Underveis til Vanuatu

Sola gikk ned i havet 17.16 og månen steg opp 17.45 i kveld, lørdag 10.juni. Nøyaktig slik forutsagt. Vi benker oss i cockpit for å beskue det vakre sceneriet. Lite skyer i kveld. I det sola dukker under horisonten, kommer det berømte, grønne glimtet, the Green Flash.

En halv time senere begynner det å gløde bak en sky i øst. Fullmåne. Kaster sitt skinn i en bred stripe mot oss, reflektert som gylne radiale streker i nattsvarte havet. I nord ser vi nå Karlsvogna, veltet, liggende på ryggen. Peker retningen mot Polarstjernen, som ennå ligger dypt under horisonten. Nordvegen, Norway, retningen hjem….

Vi befinner oss på 20 grader syd og er på vei nordøstover mot Vanuatu. Port Vila ligger drøye 150 nautiske mil unna. Vinden som ble meldt, har sviktet oss. Havet er blankt og dønningen fra øst får vårt lille skip til å slingre en god del. Vår trofaste Yanmar knurrer fornøyd på 1500 omdreininger i minuttet. Vifta fra motorrommet sender opp en god lunk til nattevakten som har kledd på seg fleecejakke og overtrekksbuksene.

Optimistisk satte vi storseilet da vi forlot Liafu, Loyality Islands i dag formiddag. Men vinden avtok utover ettermiddagen og til slutt hang det stolte seilet bare og slang i slingresjøen. Ba om nåde, liksom. Hjelp! Så vi slapp det ned i sekken sin, en avlang pose med glidelås på toppen av bommen. En fin oppfinnelse, forresten. Ikke noe er mer nådeløst ødeleggende for et seil enn å stå og slå mens skuta ruller i sjøen uten vind. Vaff-vaff. Vaff-vaff. Sømmene i panelene får kjørt seg. Panelene slås mot riggen og skamfiles. Likene, som ytterkantene på seilene kalles, står i fare for å revne.
Da er det billigere å fore gampene i Yanmar-motoren. På lavt turtall står de fleste hestene i stallen, og trenger lite mat. På dekk står ti smekkfulle tyveliterskanner, som kan fore gampene opp i mot ei uke i langsomt trav.

Vi er optimistiske og håper vinden skal ta seg opp igjen i løpet av natten. Vi henter ned værmeldinger med satellitt-telefonen. Det tar få sekunder og koster derfor lite penger. Folk vi har snakket med, sier det er lite vind i Stillehavet nå. Mindre enn normalt. Mooot norrrmalt, ville Leif Juster sagt. Rart å tenke på at siste orkanen passerte her for mindre enn en måned siden. Godt vi var i trygg forvaring på New Zealand!

På land ser vi ødeleggelser i den forholdsvis moderne marinaen på Lifou. Knekte strømstolper på flytebrygga. Aluminiumsdeksler på havbunnen under bryggene. Båter med åpenbare gnisseskader på skutesiden. Hus som mangler tak etter en eller annen orkan.

Men ting blir ikke vedlikeholdt og istandsatt på samme måte her som hjemme. Man tar det litt som det kommer. Ting haster ikke. Folk er blide. Alle vinker og vi hilser pent Bonjour når vi passerer langs veien. Frittgående høns med kyllinger, frittgående, magre hunder. Snuser deg ikke i skrittet når du passerer. Bjeffer ikke, holder seg på respektfull avstand. Kjenner sin plass på rangstigen, ser det ut til.


Vi finner oss en strand nesten helt for oss selv. Knapt et menneske å se. Kipper av oss sandalene og vandrer i flomålet i den pudderlignende, blekrosa sanden. Vannet er krystallklart. Sola steker og en doven dønning brytes av revet utenfor. Det er lavsesong og kun få turister å se. Vi lar oss friste til å bade. Kipper av oss klærne i buskene og bader i undertøyet. Havet forunderlig svalt. Vi bader lenge. Nyter øyeblikket. Vandrer videre til sola har tørket kroppen, før vi svipper raskt på oss yttertøyet igjen. Øverst på stranden mengder av kokosnøtter og grå pimpestein som flyter. Vitner om undersjøisk vulkanisme ett eller annet sted.

