Overfarten til New Zealand

Spenning i lufta, vol I. Uvær i vente

Det er søndag 25.oktober. Posisjon 25.57 S og 171.37 Ø.

Vi er over halvveis til New Zealand. Har vært underveis i over 5 døgn. Vi følger rådene til vår meteorolog-guru og har styrt mot 27 grader Sør, 170 grader Vest, i retning Norfolkøya. Ei avsidesliggende fange-øy, forresten. Har tatt sikte på å møte sydvestlige vinder fra et vestlig utgangspunkt.

Det er rolige værforhold og vi har motorseilt det meste av distansen så langt, men fredag fikk vi bra bør og seilte vi det meste av dagen. Nå har det stilnet av og vinden har gått over i syd. Vi har økt turtallet på motoren for å holde god fart. I skrivende stund 5.5 knop for motor og storseil. Trolig en halv knops motstrøm, dessverre.

Værmeldingene har utviklet seg annerledes enn forutsagt, og vi har nå to muligheter sett fra guruens ståsted: seile langsomt mot Norfolkøya og ta en stopp der, eller vende ved ca 27 grader sør og gå østover for å møte sørvestlig vind som kommer opp mellom NZ og Australia.

 Vi er i den grå firkanten midt i bildet.

Vi har lastet ned Grib-filer i dagevis, og ingen sier det samme når vi kikker et stykke ut i neste uke. Vi har besluttet å gjøre pinen så kort som mulig: Gå direkte sør-sørvestover med så høy fart som vi kan. Det ser ut til at ved å sette opp farten til 135 nm i døgnet eller mer, kan vi innen 3 døgn ha tilbakelagt 400 nm, dvs mellom 6 og 7 breddegrader, hvis vi er heldige. Da vil vi være ca 170nm fra Opua, NZ, med et vestlig utgangspunkt når det et døgn setter inn med sterkere vind fra sørvest. Kuling tvers, om vi klarer å posisjonere oss riktig. Da kan vi reve godt ned og seile med kryssfokken, falle av i kastene og forhåpentligvis klare å komme oss sørøstover og i le av storhavet etter hvert. Om det skulle bli for tøft, får vi legge bi og la vinden blåse fra seg. Guruen sier at vi ved denne strategien vil minimalisere den tiden vi blir utsatt for hardt vær. Tirsdag forventes god bør fra nord-nordvest, men onsdag ser vinden ut til å gå over i sør. Det er her og den neste dagen vi kan forvente mer vind, mens vi er i en nordvestlig posisjon relativt nær NZ. Håper vi. Det vil gå med litt ekstra diesel for å komme i en gunstig posisjon slik det ser ut til i dag i alle fall, men gevinsten vil være god om vi lykkes.

Time will show. Om et par dager kan det hele se helt annerledes ut.

Det blir spennende å følge værmeldingene de neste dagene….

Tirsdag 27.oktober kl 19.30.

Nå ligger vi her og duver. Siger sakte av sted for en bikiniflik av fokken og to rev i storseilet i den lette vinden. Bølgene klasker lett under hekken.

 Fullmåne under nattseilas er en fordel.

Fullmåne. Steg opp da solen gikk ned. Det har vært en nydelig dag, men båten gjort klar for uvær. Dekket rensket for dieseldunker, og bimini fjernet. Under dekk er det stuet for storm. Forsøket på å komme oss sørover i en fart mislyktes. Det satte inn med relativt frisk sørlig vind og farten for motor ble langt mindre enn forventet. Kunne ikke bruke opp alt drivstoffet på lite framdrift. Vi kan komme til å trenge den senere. Har brukt halve beholdningen på 300 liter. Resten må vi ha på lur, som skipperens mor pleier å si. For sikkerhets skyld. Så prøvde vi å krysse sørover, for babords halser sørvestover gav en kurs på 220 grader, for styrbords halser 120 grader, mens peilingen til veipunktet på NZ var167 grader, og ca 450 nautiske mil unna. Ikke mye avansement der, nei. Mye slit for lite gevinst. Å komme seg i le av Norfolkøya før uværet braker løs, 230 nautiske mil sørvestover, er for langt unna. Vi vil ikke rekke fram tidsnok. Så vi forberedte oss for å seile gjennom uværet. Opp til flere ganger til dagen lastet vi ned værfiler for å vurdere situasjonen. I dag så det noe bedre ut, syntes skipperen. Vi er i daglig kontakt med værguruen. I dag kom han opp med gode nyheter. Ved å vente her på 28.breddegrad, vil vi ikke få mer enn 25 knops vind i ett døgn. Liten kuling. 4 meter bølgehøyde. Det syntes vi hørtes interessant ut. Skulle vi seile fram og tilbake i den sørvestlige vinden, eller bare ta ned seilene og drive? Ta ned seilene og les en god bok, sa værguruen. Legge bi, eller bruke drivanker? tenker skipperen. Hvorfor ikke?

