På reise i ”den lange hvite skyens land”

Tittelen er lånt fra Sarah Lark: Den lange hvite skyens land. (Maorienes navn på New Zealand)

 På tur under litt av den lange, hvite skyen…

Boken fikk vi av Hilde Goa og vi leste den ved starten på vår reise og ga oss en drøm om å se stedene boka beskriver. Boken forteller om de tidlige britiske bosettere som kom med båt til Christchurch på Sørøya rundt 1850. Søkte litt på internett og  til min store glede så jeg da at det er kommet to bøker til som oppfølgere, som absolutt står på ønskelisten når vi kommer hjem. Er det noen som har lest og bare har bøkene stående, tenk på oss !! Titlene er: Maorienes sang og Kiwien kaller.

 Bilder fra Alberts pass

 Veien klorer seg fast til fjellsiden

 3 lokomotiv  må til  i bakkene

 Elveslette med snødekte fjell

Og så kom vi hit. Har kjørt over Alberts pass,passerte Darfield der historien fortelles:

 Darfield i dag, som en liten westernkulisse

 Folk tar vare på gamle biler

 med ekte kulehull…

og kom midt på dagen til byen med det merkelige navnet Christchurch.

 Torget med ødelagt katedral

 Blomster liver opp

Byen gjør inntrykk. For fem år siden ble byen rammet av tre kraftige jordskjelv og ikke et hus i 40 mils omkrets var uberørt. Mange hus raste sammen, 158 mennesker omkom. Til tross for tragedien og frykten disse menneskene lever med, bygges byen opp på nytt ved hjelp av danske arkitekter. Nå 5 år etter ser vi en moderne by reise seg, men dessverre er det mangt som minner oss om hva som skjedde overalt.

 Rivingstomt saneres

 Ubrukelige høybygg

 Historiske bygg forsøkes reddet

 Ikke ett hus unngikk skader…

 Jordskjelvsikring i nybygg

Gammelt og nytt

 i en flat og vidstrakt by

 Trikkestasjonen innglasset på et torg

 Venstre eller høyre. Valgets kval?

Eldgamle trikker,  en attraksjon

 Kjekk pensjonisthobby

 ..vi også, den 17.november 2015

 Morsom teknikk

 Pigen ved broen midt i byen

Men det jeg egentlig ville fortelle om er hvordan det er å være på biltur etter å ha levd i båt i nærmere halvannet år.

 Bil- og motellferie

En helt annen hverdag. Det er mye mer luksus vi kan unne oss nå. Hver kveld dumper vi ned i en stor, myk, god seng med reint sengetøy og et stort bad, med masse varmt vann.  Hver morgen kan vi tusle inn i dusjen, sitte ved et bord og innta morgen-te, brød og pålegg. Vi pakker sakene våre i plastikkbager fra Søstrene Grene, siden kofferter ikke er en aktuell artikkel om bord i Lovinda. Etter frokost bærer vi bagene ut i den bitte, lille bilen som ikke trenger mer bensin enn motorsykkelen i garasjen hjemme, og bensintanken er heller ikke vesentlig større. Så bærer det av gårde til neste destinasjon.

Men aller først er vi innom et vidunderlig sted kalt ”I –site”, stedets informasjonssenter. Der kan vi bestille og betale for neste overnatting på neste sted og med på kjøpet får vi masse gode anbefalinger om severdigheter vi kan få med oss på veien. Og hvilken vei som er den beste å kjøre, hvor lang tid det tar og hva vi må passe på.

Veiene  her er gode. Fartsgrensen er 100km utenom tettbygd strøk nesten uansett veistandard. I hver sving er det angitt anbefalt fart. Det er ikke så mye telehiv her, det er ras og regn som ødelegger veiene og gjør at vi rett som det er må stoppe for veiarbeidere.

 Veien over elva undergraves

Skipperen er blitt en utmerket venstresidesjåfør. Jeg, Gnisten, savner nok den gode kartplotteren vi har i båten. Jeg er blitt henvist til papirkart og bøker og av og til går det litt fort for meg. Da kjører vi feil, må snu og begynne på nytt ved siste sted vi visste hvor vi var. Heldigvis blir jeg ikke bilsyk og kan lese kart og informasjonsbøker underveis. Fikk en veldig god en av jentene: Reisen går til New Zealand, på dansk , det er jo nesten som norsk.

Vi finner nye steder å reise til hver dag. Det er spennende og kjekt. Dessverre har alle høreapparatene til skipperen blitt ødelagt i det salte miljøet vi har vært i så lenge, så kommunikasjon er ikke alltid like enkelt. Men jeg har funnet ut at å bruke hendene går veldig bra. En lett berøring av sjåførens arm og tydelig vise med hånden hvilken vei han skal svinge eller hvilken fil han skal velge går helt utmerket.

 Innseiling i fjorden til Picton

 Fiskeoppdrett her også

 Store ferjedekk

 Historisk bygg i Nelson, hit Abel Tasman kom da han oppdaget Neiuw Zeeland

Hyggelige bymiljøer

 Kunstner i aksjon

Som oftest har vi smurt nistepakke til lunsj, da kan vi stoppe hvor som helst når magen sier lunsjtid. Så unner vi oss heller en middag når vi kommer fram til dagens overnattingssted.

 Gjenbruk. Fryselager blir god butikk

Så er det internett de fleste steder. Vi kan følge med i det meste som skjer både hjemme og her, tv på rommet har ført oss tilbake til verdens alvorlige hverdag.