Vi faller for fristelsen og setter oss ned på en kafe under et blikktak og bestiller oss gylne forfriskninger. Her sitter for det meste menn. Kvinnene er kledt i lette, omfangsrike kjoler i gilde farger. Lifou er fransk, men befolkningen er for det meste melanesere. Mørkere i huden enn polyneserne, kruset hår og bredere neser. Noen med polynesiske trekk. Noen åpenbart oppblandet med andre raser. Vitner på sitt vis om koloniseringen av Stillehavet.

Lifou er en flat, men ganske stor grønn øy med steile klippekyster. Folk bor i lette, lave bygninger av sementblokker og bølgeblikktak. Noen er malt, andre ikke. Ikke alle har dører og vinduer. Kanskje et lett forheng i stedet. Praktisk når sola steker. I skyggene innefor en vinkende hånd som hilser.
Det feies for egen dør, bokstavelig talt. Søppel legges opp på et blikktrau i veikanten. Holder trolig hunder, katter og rotter unna. Kokosnøtten ligger strødd rundt og er kanskje ikke den ressursen den en gang var.

Det å bygge hus tar tid. Man bygger når man har penger. Noen hus er åpenbart forlatt eller ikke blitt reparert etter en eller annen orkan. Folk flest bor i romslige tun blant grønne vekster, palmer og trær. På tunet står gjerne også en sirkelformet løvhytte med spisst tak og ringmur. Minner om en høyreist tipi eller lavvo. Laget av flettede grener og stråtekket. Trolig stående mer av respekt for tradisjoner og fortid, enn i bruk som bolig.

Lifou er høvedøya på Lojalitetsøyene, som de heter, og som er underlagt Ny Kaledonia. Ny Kaledonia har en betydelig gruveindustri som gir gode inntekter og ditto høye priser. Den franske stat opprettholder ro og orden og sørger for en viss sysselsetting. Politistasjonen er omgitt av høye piggtrådgjerder og stålport. Det er flere offentlige bygg å se. Noen prangende, andre ganske enkle. Helse, sosial og undervisning. Vi passerer 3 kirker. Det vitner om omfattende misjonsvirksomhet for et århundre siden. Til å begynne med ble misjonærene spist, men det er det lenge siden nå. skipperen grøsser lett og kommer i hu litt av teksten til ”Reinert me’ beine’….”

Havnen er trolig offentlig finansiert. Kanskje med EU-midler, kan man undres? Havnesjefen er aldri å se. Havneavgift er det visst ingen som bryr seg om å kreve inn. En mann i gul vest gjør rent i bygningens toaletter og kontor. Vedlikeholdet på anlegget er tilsynelatende meget mangelfullt. Båtene i havnen bærer preg av å ha ligget der lenge. Noen tilsynelatende forlatt. Vitnende om brustne drømmer? Hvem vet. En ung mor vokst opp på verdenshavene og hennes far i hver sin båt. Hun boende i Australia, men hadde kjøpt et slikt vrak hun holdt på å pusse opp, delvis med hennes far som hjelper. Roret lå på brygga. Bygget av tre som hadde råtnet og klar for reparasjon. Hun ventet materialer fra Ny Kaledonia. Skulle ha båten til å bo i. Mye billigere enn å kjøpe et hus. Flytter båten til Noumea i orkansesongen. En utrolig blid kvinne og hennes kopidatter på 7 år. Prøver å følge opp hennes skolegang via radioskolen i Australia der slikt er vanlig i bushen.

Mange har bil. Små, franske biler av nyere årganger. Dollartaxier plukker opp kvinner i veikanten. Pickup’er med mange menn på lasteplanet durer forbi, vinkende, eller viser V-tegn. På vei til ett eller annet gjøremål. Trafikken er forbløffende tett. Ikke en syklist å se. Knapt en scooter heller. Øya har flyplass og en mindre passasjerkatamaran ligger i marinaen. Turistene ankommer trolig i luften, for en 4 timers humpetur i passatkuling i åpent hav frister vel neppe de fleste. Katamaranen sørger trolig for forbindelse til de nærmeste øyene.

