Rufsetufs og ørkebørk!

(På grunn av begrenset internettilgang, vil bilder bli lagt til senere)

Motoren knurrer. Giret synger. Vårt lille skip knirker lett i sine mange sammenføyninger. Av og til får hun seg en klaps under sin flate buk. Vi slingrer og gynger oss nordover med vinden Gerade in die Nase. Det er mørkt og måneløst ute. Gnisten og Gasten sover. Gnisten sørger for indretjenesten og får natten fri som lønn. Gasten og skipperen kan bare gape opp, tygge om kapp og takke fornøyd for maten.

Vinden har spilt oss et puss i kveld. Vi seiler inn under kanten av en mørk sky. Vinden dreier fra østlig over til nord og presser oss vestover. Vekk fra målet som ligger bare 90 nautiske mil rett nord for oss. Forlokkende nær. Som en seilas rundt Jæren og Lista. Det vil seg liksom ikke helt for oss denne gangen. Å krysse oss oppover det siste stykket er ikke noe alternativ når vi har sett fram til en rolig natts søvn for anker i en lun vik etter å ha blitt banket både gul og blå i Tasmanhavet. Det vil bety enda en natt i sjøen. Da lar vi heller motoren knurre.

Det skulle ikke bli noen enkel seilas å komme seg vekk fra NZ. Det høres kanskje litt rart ut å si det slik, for vi har virkelig hatt det fint på NZ. Det har bare vært alt for lenge, og ute av vår kontroll. Vi vil så gjerne komme oss videre. Veien vil skal tilbakelegge før neste orkansesong og SørAfrika, er så lang og full av spennende opplevelser.

Så ligger vi og venter på gunstige værmeldinger. Når værvinduet endelig skulle åpne seg, har værutsikten forandret seg. Medvind blir til motvind. Så blir vi liggende nesten en uke til, ventende mens uværet hyler i riggen og regnet klasker ned. Noen tar sjansen og stikker til havs. Vi kan se dem på AIS som en flokk flygefisk i vifteform ut fra land.

Vi valgte å vente på god bør. Litt for god, skulle den vise seg. Da vi sjekket ut og satte nordover kysten av Northland i rokk og fokk, kjente skipperen en viss uro i magen. Stormkast slo ned fra klippene og drev opp vann så rokket sto i lufta. Galopperende hvite hester å se over alt, men små bølger, siden vinden sto ut fra land. Vi gikk nær land og hadde muligheten for å søke havn hvis magefølelsen ble for urolig, nesten bokstavelig talt. For etter å ha vært landkrabber i opp til halvannet år, følte både skipper og mannskap seg en smule rustne. Gnisten tåler alt, Gasten spiser piller, mens skipperen er tøff i trynet og tror at en skipper er en Skipper. Matlysten ble brått vekk etter en krypejobb bak i hulen til autopiloten. Gnistens lekkerbiskener ville liksom ikke ned. Han tygger og tygger og ser visst litt pjuskete ut. Gnisten smågliser og klarer etter en viss overtalelse å prakke piller på den heller spake skipssjefen. 1 stk Stugeron. Den gjorde susen.

For det ble en riktig humpetur i blåmyra. Først 2 døgn med vestakuling som satte oss kraftig ut av kurs østover. Så 2 døgn med sørvest som gav oss god fart nordover, vel vitende at vi hadde kraftig østavind i vente. Vi satte nautiske mil i banken for å kunne slippe oss vestover med, når det skulle bli nødvendig. Etter hvert brakte det løs med over 40 knops vind i kastene. Slikt blir det vått av. Stor sjø og skummende brått hele tiden. Vi går klar det meste som kommer bakfra, men sidesjøen slår over båten. Når kaskader av vann fra et brått treffer skutesiden med vindens hastighet, smeller det kraftig under dekk. Først hører man fossen komme buldrende, så kommer drønnet inn i skutesiden så gebisset skrangler. Men båter er bygd for slikt. Vakten sitter i ly under sprayhooden på brodekket med sikkerhetssele og redningsvest, for under slike forhold er cockpiten ikke noe hyggelig sted å oppholde seg. I måneløse natten ser vi de selvlysende morildbråttene dundre rundt oss. Da belønner nattevakten seg med noe knask og noe lunt i koppen.

Under dekk ligger vi fastspent i sjøkøyene som hindrer oss i å trille på dørken og finne søvnen uten å måtte klamre seg fast. Støttet opp med puter og ei god dyne til å trekke over seg. For selv om det ikke er kaldt ute, blir man avkjølt av vinden og klam av salt og fukt. Snart faller man i søvn en stakket stund. Så midt i drømmeland blir man vekket til nye timers vakt.

Posisjon og andre tildragelser noteres i loggboka og settes ut i kartet hver 6.time. Det er lange avstander vi tilbakelegger på en slik tur. 900 nautiske mil eller ca 1700 kilometer. Våre framskritt i kartet synes små fra dag til dag. Farten er heller ikke så høy. 5-6 knop. Vi velger å seile forsiktig. Ruller ut en flik av fokken og prøver å unngå å utsette rigg og utstyr for høye belastninger. Så slipper vi å bli liggende flate i vindkastene med blafrende seil, skranglende rigg og roret på tvers. Vindroret gjør rormannsjobben. Gasten er helt imponert over hvor bra et vindror styrer. Vår nye autopilot krangler derimot. Den gamle motoren til hydraulikkpumpa må trolig få nye børster. (Heldigvis har vi delene) Men akkurat nå styrer den skuta helt utmerket. Når vi kommer til land, venter nye reparasjoner…..