp blitt Skipper på egen skute og som nok ikke da visste at han gikk med en uforløst drøm om Sydhavet. Plutselig ble livets forgjengelighet et mantra for skipperen. Livet må leves! Her og nå! Drømmer kan realiseres, bare man vil det sterkt nok! Og nå, mange år senere befinner vi oss altså her. Både meningsløst og meningsfullt på en gang. For hva er vel helt entydig i tilværelsen, kan man undres?
Når Gnisten og skipperen en dag seiler inn i støa i Skiftesvik igjen, vil de trolig se på hverandre og tenke: Yess, vi gjorde det vi drømte om! Så får andre mene hva de vil om den saken.
Jordomseiling 2014-18 