Back in business

Regnet trommer på dekket mens vi sitter i ruffen og luner oss foran vifteovnen nesten 4 meter over bakken. Når sola skinner, derimot, blir det med ett stekende hett og våre hvite armer og bein står i blendende kontrast til andres armer og bein som omgir oss på opplagsplassen her i Opua, Northland, New Zealand.

Det er søndag morgen her og høst, mens dere der hjemme har begynt å slukke lysene lørdagskvelden og våren godt i gang. Vi ligger 10 timer, og et halvt år, foran livet hjemme. Vi har nettopp ryddet frokostbordet. Gnisten har funnet en god løsningsstrategi og dukker ned i Sudokuheftet det eldste barnebarnet lot henne inspirere til å ta med seg hjemmefra, mens skipperen prøver å feste noen tanker til harddisken, til et nytt reisebrev.

Litt uvirkelig at vi oppholder oss her i båten, på den andre siden av jorda. Et mentalt Jetlag. Kroppen her, men tankene hjemme og til det livet vi forlot for bare 5 dager siden. Som lot oss bli kjent med nye slektsledd og lot oss ta vare på de gamle så godt vi kunne. Som lot oss lege våre sjelelige sår. Sørge for fornyede lagre av opplagsnæring. Tungt å si farvel til flokken vår, gamle og unge, og vennene som fortsatt gir oss ly når vi trenger det. Men situasjonen vi er i, er en konsekvens av valg vi gjorde for mange år siden. Uhell og tekniske problemer er noe de fleste seilere vil oppleve før eller siden. Men vi hadde ikke forestilt oss at oppholdet her på New Zealand skulle vare i 18 måneder da vi kom hit for å søke ly for orkansesongen. Kanskje noen mener at vi burde bare solgt båten og blitt hjemme for godt? Her i Opua svirrer rykter om at båten er tilsalgs. Absolutely not, svarer vi!

Noen betrakter hunden og katten som familiemedlemmer. Kanskje vi gjør det samme med båten? Det var godt å se henne igjen øverst på opplagsplassen der langtidslagrede båter står. Litt solbleket og matt i pelsen. Nytt ror påmontert, targabøylen korrigert og skrogsiden renset for japanske malingsflekker fra Tasmanhavet for nesten ett år siden. Hun logret ikke med halen, akkurat da vi kom. Roret sitter hardt og rattet er tregt. Forhåpentligvis vil en omgang med fettpressen og justering med mekanikerhjelp gjøre susen. Men vi tar høyde for at hun kan komme på vannet på høyvann om tre dager. Så slipper vi å drive risikosport i stigen. Resten av arbeidet som gjenstår er bare småtterier som kan tas på vannet.

Ett år uten eiertilsyn setter et visst preg på båten. Det luktet mye båt da vi kom om bord med våre blytunge vesker og sekker. Vann fløt på toppen komfyren, og skapene under vinduene luktet mugg. Sola har jobbet kraftig med vinduspakningen, og et voldsomt regnvær dagene før vi kom, forøvrig restene av syklonen som herjet Australia de siste ukene, har utsatt utetthetene for mer enn de kunne tåle. Tørkepapirlageret, Gnistens solblekede bikinier med pels, mugne bøker og strikkegarnet søkkvått og illeluktende. Alt gikk rett i søppelcontaineren. Uæææh. Her skal kjøpes nytt, slår hun fast!. Tabber skipperen gjorde ved å pakke klesskapet fullt slik at mekanikerne skulle få fritt leide til akterkabinen og roret. Gnisten vet å gjøre vei i vellinga. Mens skipperen gikk løs på skroget, har Gnisten fått sving på indretjenesten. Skuffer og skap, bestikk og glass. Dørker og puter. Sengetøy og tepper. Alt skinnende rent og ”blyet” fra reiseveskene har funnet sin plass i skipets ulike gjemmer. Hvitt belegg på skott og dører der skipperen ikke hadde gjort grundig nok rent før han dro. Men nå er mugglukta borte vekk.

Da skipperen skulle sjekke batteriene, ble han forskrekket. Måleren viste kun 12 volt, som indikerer at det er bare 20% igjen av kapasiteten, som forøvrig ikke bør være under 50%. Dette på tross av at skipperens gjennomgang av vedlikeholdsprosedyrer medl Mike som skulle passe på båten. Var de 3 år gamle batteriene defekte, kortsluttede, bare til å kassere? En ikke ubetydelig utgift, men utsiktene til framtidige batteriproblemer langt fra folk ville være verre.
Etter en natts opplading og belastningstesting med profesjonell hjelp, kunne vi puste lettet ut. Batteriene er friskmeldt! Om uhellet hadde vært ute, viste det seg at en lokal leverandør kunne skaffet oss identiske nye batterier. Er det noe langturseilere virkelig er opptatt av, er det batterier og lading. Uten strøm kan man ikke holde maten kald og produsere vann….

Luftfart er åpenbart storindustri. Tilbudene er mange og vi kom oss hit for bare 10.000 kroner. Halve jorda rundt. Det er billig å fly. For billig hvis man tenker på miljøkonsekvensene. Når man kommer til Østen og ser størrelsen på flyplassene, skjønner man mer av omfanget av flytrafikken i verden. At all bagasjen ankom sammen med oss, uskadet til og med, synes vi er imponerende.

Å komme til New Zealand uten returbillett, er ingen spøk. Det fikk vi erfare da vi skulle gå på flyet fra Singapore til Auckland. Innkalling til skranken. Fram med pass og reisedokumenter. Telefonering. Knotting på skjermer. Vi fryktet problemer, men syntes vi var godt forberedt. Heldigvis hadde skipperen sørget for omfattende dokumentasjon som kunne bevise at vi var eiere av en båt som befant seg på nærmere angitt sted. Uten slike forhåndsregler hadde vi ikke kommet med flyet videre…. Gnisten rapporterte at skipperen gliste bredt da han kom tilbake fra skranken.

Vel framme i Auckland, etter drøyt 24 timer i luften. Godt å ha fast grunn under føttene. Man vet aldri helt når man flyr… Etter passkontrollen og bagasjeutlevering, bar det gjennom det siste nåløyet. Biosecurity. På forhånd hadde vi fylt ut og signert erklæring om at innholdet i bagasjen vår var innenfor reglene. Med trusler om mer enn 2000 kroner i bot, setter myndighetene seg en smule i respekt. Så ble bagasjen, som ikke inneholdt skitne fjellsko, fjøsstøvler, frukt og grønt, kjøtt, fisk eller melkeprodukter skannet. Ingen bacalaofisk, eggesild eller kaviar. Sukk! Kun en anseelig mengde Freia sjokolade, som gikk glatt igjennom. Det hadde vi prøvd før.

New Zealand i likhet med Australia er livredde for innførsel av all slags smitte, planter og dyr som kan true vegetasjon og fauna . Det omfatter også det marine miljøet. Det har de god grunn til.

Skipperen har for øvrig nevnte nasjoner mistenkt for å praktisere omfattende proteksjonisme. New Zealand leverer landbruksprodukter til hele Stillehavsområdet og aksepterer kun innførsel av egne eller australske produkter….

Vi kjenner oss helt klar til å ta fatt igjen. Båten er ikke laget for å stå på land, og skipperen og Gnisten har ikke tenkt å bli landkrabber for godt. Ennå, i alle fall….

Ett år går fort. Hva det neste året bringer, vet vi lite om.

Med dette ønsker vi bloggens lesere en riktig god påske!