Førjulstider “down under” og havneliv i Whangarei

NZ Det fylles opp Det fylles opp i havna

Det er langt i fra kaldt, og fra oven kommer det kun sol, en smule UV og for lengst smeltede iskrystaller. Fra naturens side er det ingen ting som minner om at julen er nær forestående. I morgen er det 6.desember og andre søndag i advent. I fjor feiret vi jul på Bequia i Karibia, dette året i Bangkok, og neste år trolig i Cape Town.  Nå får vi et lite innblikk i hvordan andre nasjoner, andre folkeslag forholder seg til jul.

Ingen julenisser å se i butikkvinduene, ikke ennå i alle fall. Men plastjuletre i uilke størrelser og kvaliteter. På torget ved promenaden langs elva troner et digert juletre i metall og plast. Et høytragende metallskjelett kledd med seksjoner av imiterte barnåler og store, blanke kuler i rødt og hvitt.  Om kvelden skinner lyslenkene vakkert ut over havneområdet. Båteierne er blitt oppfordret til å pynte båtene sine. Kanskje ikke noe for oss, siden vi ikke er så pyntete av oss, og siden vi reiser bort før jul og blir lenge borte.

NZ nissejogg gode forsetter?

Apropos julenisser: det nærmeste vi har kommet så langt var da det lokale idrettslaget kom joggende mannsterke, menn som kvinner og barn, langs promenaden et par ettermiddager siden. Litt uvirkelig. De virket litt ekstra svette forresten, da de kom pesende med nisseluer og løsskjegg, iført nissedraktene sine. Ikke noe for skipperen, dette, som vanligvis må spille rollen som julenisse hjemme i snøskavler og regn.  Men Gnisten traver havnebassenget rundt. Hver morgen. 4-5 km. Juleforberedelser, det også?  (skipperen ler i skjegget)

NZ juleblæst

I går ettermiddag var det julekonsert i paviljongen på kaikanten.  Whangarei  District Brass band. Dirigenten het for øvrig  Lundberg og var tredje generasjons svensk-nyzealender. Bestefaren maskinist som slo seg ned her. Samspill med en hardtblåsende sekkepiper,  ikledd kilt med alt tilbehør.

NZ bagpiper Kjente toner

Minner oss om at en stor del av folket her er av britisk avstamming. New Zealand har forresten verdens høyeste forekomst av hudkreft, noe som trolig ikke bare tilskrives at ozonlaget er tynt her omkring, men kanskje også den tandre, britiske hud?

NZ dans under juletreet Rocking around the Chrstsmas tree

Danseklubben hadde oppvisning med swingdans i beste Satuday night fever-stil. Mest imponerende kanskje 6-åringen som svingte i vei med faren til allmenn jubel.

NZ talentiade Maorienes håpefulle ungjenter

Lokal talentiade på et gatehjørne uten den helt store publikale oppslutning. Blomstrende blomster i bed, plener og på trær.

NZ levende juletrepynt

I går, mens Gnisten var et lite ærend på land, knakket det på skroget. Tenkte det var henne som ville meg noe. Men, nei, der sto en norsk nordmann fra Norge i dress og hvit skjorte og liten stresskoffert.

NZ Brynjulv Kløve

Brynjulv Kløve, Statoil-direktør på NZ og gammel jordomseiler  fra slutten av 1970/begynnelsen av 1980-årene. Han hadde en liten avtale med ordføreren, men en time senere var han der igjen. Hjemmehørende i Bærum, hver 6.uke-hjem pendler. Det drives oljeleting utenfor Northland, i nordvest og sørøst. Foreløpig bare seismikk, men Statoil har teknologien for dypvannsboring/oljeproduksjon og eierinteresser i disse områdene. NZ har for øvrig produsert olje i over hundre år på land. I små mengder, riktignok. Årsproduksjonen, 48.000 tønner, tilsvarer 1 av de mange brønnene på Statfjord…. Han fortalte om sin jordomseiling på Anne Kathrine, en Nicholson 39. De seilte gjennom Panama, til New Zealand og tilbake rundt sør-Amerika via  Kapp Horn, før de seilte direkte til Azorene  fra Rio. Hele Atlanteren på langs for styrbords halser. NTH-studenter med dårlig tid byttet mannskaper på Tahiti og amerikansk Samoa. Voldsomme sjøer og en knockdown på vei til kapp Horn. Vi var unge og visste ikke konsekvensene av det vi foretok oss, sa han. Ville ikke gjort det samme i dag.

NZ Stefan og Iljya på besøk

Så en dag stakk våre tyske venner Stefan og Ilja fra Sabir innom en snartur. De drømmer om å bygge en ny framtid her. Etablere seg med egen restaurant etter hvert. Bo i båten de neste 4 år mens de er på utkikk etter noe som trenger nytt blod. Nå har de kjøpt seg campingbil og skal se øyene de neste dagene. Godt å se dem. Kanskje treffer vi de aldri igjen. Kjekke og livlige mennesker vi vil savne. Men slik er seilerlivet.

Så også med Ann og Jonathan på Sofia. Hjemme i England for julen, og trolig reist videre når skipperen kommer tilbake. Også folk vi vil savne.

Men i morgen kommer nederlandske Nimmo, som skal fortøye utenpå oss. Han seiler alene og vil sikkert synes det er kjekt å treffe kjente, han også.

