Havneliv i Noumea, Ny Kaledonia.

For en uke siden, søndag 28.mai kom vi til hovedstaden Noumea på New Caledonia. Vi startet dagen grytidlig på Isla de Pins og hadde en flott motorseilas nordover.ca 60 nm. Sola skinte, vinden blåste sånn passe. Pannekaker med krem og bringebærsyltetøy til lunsj. Vi så virkelig fram til et godt måltid på land om kvelden. Vann i slange på bryggen. En dusj med hårvask var heller ikke å forakte, gledet meg hele dagen. 10 dager uten hårvask gjør lysten til det enda større. Da vi nærmet oss byen, syntes vi nok det var rart at vi ikke fikk telefonforbindelse, det var mobilmaster over alt, men ”Ingen tjeneste” lyste mot oss på alle tre telefonene. Hm: Telenor og One Call !… Det viste seg etter hvert at New Caledonia har sin egen leverandør som ikke vil ha avtale med noen andre.

På vei inn mot havna så det ut som et kjempestort regattafelt med store katamaraner og enskrogsbåter. Strømmet til fra alle kanter. Sola var i ferd med å synke i havet og alle ville til land før mørket slukte oss. Etter et raskt oppkall til marinaen, skjønte vi at det ble ingen hårvask, det var ikke rom til oss. Litt slukøret var vi, alle tre , men det gikk fort over.. Ankeret ble droppet på 9 m ved siden av svenske Elsa på ankerplassen utenfor havnen. Det ble ingen god middag på land, derimot fant vi fram fra våre gjemmer det vi kaller cowboymat, bønner tomater og bacon i gryte. Mette ble vi, og beskjed om å møte på marinakontoret for innsjekk mandag morgen kl 08.

Vi var på plass og det var mange andre også, så i flokk og følge vandret vi fra kontor til kontor for å registrere oss. De som styrer med mat og sånt her, ville komme om bord og hente det vi ikke fikk lov å ha. Dvs egg, ferske grønnsaker osv. I realiteten var det bare eggene de tok, resten fik vi beholde siden vi kom fra New Zealand.

Grunnen til at det var så fullt i marinaen, viste seg å være en hel flokk av båter fra Australia som hadde kommet over i regattaen ”Down under” fra Brisbane. De tok mesteparten av ressursene i marinaen og de kjekke damene bak skranken jobbet så svetten silte. Jeg holdt meg klokelig i bakgrunnen, og mennene om bord på Lovinda ble lovet plass i havnen et par dager etter. Vi var jo lystne på å få reparert autopiloten, og trengte muligens landstrøm. Hans Olav brukte alle sine triks og ba høflig og pent om plass. Vi kjørte med jolla og observerte ledige båser, og til slutt på tirsdag så sa de at nå var det vår tur. Vi var ikke sene om å lette anker og tøffe inn på plass.

Jeg fikk nå vann så mye jeg ønsket, der er mye vann på denne øyen, det er godt drikkevann. Anlegget til marinaen på land er upåklagelig, kan dusje så mye og hvor ofte vi vil.

Men ting tar tid. Å finne reparatører både til mennesker og båter gir oss mye mosjon. Båtbutikken er en bensintank unna med jolla, og de hadde heller ikke det skipperen trengte for å reparere autopiloten. Det kunne de bestille og motta om en uke. Men seilmakeren reparerte en sprukket sprayhood. Vi håper den holder til vi er hjemme, men sola er sterk….

Skipperen hadde en overhaling i cockpit i de verste bølgene under overfarten fra New Zealand og kjente seg følelsesløs i låret og viste fram en blårose i ryggen. Vi mente alle at det var best han fikk en legekonsultasjon. Damene på marinakontoret hjalp til med å finne en engelsktalende lege ikke altfor langt unna. De er svært medgjørlige etter at de ble tildelt en stor melkesjokolade fra Norge da marinaplassen var fikset. Skipperen og jeg troppet opp hos legen. Han konstaterte nærmest umiddelbart at slaget i ryggen var årsak til følelsesløsheten i låret, bestilte røntgen bilde og foreskrev smertestillende og annen medisin som skulle gjøre susen. Røntgenbildene viste ingen tegn til brudd og nå er skipperen bedre og følelsen i låret synes å være i ferd med å komme tilbake.

Vi har møtt mange andre seilere i havnen. Det er en daglig samtale om hvor ferden går videre. Noen følger hovedleden til Australia, mens andre vil oppleve andre ting. Vi har etter nøye vurdering besluttet å holde oss til den opprinnelige planen som innebærer at vi vil prøve oss på Vanuatu og den nordlige ruten gjennom Torresstredet. Vi vil gjerne innom Indonesia og trenger da visum. Vi hadde ordnet med agent før vi dro fra New Zealand. Det viste seg at det var lite verd i søknadsprosessen. Vi trasket i to km til Indonesias ambassade med alle papirene våre. Sekretæren på ambassaden møtte Skipperen med svar at han ikke kunne hjelpe oss. Men etter litt lirking og snakk, endte det med at jo han kunne hjelpe og gi oss visum. Det han ikke fortalte var at de trengte 4 virkedager til å gjøre visumene klar, så nå sitter vi her uten pass og venter på visum til Indonesia som kommer neste helg. Ja, ja ikke verste plassen i verden å vente dette.
Nå er canvasen på plass, cockpit er bonet, klærne er vasket. Ulltøy og langbukser er pakket lengst inn i skapene og vi håper vi ikke trenger de før vi nærmer oss Norge igjen. Og vår nye autopilot Ben, har fått nye børster på motoren, de gamle var helt utslitt og årsak til at motoren ikke virket. Innfestingen til rorkvadranten er også forbedret betydelig med Petter smart arbeid, så nå ….

Jeg har visst en litt lei evne til ikke å gi meg. Ved frokosten i går begynte jeg igjen. Du Svein, den AIS en som ikke viser at vi er aktive…………. Og skipperen kommer med en tirade om at jeg biter meg fast, aldri gir meg og at jeg avslører med en gang når han prøver å ta en litt lettvint løsning. Som for eksempel å late som han ikke hører. Eller noe slikt. Det endte med at vi lo slik at jeg satt juicen i halsen og …. Satte på senderknappen til AIS og jammen kom Lovinda Too opp på Marin Traffic.

Det med fire virkedager for den Indonesiske ambassaden for å sette stempel i passet ble en god historie. Vi så for oss en uke, men tirsdag etter pinsehelgen tidlig morgen fikk vi e-post fra ambassaden at visa var godkjent og passene klar til å hentes. Jeg nærmest løp av gårde mens Hans Olav og Svein skulle sjekke og merke ankerkjettingen.
Ambassadefunksjonæren smilte da han så meg og tydelig stolt overrakte han meg passene og ønsket oss velkommen til Indonesia. Nå gjenstår å se hva som skjer når vi kommer dit.

Ankerkjettingen var rusten. Og gammel. Livstråden vår på ankerplassen. Den ble raskt besluttet å skiftes ut med ny. De har det meste her på øyen og levert på båten ble den. Nå er det 70 m ny fin og merket ankerkjetting på plass i ankerbrønnen.
Siste klesvask er gjort, båten er ship shape, værmelding er gunstig, AIS sender er på, vi har handlet mat for en mnd, minst, med den største trallen vi noen gang har hatt, så nå er vi klar til å slippe fortøyningene om noen timer. Skipperen er gått for å sjekke oss ut av landet og jeg tar en tur på markedet for å få med oss litt ferskvarer. Vi er spent på hva som vi får se og oppleve de neste dagene på vår vei til Port Vela, Vanuatu.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s