 …les en god bok, sa værguruen

 elendig drivanker settes…

Vi har aldri brukt drivanker før. Nå kan vi få anledning til å prøve. Skaffe oss erfaring. Drivankeret ble hentet opp fra kistebenken. Pakket ut. Ubrukt. Ganske stort egentlig. Vi har to lenker på 50 meter 20mm flytetau pluss en kraftig trålerline på 50 meter. Men hvordan skal slikt utstyr brukes? Sjekket i Nødhåndbok for båtfolk. Kontaktet vår svenske venn Lasse på Arianna, som ligger i en lun vik på Fiji. Kort tid etter tikket det inn e-post med svar. 100-150 meter tau, sier han. Helst bør drivankeret og båten ha en avstand på 2 bølgetopper. (Antar at det demper rykk og belastninger) Fest drivankertauet i baugen. Legg ut en midtskipsline med kasteblokk slik at båten kan ligge litt på skrå mot bølgene. I morgen får skipperen se nærmere på teknikken.

Ergerlig at det skulle bli så vanskelig å komme seg sørover. Men under en så lang overseilig som dette, må man være forberedt på litt av hvert. Minnes hva de lokale sa da vi måtte gi opp å komme i land på Palmerston øya fordi det var for høy sjø og farlig: Mother Nature rules…

Gnisten, som har gjort en stor jobb med å stue for storm under dekk, ligger på køya med hodelykt og leser.

Hun ser ganske fornøyd ut……

Onsdag 28.oktober:

Det er kveld. Det rykker litt i båten. Vi ligger litt på tvers i bølgene. Drivankeret er lagt ut for lengst. 50 meter tau og en liten kulefender til å markere hvor ankeret ligger. Foreløpig kjører strømmen sterkere enn vinden. Drivankeret ligger 70-80 grader til babord, og båten ruller en del. Antar at det retter på seg når vinden øker i morgen tidlig. 13 knop akkurat nå.

Ankerlanternen tent! Litt absurd her vi ligger, langt til havs og med flere tusen meter vann under oss…

3X50 meter tau ligger klar på dekk. Vi er klar, vi også. Spente på hvordan dette virker. Det neste døgnet blir litt røft. Værguruen sier at det blir ca 25 knops vind. Ikke så mye som vi hadde fryktet, men det blir ganske høy sjø. Opp til 4.7 meter i følge hans prognoser.

Gnisten har bakt brød i dag. Nybakt brød med makrell i tomat ble middagen i kveld. På tide å tørne inn. Prøve å få oss litt søvn.

…zzzz

Torsdag 29.oktober

Ut på natten økte vinden og vi syntes linen til drivankeret var litt slakk. Kunne drivankeret ha sagt takk og farvel? Lå vi der og drev kun etter tauet? Best å sjekke. På med dekkslyset. Ut på dekk. Hale og dra på et humpende dekk. Til slutt dukket de sørgelige restene av et drivanker opp, kun hengende i 2 av fire stropper. Det var bare å få vraket om bord og finne på noe annet. Nødhåndboken nevnte at man kunne også bruke et seil som drivanker. Bruk stormfokken, slo det ned i skipperen! Snart var den oransje stormfokken knyttet til linen med tre like lange tau, koplet til en kulefender, og over bord med det. Prøvde å rykke i tauet. Jo, her var det mer motstand! Vi slo oss til tåls med at nå var vi bedre foreberedt til å møte uværet.