Butikkene er innholdsrike, men enkle. Hver dag i uken, grytidlig, blir befolkningen forsynt med sin pariserloff. Skal man få tak i sitt daglige brød, nytter det ikke å ligge lenge under dyna. Mye av maten kommer fra New Zealand. Særlig frukt, grønnsaker og kjøttvarer. Fisken fiskes lokalt i små, lette båter og selges på egen fiskebutikk med ypperlig hygienestandard. EU-standard?

Snart er frivakten omme. Gnisten har dagtjeneste i byssa og natten fri i akterkabinen. Hun serverte middagsrester til lunsj og fylte pannekaker med kjøttdeig samt pizzahorn til middags, rett før solnedgang. Gasten nyter svale trekken ute i cockpit etter en varm dag i solsteika. Studerer stjernehimmelen.

Så kommer Gnisten og melder om gnisselyder inne i hulen til Robert, autopiloten. Skipperen kryper inn og konstaterer slark i boltene som holder hydraulikksylinderen. Når skipperen kommer ut i cockpit for å melde fra til Gasten, står han allerede og undrer seg på hva som gnisser så fælt? Best å slutte mens leken er god. Vi vet råd: Monterer den lille autopiloten som styrer ved hjelp av vindroret. Så får vi ta fiksingen av slakke bolter når vi kommer fram til en forhåpentligvis rolig ankerplass i Port Vila om et døgns tid.

Men natten blir helt annerledes. Den lille autopiloten sier takk for seg. Slår ut sikringene. Det er for det meste ikke seilbar vind, og vindroret duger ikke under slike forhold. Vingler for mye. Så det ender med at Gasten og skipperen må håndstyre 1 time om gangen hele natten gjennom. Ikke lett å håndstyre nøyaktig i vinglesjø i natten. Så det blir ingen bønn. Ved daggry kryper skipperen inn i hulen til Robert med bedre bolter, store stoppskiver og kontramuttere. Men først må kistebenken som skipperen har tenkt seg ned i for å hilse på Robert, tømmes. Ikke bør man lide av klaustrofobi heller når man tenker seg nedi der…

En kistebenk på en langtursbåt kan inneholde utrolig mye. Fem 3 kilos gassflasker, 20 liter bensin, 2X50m tykk nylontrosse, dykkerutstyr. Dregg, øsekar og pumpe til jolla. Sugekopp, skraper og stålull til rengjøring av skutebunnen. Taustumper, poleringsutstyr, 2 skjøteledninger, bøyekrok. Klepp til storfisken vi aldri fisker, en stor boks fiskeutstyr, en stor dieseltrakt og 3 heverter til dieselpåfylling fra kanner på dekk. Hele cockpiten full. Det ser ut som en blanding av loppemarked og skraphaugen til selveste Skrotnissen.

Så må vindroret justeres for å stoppe vinglingen. Vinden er svært laber, 2m/s akterlig. Ikke mye å seile på i dag heller, ser det ut. Men nå styrer Robert igjen. Støtt og fint. Gnisten har startet vannverket, vår lille watermaker, fått sine tåneglermalt og sitter nå og leser i bikinien, mens Gasten slapper av etter nattens rortørn.
Og nettopp nå melder Gnisten at det er 40 liter diesel igjen på tanken…

skipperen blir visst aldri arbeidsledig, ser det ut til….

(oppdateres med bilder så snart vi kan)

One thought on “Underveis til Vanuatu”

  1. Herlig beskrivelse Irene! Kjekt å ” få dele noen inntrykk ” . Det er så lett å forestille seg laaange strekk med en god bok og kun noen småting å fikse 😉. I virkeligheten er det ganske mange gjøremål hver dag! God tur videre !

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s