Lørdagshilsen fra Whangarei !

En uke har vi vært her. På en måte var det godt å komme hit. Aller helst ville vi vært klar til å dra nordover over havet mot ekvator, starte turen videre, men i stedet la vi kursen 100 nm sydover. Vi hadde mange ting som måtte ordnes på Lovinda selv om verftet hadde lovet oss at skuten var klar til å seiles. Så er ikke tilfelle. Det har vært en uke med flere utfordringer. Heldigvis er vi her der det meste av våre behov finnes, i gangavstand.

Sist lørdag da vi startet fra OPUA, blåste det lett fra nordvest, solen skinte og vi gledet oss til å sette seil. Vel ute av stakeleia og klare til å dreie sydover, ruller skipperen ut genoaen. Etter at to meter er ute , ser han på meg med et spørrende uttrykk: De må ha tatt genoaen av og satt den feil på , nei ,nei revelinen er kappet, og der sto han med to meter reveline i stedet for 12. Vår konklusjon er at de som berget båten trengte nok et sterkt tau og tok det første og beste de fant.
Så mandag venter vi på rigger som kan spleise tau mot wire!!! Så får vi se om han kommer,da…..

Autopiloten visste vi var død da vi startet på turen sydover. Den pep ynkelig, Robert ville ikke vise ansikt. Helt død i blikket!
Noen lurer kanskje på om det er så viktig med autopilot. For meg er det det. Spesielt om natten når vi er bare oss to om bord. Vi kan ha stilt inn vindroret fint før mørket kommer, men så kommer det vinddreining , økning eller minking og i stummende mørke er det ikke lett å stille inn på nytt. I alle fall ikke for meg. Da benytter jeg meg av muligheten til å sette på autopiloten i stedet for å vekke Skipperen. I lite vind og når vi går med motor har vi det ganske behagelig om bord der vi kan lese, jeg kan strikke, og Robert styrer. Men nå satt vi der på pidestallen og håndstyrte, ble vi faktisk både kalde og trøtte utover kvelden!!

Ny mail tll den lokale forsikringsagenten vår, Gerry. Hjelp! Vi trenger reparatør! Da påskehelga var omme, fikk vi kontakt med Ben elektriker. Han stilte på båten kl 07 om morgenen og erklærte nærmest umiddelbart at Robert autopilot hadde fått nådestøtet i kamp med overmakten, havet, da skuten seilte sin egen sjø. Sjøvann i elektronikken. Ny ble bestilt og vi lurte fælt på hvor lang tid det ville ta.
Ben er en pålitelig kar. Kan mye, også om vindinstrumenter. I går morges i nærmest øsende regnvær, sto han igjen på kaien med et stort smil og sa han hadde pakke til oss. Nye komponenter til autopiloten som passer til det som er igjen av den gamle. Det vil si utskifting av all elektronikk, mens det elektrisk-hydrauliske systemet som arbeider med roret fortsatt er i god stand. Det forenkler jobben betydelig. Han var så stolt fordi firmaet hans i Auckland hadde enhetene vi trengte på lager. En annen kunde hadde latt være å hente pakken i tre uker. Dermed kunne vi sikre oss de delene autopiloten treger for å kunne kjøre igjen!! Så nå bruker Skipperen helgen på å strekke kabler og montere det han kan før Ben kommer tilbake og sluttfører verket !! Godt at vi allerede hadde lagt til rette for framtiden før vi dro hjemmefra. NMEA2000 nettverk. Dermed er det kun plug and play, som det heter.

Så var det det med vindinstrumentene. Gnisten, jeg, vil gjerne vite hvor mye det blåser , fra hvilken retning og om vinden øker eller minker. Jeg vet at vi godt kan greie oss uten, men jeg vil gjerne ha de hjelpemidler som er gode å ha når vi er langt til havs. Spesielt når vi bruker vindroret, er vindinstrumentene gode hjelpemidler. Da kan jeg se om kursen er rett med bare et blikk på instrumentet. Ikke så enkelt ellers når det er hav og himmel overalt og ingen faste merker annet enn stjernene da. Sydkorset er et sikkert navigasjonspunkt om natten, men jeg liker nå å se vindpilene også. Det gjør meg mer komfortabel, og det skal man jo helst være….?
Vi hadde gamle instrumenter som skipperen hadde svært vanskelig for å kvitte seg med. Med litt kos, klapp (ikke klem) og lirking har de tidvis virket/ikke virket helt fram hit. Men nå er det slutt. Det nyttet ikke med noen triks lenger. 35 års tjeneste i masten under alle slags forhold er ikke så lite. Da vi hadde masten nede før vi dro fra Stavanger, trakk vi ny kabel til nye vindinstrument og mente det bare ville være plug and play når behovet kom. Instrumentene ble innkjøpt for et år siden, liggende klar i eskene sine om bord.
Torsdag denne uken entret skipperen masten for å koble ny vindsensor. Ikke tale om at det gikk å trekke kabel de nødvendige centimeter ut av masten. Kabelen satt bom fast. Kontakten på den gamle kabelen ble kuttet og jeg fikk beskjed om å dra det jeg maktet for å få den ned, men ingenting hjalp. Får klare oss uten vindinstrument da, var Skipperens konklusjon. Men det er her Ben elektriker kommer oss til hjelp. Det finnes skjøtestykker, helt sikkert, ingen problem, så i skrivende stund er Gnisten optimistisk til at jeg skal få mine høyt ønskede vindinstrumenter på plass!!!
Så er det siste utfordring, foreløpig, må jeg vel skrive. I går kveld kom det e-post fra forsikringsagenten vår. Redningsflåten er kondemnert.