 Bi med stormfokken som drivanker.

Så braket det løs. Først fra øst, så nord, siden vest. Hele sirkelen rundt drev vi i løpet av det neste døgnet.  Sjøen bygde seg langsomt opp, bølgene større, dypere, brattere etter som vinden økte. Stor dønning fra sør bar det hele. Vitnet om enda mer vær i vente. Hvite brott, men lite grønn sjø over dekk. Det meste rullet under båten eller smalt inn i skroget. Vi trodde at drivankeret ville holde baugen opp mot vinden. Det gjør det hvis roret låses i midtstilling. Da vil sjøen lettere komme brytende inn over dekk. Det er ikke ønskelig. Vi forsøkte derfor å låse roret til lo. Da la båten seg til på tvers i bølgene. Låste vi roret til le, snudde bare båten seg over til den motsatte siden, fortsatt på tvers. Det vi skulle ha gjort, var nok å låse roret midtskips og så sette på et åk med kasteblokk midtskips til å regulere vinkelen mot bølgene med, slik vår svenske venn hadde foreslått, men å trekke opp drivankeret nå syntes skipperen var litt for slitsomt og risikabelt.

 Gnisten skriver

Vi hadde det relativt komfortabelt om bord med uværet sto på. Det blir veldig skumpete under dekk, båten hiver kraftig på seg, men fra køya har man det overraskende bra. Ikke ble skipperen sjøsyk heller. Ikke mye matstell riktignok. Gnisten hadde nok med sitt. Bråket utenfor er formidabelt. Det uler i riggen. Bølger slår inn i skroget, store med ganske kraftige drønn, mindre med kraftige kakk. Det skummer og klukker og bruser mot skutesiden. Når båten ligger og duver, slår det flate aktre delen av skroget hardt i mot sjøen som bryter mot undersiden. Det rister i hele skroget. Man kan tydelig fornemme bølgens sirkulære bevegelse uten å se den. Opp, bakover, nedover, forover tilbake. Til å begynne med lite vann over dekk. Men sjøen slår inn i cockpit når baugen går opp og hekken presses nedover. Kommer fossende opp over hekken og slenger vann inn bakfra. Noen ganger en bøtte eller to.

Dagen gikk og natten med. Vinden gikk opp i 30-35 knop. Noen kast over 40. Bølgene bygde seg opp til omtrent de 5 meter som varslet. Mest på slutten. Men i det store og hele følte vi oss trygge.

Vi har sett slike ting før. For eksempel i North Sea Yacht race i 1993, da bare 11 av 35 båter fullførte. Vi var en av dem.

 

Spenning i lufta vol II. Skuta lekker!…. Lekker skuta?

Så ble det fredag 30.oktober, vinden løyet ned til 20-25 knop og vi kom oss av gårde ut på ettermiddagen. Snart sprinter vi sørøstover for kryssfokk og 2 rev i storseilet. Det gjelder å utnytte vinden mens den ennå står i sør-vest. Vi holder høy fart. Kryssfokken er svært effektiv når det blåser litt. Vi har en triradial med spiler. En avansert blade-form.  Optimismen rår. Sjøvannstemperaturen har falt til 23 grader og det er nordsjø-kaldt i lufta. På med ullstilongs og lette sjøklær. Skipperen står til rors, håndstyrer for å følge den ennå ganske så krappe motsjøen. Styre opp mot bølgene, falle av like før. Unngå at båten skyter ut i løse luften og lander med et klask nedi bølgedalen. Hoi, hvor det går! New Zealand, here we come! The viking warriors are coming, maoris!

Etter et par timer er sjøen mindre krapp. Skipperen er gjennomkald. Nå kan autopiloten overta. Den styrer en helt presis kurs. Skipperen kryper nedi køyen. Gnisten pakker på ham ullsokker og flere lag tepper. Han faller inn i døs. Livet i ruffen er absolutt ikke å forakte.

