Julebrev til venner og kjente

God Jul fra Randaberg!

Sitter i Topaskroken hos svigermor en grå, siste dag i november. Har akkurat skoldet mandler som skal bli litt marsipan. Minnes sist år da vi gikk fra butikk til butikk i Whangarei på New Zealand i kortbukse og T-skjorte og lette etter julemarsipan. Etter flere forsøk fant vi den på en spesialbutikk til spesialpris…Nå kan vi kose oss med hjemmelaget.

Dette året har vært i overkant innholdsrikt og spennende for oss. Det er godt vi ikke kan se inn i fremtiden, og heldigvis er det slik at når utfordringene kommer så greier vi mer enn vi er klar over.

Lovinda too som mistet roret på vei fra New Zealand til New Caledonia, er det mest dramatiske som har hendt oss så langt på jordomseilingen. Skipper og mannskap ble plukket opp av et omdirigert tankskip og landet siden på Fiji. Båten ble forlatt langt ute i åpent hav, men siden berget og satt på land i Opua nord på New Zealand 17.mai etter å ha blitt hentet av en lokal fiskebåt. Da hadde hun drevet ute på havet ei ukes tid. Hvilken herlig beskjed å få på nasjonaldagen! Vi strålte om kapp med sola begge to på hver vår side av kloden.

Nå er vi kommet til slutten av året og ferdigstilling av skuta nærmer seg. Pr. i dag er det kun en internettantenne og vindmølle som ikke er montert.  Vi har fått bilder som viser at ror er på plass, skutesiden er polert og fin, targabøylen er rettet opp og hun får jevnlig  tilsyn av ”vår” mann i Opua, Mike. Hun er helt klar og venter på oss i april.

Her hjemme har vi også hatt hendelser. Da Svein reiste, skulle svigermor og jeg på handletur til Kilden varehus. I inngangsdøra som er en karusell, kom svigermor for nær kanten på døra og den feide henne over ende. Der lå hun med brukket lårhals. Etter medisinsk behandling og opphold på sykehjem i 14 dager for opptrening, har hun nå kommet så langt at hun går for egen maskin og har kun en stokk å støtte seg til når hun er ute og går. Det er fantastisk å oppleve hvordan hun har greid å trene seg opp, og gjenoppta sine tidligere funksjoner.

For 14 dager siden snublet min mor i rullatoren sin og senere på kvelden falt hun ut av sengen. Det medførte smerter i ryggen, men ingen brudd. Hun hadde fortsatt vondt etter 14 dager og etter legebesøk ble det innleggelse på sykehus. Hun er nå utredet, medisinert for smertene og klar for korttidsopphold på Solåsheimen. Hun ble overflyttet forrige uke og får nå godt stell og pleie.

Jeg ble 62 år i september og kunne da pensjonere meg. 30. september var siste ordinære arbeidsdag og 20. oktober fikk jeg hyggelige hilsener fra både NAV og KLP på lønnskontoen min. I tillegg er jeg innleid en dag i uken for å gjøre arbeid for Fagsenteret på sykehuset, samme enhet som jeg har arbeidet for siden 2007. På den måten holder jeg litt kontakt med arbeidslivet og får en glidende overgangtil pensjonisttilværelsen.. Slik vi har planlagt nå, slutter jeg helt 28. februar 2017.

Svein kom hjem til oss i slutten på mai etter dels dramatiske døgn i sørlige Stillehav. De fleste har vel fått med seg både redningsaksjon av mannskap og båt.

Svein’s ”beste venn” er Finn.no . Når han skal kose seg, surfer han der. Og der fant han hobbyen som han har kost seg med i sommer og fram til nå. Båtplassen vår lå øde og forlatt, og det måtte han gjøre noe med. Derfor kjøpte vi en nedslitt Comfortina 32 i Mandal som ble seilt til Randaberg i juni. Vi brukte båten som den var i sommer og kom oss både til Nedstrand og Kvitsøy. I tillegg fikk vi noen fine seilturer i Byfjorden.

Nå er båten pusset opp utvendig, og vi har tilgang til verkstedet i huset vårt, der skipperen tryller fram de fineste benker, hyller og skap av gamle vrakdeler.

Jeg er sikker på at båten blir flott når den blir ferdig.. Og da skal den flytte til Oksenøya Marina på Fornebu. Der skal den bo og glede vår datter Solveig med familie. De har lenge ønsket seg båt og nå ble det en mulighet. Heldigvis bor de bare ti minutters gange fra båthavna. Dermed har Svein hatt noe å være opptatt av i denne ventetiden.

Vi fikk en ufrivillig utsettelse av turen vår, men vi har fått mye i stedet. Vi har fått følge med i utviklingen til barnebarna våre, spesielt de to yngste. Mormor og morfar har begge de små lært å si nå, de kjenner oss igjen fra gang til gang vi treffes. Det er også flott å følge med og se hvordan de større barna vokser til og blir mennesker med egne meninger.

Og nå stunder det til jul. Har aldri hatt så mye tid til forberedelser før. Men dagene fylles med alle slags gjøremål, og vi reiser litt også. De første dagene i oktober dro vi på rundtur til Danmark for å hilse på seilervenner der. Det var kjempekoselig å treffes igjen.

Vi dro sydover via Farsund og Kristiansand og fikk først en stopp i den nye leiligheten til Elisabeth. Vi så straks for oss å komme seilende inn til Farsund og se henne vinke til oss fra terrassen sin. Hun har fått et fantastisk sted å bo.

Turen vår ble avsluttet i Oslo der vi fikk hente barna i barnehage uten at de visste at vi kom. Signe Irene satt på golvet og var ferdig påkledd til å skulle ut. Da hun så meg, strakte hun armene opp og sa momor, momor, et uforglemmelig øyeblikk. Barnehagepersonalet ble visst like beveget som meg …

Nå gleder vi oss til førjulstur til Skottland. Janet og Paul har invitert oss og vi reiser en langhelg dit. Skal bli fint å treffe de igjen. De besøkte oss her i fjor vinter, men det var før havariet. Kanskje vi får oppleve julehandel i Aberdeen. Det har vi aldri gjort før.

Vi har billetter til Sølvguttene i Domkirken neste lørdag så da drar vi og svigermor på tur igjen.  Hun har forresten vært på flytur både til Bodø og Fredrikstad i høst. Sprek dame altså … og julaften har hun invitert hele familien i Haugesund til julefeiring sammen med oss!

Håper dere alle får en fin førjulstid og det gjenstår bare for oss å ønske dere alle en riktig god jul og alt godt i det nye året!

Gnisten og skipperen