Vi satt der i hvert vårt hjørne i salongen og var nok litt betuttet begge to. Det ble mange tanker om hva som kan ha skjedd der ute på det store havet. Båten ble forlatt drivende på tvers i stor sjø ute i dårlig vær. Det må ha vært mye vann i cockpiten fra brytende sjøer. Skipperen mener at det er en bekreftelse på antakelsen om at sjøvann skvalpende rundt i cockpiten også har ødelagt styreenheten til autopiloten.

Hun må ha fått ganske mye juling en periode, denne tapre damen vår og vi blir enda mer takknemlige over å ha fått henne tilbake. Jeg mumler til Skipperen at det er da enda godt at du ikke var om bord drivende uten styring i dårlig vær, men kom deg i sikkerhet…
I dag, mens jeg skriver dette, har skipperen skrevet til firmaet som sjekket flåten og bedt om pris på ny. Så får vi håpe at leveringstiden ikke er for lang.

Men vi har da hatt tid til annet også denne uken. Vi fikk raskt gjensyn med Monica og Stig, to mycket trevliga svenska pensjonærer som har varit kvar her i tre år nu. De har renovert båten selv, fjernet teakdekket ,reparert råteskader og malt dekket, og mye annet. I går var en stor dag, båten deres kom på vannet etter 3 år på land.

Dagen før var de på middag hos oss sammen med Sharron som styrer havnen her, kjenner alle og er primus motor. Sharron har fortid i Sverige, kom dit som 20 åring, giftet seg og fikk to barn. Etter 15 år flyttet de til New Zealand til hennes hjemland, men oss skandinaver ønsker hun spesielt hjertelig velkommen til havnen og snakker svensk med oss. Det ble en svensk aften der Skipperen ønsket velkomna med ”Skeppspoiken” på gitarren.

Monica og Stig har vært på reise i 8 år, sa hun, men Stig korrigerte og sa at nå har du sagt 8 år så lenge at nå tror jeg snart det er 9!!! Det blir kanskje slik når tiden kommer til oss!! De har seilt Middelhavet rundt, vært på de stedene som vi nå hører om i media som bombes sønder og sammen, for 8-9 år siden var det flotte byer der gammelt og nytt var fredelig forent. De har gått gjennom Panamakanalen ,seilt over Stillehavet til Tonga, og derfra videre hit. I Stillehavet møtte de danske Havanna som det er laget film om og de mener de er med på flere av snuttene fra Tahiti. Vi får ha en filmkveld og se. Vi har i hvert fall filmene. Men den berømte “Nordkaperen” fikk vi hilse på før den stakk av gårde til Fiji. Nå uten Truels Kløverdal, men overtatt av en danske stiftelse. Skipperen en ung snelle!

Slår av en prat med en haltende kvinne som forsiktig går forbi båten vår. Hun har tydelig vondt. Jeg spør forsiktig og får en skrekkens fortelling. Hun gled på noen glatte steiner før jul, tråkket over ene ankelen og slo det andre kneet. Dette var i et tynt befolket område, men hun fikk hjelp til å komme til landsbylegen. I følge henne ga han ordre om å ikke belaste verken ankel eller kne før røntgenbilder ble tatt. Midt i julehelgen var alt stengt og dette var ikke Øyeblikkelig hjelp. Før kvinnen fikk bedre råd hadde det gått 1,5 mnd. Ankelen var stokk stiv og kneet ubrukelig. Det var ingenting brukket og nå begynte en hard gjenopptrening. Svømmebasseng og krykker måtte til. Hun greier nå å gå ca 5 km med tårer i øynene, mens oppholdet her på NZ ble noe helt annet enn det de hadde tenkt seg !

Vi har fått bryggeplass i Catamaran heaven. Omgitt av digre katamaraner. Foran oss ligger en katamaran på 53 fot lang og nesten like bred. I karbon. Jeg dristet meg til å snakke litt med han som gikk med slange og gnikket og vasket. Jo, han passet båten for en australsk eier som var om bord en mnd eller to i sesongen. Resten av tiden brukte denne mannen og konen på å vedlikeholde og vaske båten til neste besøk. Denne jobben hadde han og konen hatt i 5 år. Nå skulle båten på land for vedlikehold og da fikk de fri i 6 mnd og gledet seg til å reise hjem til USA på ferie.

Og slik er dagene for oss, fylt av nye utfordringer og oppgaver, men også kjekt samvær med andre !!