Men hvor lenge var Adam i paradis?

Ut på natten, søndag 1.november, observerte vi vann over dørken i le ved kartbordet. Opp med dørkplaten. Joda, ganske riktig. Mye sjøvann skvalper rundt. Fram med den lille lensepumpa og ut med det vi kunne få sugd opp. Så opp med hovedørkene. Masse vann!  Mye mer enn det som kommer som sjøskvett inn gjennom masta. Har vi sprunget lekk? Febrilsk inspeksjon av alle skroggjennomføringer fulgte. Knapt en dråpe vann å se noe sted. Skrekken jog gjennom ryggraden. Skuta lekker! Vi må se og få tømt kjølsvinet! Mer enn 20 liter ble tømt ut. Deretter opp med alle dørkplatene. Fjerne vannet som skvalpet mellom kjølstokkene og ut av de hule profilene med svamp. Hvor kunne vannet komme fra? Spenningen steg. Når alt var tørket vekk, piplet det fortsatt vann ut fra neseborene, dreneringshullene i kjølstokkene. Skipperen begynte å frykte det verste. Kunne noen av kjølboltene være brukket? Ville det være fare for å miste kjølen? Var en skikkelig katastrofe under oppseiling?

Vi valgte derfor å kontakte forsikringsselskapet i Danmark omgående. Satelittelefon er godt å ha. Ferdig innlagte nødnumre. Det tok sin tid innen noen svarte. Å forstå dansk på dårlig linje, var ikke helt enkelt, men beskjed om situasjonen ble gitt muntlig og siden skriftlig via e-post. Vi ble enige om å kontakte HRS på Sola. Hvis vi skulle forsvinne ute på havet, visste i alle fall noen om det. Snart var kontakt med myndighetene på NZ etablert. Utrolig effektivt! Hvis vi trengte omgående assistanse, skulle vi utløse nødpeilesenderen. Vi avtalte å holde kontakt ved å rapportere posisjonen hver 3. time.

Nå motorseiler vi i sørlig retning i avtakende sørøstlig vind. Belaster riggen og kjølen forsiktig. Vi har drivstoff nok for flere døgn og håper å komme oss inn til Wangarai i løpet av tirsdag, bare en Nordsjøkryssing unna nå. Gnisten tørket opp 4-5 liter vann til som lekker ut av neseborene i kjølstokkene. Vil lekkasjene bli større? Måler opptørket vann per tidsenhet.  Siden 4-7 dl pr time et par timer framover. Vi er engstelige, men fattet.

 Grab-bagene klare til bruk

I mellomtiden har vi gått gjennom sikkerhetsutstyret og prosedyrer, hvis så galt skulle skje at kjølen sier takk for seg og skuta tipper rundt. Redningsflåten, Grab-bag med nødpeilesenderen, dokumenter, mat og vann, flytevester, overlevingsdrakter, nødraketter.

Vi fokuserer på oppgavene. God medisin mot psykisk stress.

Vi er urolige, men håper på det beste.

Når vi kommer til land, må båten inspiseres av forsikringsselskapets representanter. Antakelig må vi ta båten på land. Hvor lenge, aner vi ikke. Kanskje må kjølen av og da må vi nok flytte ut av båten.

Heldigvis er det lenge til vi skal seile videre i april-mai en gang. Neste år.

Vi som hadde håpet å kunne komme oss rundt på hovedøyene og mer til før vi reiser hjem, risikerer nå å få alle planer kullkastet…..

Mandag 2.november

Vi kjører motor over oljeblankt hav. Mener at vi så landstrukturer i dimman til babord. Ca 50 nautiske mil mot vest. Vi har observert enda en albatross. Diger seiler. Leer knapt på vingene. Helt hvite på undersiden. Grå over. Litt butt fugl. Ser ut som en kjempestor havhest. Oppfører seg likedan. Snitter bølgetoppene og bølgedalene med lav margin. Hele tiden på jakt etter noe å spise.