NZ in catamaran h(e)aven

Det ramler inn katamaraner i mengdevis nå om dagen. Store og svært plasskrevende i trange havner, som her.  En bølge av kanadiske og amerikanske båter, visstnok fordi tidene har bedret seg i Obama-land. Dollaren har styrket seg kraftig fordi USA ikke lenger er avhengig av import av olje. En av de trivelige yankee’ene vi har møtt, og som åpenbart har økonomi-bakgrunn, sier at oljeprisen ikke kommer til å overstige 70USD fatet de neste 20 år. Et vaklende USA er ikke verden tjent med, ei heller en norsk oljeindustri  nede med brukket rygg. Så får vi se…

NZ seilersamling

NZ Rudolf Rudolph the red nosed reindeer

NZ juletre

Om kvelden var det trommet sammen til treff for gjestende seilere i området.  Rikholdig buffet med lokale retter. Deilig mat. Julepyntet lokale. Levende musikk. Noen kjente fjes. Vi fikk etterpå overnattingsbesøk av Tina og Øyvind fra Freya, som vi møtte første gang på Fakarava-atollen. Tina er toppseiler fra landslaget i 4.70-jolle og skipper, Øyvind er fokkeslask og snart bonde i Vågå. Begge høyere utdannet innen naturforvaltning på Ås. Nå er Freya til salgs og de reiser hjem for å skaffe seg jobb og drive gård. Neste år vil de dra på loffen i Australia med bil. Et sporty par med masse eventyrlyst i en svært behagelig innpakning.

Fakarava Tina og Øyvind fra Freya Øyvind og Tina på Fakarava.

Fordi vi ligger så strategisk til, har Gnisten praktisk engelskundervisning hele tiden, her i enden av gangbrua. Masse folk som går forbi og stopper for en liten prat. Hun er et sikkert blikkfang, der hun sitter med strikketøyet sitt, mens det ene barneplagget etter det andre stappes ned i reisekofferten.

Skipperen derimot har jobbet med diverse under dekk. Gnisten trenger bil når hun kommer hjem. Vedlikehold og oppgradering av båt og utstyr.  Ny varmtvannsbeder skal anskaffes etter at den gamle ble reparert på Tonga. Baugrullen er utslitt av løpende kjetting og parkert anker. Våre gamle, men ypperlige,  vindinstrumenter er ustabile når de har stått på noen uker i ett strekk og nærmer seg nok snart en fornying. Godt at ny mastekabel er trukket og at vi har NMEA 2000 nettverk ferdig forberedt for flere givere og instrumenter.  AIS’ en blir trolig også byttet til en aktiv, slik at Gnisten hjemmefra kan følge med hvor vi befinner oss, og at andre sjøfarende kan se vårt lille skip, når vi ønsker det.

Nå har vi godt internett, mange nye venner på den aldeles overveldende og farlig altoppslukende fjesboka, og altså reisebrev som skal forfattes og formidles. Skipperen har lært seg å skaipe. Må trene seg til han blir alene om bord og må holde kontakt med omverdenen helt på egen hånd. Han observeres for øvrig til stadighet på vei til butikken for å kjøpe flere bytes…  Gnisten knurrer litt, vil at skipperen skal være mer sosial. Hun har selvfølgelig rett. Som alltid.

NZ skipperens bytes Skipperen, storforbruker av bytes

Rart å tenke på at hun skal mønstre av om en ukes tid. Mønstrer ikke på igjen før i Cape town neste jul eller deromkring. Hun forbereder sitt fravær, styrer og ordner slik at skipperen lettere skal finne alle gjemmeplassene hennes. For i en båt er det mange! Mannfolk er vanligvis ikke særlig flinke til å lete heller, og skipperen er ikke noe unntak!

Det er også gledelig å oppleve at Lovinda too og skipperen ikke behøver frykte for å måtte seile alene til Sør-Afrika neste år. Mannskapskabalen ser i skrivende stund ut til å ha gått opp.  4 staute, kjekke mannfolk, alle folk vi kjenner rimelig godt fra før.  Har laget en grovskisse for ferden med mannskapsskifte i Darwin, Bali, og Mauritius.  Gnisten er lettet. skipperen også. Soloseilas ville neppe forsikringsselskapet satt pris på, heller…

Nå gleder vi oss til jul- og nyttårsfeiring i Bangkok med Tom og Christian, og siden hjemreise midt i januar. Skal bli godt å treffe familien igjen. Hilse på den nye slekt. Kanskje treffe venner og bekjente.  Verden går videre. Det er tross alt halvannet år siden vi forlot Skiftesvik og gamlelandet den 24.juni 2014.

Ett år Runding av Tungenes Runding av Tungenes 24.juni 2014

Folk blir eldre. Men vi kommer altså hjem litt yngre. Vår tidsmaskin har seilt oss inn 1 dag i livet da vi krysset datolinja for litt siden.  Vår amerikanske venn på 74 år, den høyt dekorerte Vietnam-veteranen Fred…! , har for øvrig gjort tre runder rundt jorda til nå, og er altså følgelig blitt 3 dager yngre i løpet av 17 år. Tenk det!

På vei til Kapp Verde  Ett glimt fra tidsmaskinen…

 

 

 

2 thoughts on “Førjulstider “down under” og havneliv i Whangarei”

  1. Kjekt å lesa at du har fått godt mannskap videre over det indiske hav. Men før det ser me jo fram til å treffa dokk i februar. Ha det fint og god tur til Thailand.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s