 Barnaby og Nicola vi møtte på ferja

Som når vi er på båttur, så treffer vi ofte nye spennende mennesker å snakke med. Det er mange andre som oss som drar fra sted til sted for å bese dette flotte landet. For flott er det. Absolutt å anbefale som feriemål, hvis det er en skikkelig langtur en ønsker å dra på. Vi er jo omtrent så langt fra Norge det går an å komme. Her er det lite fjell, hele landet er bebodd og det er alt overveiende jordbruk, innbefattet grønnsaker og vinproduksjon som gir arbeidsplasser. Det er så mange kyr og sauer som jeg aldri har sett i hele mitt liv. Bøndene har gjerne 700 – 1000 kyr.  De som kom hit da det ennå var mulig å bosette seg her, måtte ha funnet et eventyr. Ingen steiner i jorda, bare vidde etter vidde. Og skog, skog og atter skog.

 Sau i enga

 Rase uten hale

 Melkestasjon i et land der kyrene er frittgående hele året.

 Vingård

 Druekart

Eplehage i le bak Tujiahekk

Turisme er stor inntektskilde  på New Zealand. Alle kategorier mennesker kommer hit og bruker penger. Unge og eldre, ungdommer og barn. Alle kan finne noe spennende å oppleve. Og de som bor her er svært hyggelige og imøtekommende mot turistene og ønsker oss hjertelig velkommen.

 The pancakes

 Pannekaketrollene

 Vestlige strender på den baskere vestkysten

 Fotogene sel..

…. vasker seg i brenningene

 Ved Kapp Farvel på South Island

 skipperen trenger også støtte en gang i blant….

The Farewell spit der Abel Tasman fant le da han som første europeer kom til NZ, og møtte Maoriene…

 Fyret på Westpoint der mange gullgravere forliste under gullrushet boka beskriver.

Det som er mest påfallende for oss i det daglige er alle de rene og pene spisesteder. Pleier å ta meg en tur på toalettet for å se hvordan det ser ut. Det er alltid rent og pent, alltid toalettpapir, vaskeliste på veggen og oppslag om å si fra hvis noe ikke er tilfredsstillende. Til og med på bensinstasjonene er det samme renhet. Det er en fryd!

 Rødpyntet renovatør

 Sulten, ganske stor, ukjent fugl under bilen

Matbutikkene er åpne 7 dager i uken og det er den samme orden overalt. Vi får alt vi trenger og mye mer. Det er en veldig stor forskjell til hva vi har opplevd i Stillehavet. Det er tankevekkende at forskjellen på hvordan mennesker har det, er så stor. Heldigvis så er de fleste fornøyd der de bor og ser fordelene med det de har i sin egen hverdag. Og vi har nok inntrykk av at det er litt slik at det en ikke vet noe om, savnes heller ikke. Men de unge i dag reiser fra de mindre siviliserte stedene til sentrale strøk, prøver å få seg utdanning og kommer ikke tilbake før som pensjonister. Så hva det skal bli med de små samfunnene på alle de øyene vi har vært, er ikke så lett å se for seg.

I dag har vi opplevd seniorpris for første gang. Bestilte billett på ferjen tilbake til Nordøyen og da spurte en kjekk ung dame om vi var over 60. Ja, da fikk vi prisreduksjon på ferjen. Så sånn er det, alderen kommer til oss !!!

Østkysten er i le for framherskende vinder. Her trives druer og epler.

 Lun bukt før Picton

 Mange båter oppankret på reden ved Picton

 Fiskebåt av tre

 Skiltet en studie verdt…

 En fredelig by ved havet.

Etter en siste natt på godt motell på Sørøya, var vi klare grytidlig for første morgenferje over Cookstredet. Men så skjedde det som vi ikke ønsket. Etter noen få hundre meter stoppet bilen og ville ikke kjøre videre. Det hele endte med at bilen ble igjen på verksted for reparasjon av et eller annet feil i bensintilførselen, og vi måtte ta en senere ferje med alt vårt pickpack.

 Vår kjekke lille Micra har fått rusk i forgasseren eller noe slikt, og blir tatt vare på inn til videre.

 Ingen utsikt til reparasjon på en uke, og ingen erstatningsbil å få tak i. Betuttet skipper vil hjem til Lovinda.

 Gnisten, en smule betuttet hun også, strikker på ferja over Cook strait til Wellington..

  Buss fra Wellington, via Auckland tilbake til Whangarei i gråvær og regn.

Så ble det 15 timers busstur fra hovedstaden Wellington tilbake til båten i Whangarei.  Så vil sikkert alle synes det var bare å få tak i en ny bil. Men det lille firmaet vi hadde leid bil av i Whangarei hadde ingen biler på Sørøya, heller ikke i Wellington, så da var eneste forslaget deres enten å vente på bilen i en uke til den var reparert eller ta offentlig kommunikasjon tilbake.

 Hjuldamper med dieselmotor?

Så nå er vi tilbake i Lovinda, til varmen og sola. Det var nemlig kaldt sørpå. Nesten minusgrader om nettene og en isende kald sørlig vind. Godt vi hadde sommerull med oss, det var på helt til vi kom tilbake hit.

Slutter som vi gjorde på skolen om sommerens ferietur: Vi er enige om at det var en veldig kjekk biltur og vi er glade for at vi kom hjem til båten uten uhell etter mange mil på veien.

I morgen går turen til utleiefirmaet…………………