Underveis får man i en slik situasjon god anledning til å tenke.

Etter at vi sluttet å seile og båten krenger mindre, har det lekket mindre og mindre vann ut av kjølbjelkene.  Har lekkasjen stoppet? Er det bare oppdemmet vann i de hule bjelkene som har langsomt sluppet fri?  Var det en lekkasje i utgangspunktet?

Hvor kan vannet ellers ha kommet fra?

Da vi lå for drivanker på tvers i den grove sjøen, slo sjøen opp under akterspeilet med stor kraft. Så kraftig at vann slo oppetter akterspeilet og inn i cockpiten til stadighet. Under akterspeilet ligger utløpet for lenseslangene om bord.

Kan det ha vært slik at de voldsomme slagene har hamret en liten vannsøyle opp gjennom lenseslangene, over svanehalsen under dekk, ned gjennom håndpumpene og deretter funnet veien til kjølsvinet, som langsomt har blitt fylt opp uten at vi har skjønt det? Så har vannmengden etter hvert blitt så stor at de hule kjølbjelkene har blitt fylt med vann. Når kjølsvinet ble lenset, har så vannet inni bjelkene langsomt funnet veien ut der det er mulig? Noe vann har kommet den direkte, lette veien ut gjennom neseborene, resten via smale passasjer i bunnrammen, som det egentlig er snakk om? Så har vi tenkt worst case: lekkasje gjennom kjølboltene, mens vannet i virkeligheten bare har lagt og kost seg i skipets indre gjemmer og brukt litt tid på å skvalpe seg fram?

Vi får forhøre oss når forsikringsselskapets folk kommer om bord.

I skrivende stund damper vi av gårde mot Wangarai der vi altså skal sjekke inn i morgen rundt middagstider.  Gnisten har kontroll på matforsyningene om bord. Alt bedervelig må enten spises før det går over bord, eller leveres til NZ-myndighetene. De er nøye på slikt. Ingen landsbruksprodukter skal kunne ta med seg uønskete frø eller smitte inn i den New Zealandske fauna. Poteter, løk, kjøttvarer. Alt kan gjerne i utgangspunktet ha vært produsert her på NZ, videre eksportert til Fiji, Tonga, Niue eller fransk Polynesia. Vekk skal det uansett. Så vi gomler og tygger det vi kan orke. Risgrøt vi ikke har spist siden jul. Pizzahorn med kjøttdeig. Nybakt brød med nydelig kokt og røkt skinke og friske tomater. Egg og bacon. I morgen formiddag går resten over bord. Mel, ris, egg, poteter, løk, kjøttvarer.

 Fiskefor

Myndighetene her er strenge og er nøye med å fortelle at de er det. Bøtenivået er skremmende. Haikende insekter, sjøvekster under skroget, virus og bakterier i mat kan spre seg som en pest. NZ og Australia har smertelig fått erfare gjennom historien hvordan importerte dyr og plantevekster uten naturlige fiender kan spre seg som en pest. Og forbli en pest og plage til evig tid. Vi har ingen problemer med å forstå eller respektere dette. Fritidsbåter er en risikogruppe.

Vi støtter deres kamp for å opprettholde/beskytte sin egen biosfære.

Men det store spørsmålet er altså: Lekker skuta?

 Innseiling til Marsden Cove Marina

Etter innsjekk i Marsden Cove Marina, bar det neste dag videre til Riverside Drive Marina, der de kunne løfte oss opp for inspeksjon.

 Bikkjekaldt oppover elva

Kontakt med besiktigelsesmann var allerede opprettet. Grundig inspeksjon av båten innvendig avslørte ingen synlige skader. Utvendig kontroll avslørte at det har vært bevegelse i pakningsmassen mellom kjøl og skrog, og to mindre sprekker i kjølkassen ble oppdaget. Vann pipler ut gjennom pakningen på styrbord side. Tiltrekking av kjølboltene vil avsløre om det er brudd i noen av dem.

Nå håper vi at det kan gå i orden med reparasjon før vi reiser hjem, mens det ennå er sommer her….