En liten søndagshistorie fra Savu Savu, Fiji.

Lørdag 10. oktober var Fiji Day, landets nasjonaldag. Det kan overhodet ikke sammenlignes med vår 17.mai. De fleste butikkene var åpne, bare noen få stengte, samt alle offentlige kontorer var stengt. Feiring utover stengt postkontor så vi lite til.

 I finstas til issjappa

 Stolt politimann med familie

På internettbutikken hadde jeg levert inn i-paden til oppgradering, ferdig lørdag, med lovnad om at de hadde ikke stengt. Men det hadde de. Ingen I- pad kunne hentes, og vi som hadde planlagt avreise til avsidesliggende steder lørdag kveld. Slik ble det altså ikke. Nok en søndag i Savu Savu, mens seilervennene våre på  ”Astahaya” og ”Arianna” kastet fortøyningene ved midnatt lørdag.

 Astahaya rigged and ready

 Røykeloven sprer seg…

 Buss til Napuka

 En av passasjerene

Da fant vi på at søndagen kunne brukes til busstur. Det ble en lang tur. Så langt veien gikk på den sørlige enden av Vanua Levu, øyen vi er på. Vi kom til busstasjonen klokka ti for å få et bussete langt framme i bussen. Halv elleve startet vi. Mange lokale på bussen og så vi to.  Det bar sydover og østover, mange resorter langs veien. God veistandard, foreløpig. Flyplass med kort-kortbane, ingen flytårn, men etter to uker i havna her vet vi at flyet kommer ved femtiden om ettermiddagen. Rett over hodene våre.

 Eksempel på et resort, små luksushotell som drar pengesterke turister til Fiji

Vi ble fort kjent med rutinene om bord i bussen. En sykkelklokke på hver side framme i bussen med snor ga tydelig signal når noen trakk i snoren og ville av. Det var få busstopp langs veien, men bussen stoppet der folk sto, og de sto rett utenfor der de bodde. Som oftest var det et barn, kjapp på foten som stoppet bussen, og så kom mødre slepende med bagasje og ofte et spebarn på armen.

 Kirke i vakre omgivelser

 Landsby

 Flettehus

 Mangrovebusk, tilpasset saltvann…

Som jeg nevnte var det søndag, og vi tror mange brukte dagen til å hilse på familie som bodde langs veien. Her er mange kirker, og etter hvert som vi kom østover ble standard på hus og kirker enklere og enklere. Vi så mange søndagskledde langs veien, det vil si med dressjakker for mennene og lange fargerike kjoler for damene. Kirkene kunne være åpne blikkskur med bølgeblikk på taket, benker under og en front med et hvitt laken til alter. Men det var mange mennesker samlet over alt.

 Plankebro

 ..ikke over Kwai heller…

Det faste veidekket forsvant etter en time. Grusvei som ble smalere og smalere, bratte bakker opp og ned. Oppover måtte bussen gire ned i første gir og kjørte sikkert ikke mer enn 10 km i timen. Plutselig stoppet bussjåføren bussen på en ganske øde strekning og vandret ut og rundt bussen. Var det noe feil på den, undret vi. Men nei, etter få minutter kom han tilbake og kjørte videre. Han måtte bare ut og tisse fant vi ut senere. Da det klemtet i klokka på neste øde strekning, stoppet bussen, et ungt par for litt fnisende ut for å komme til bake etter få minutter. De måtte også tisse. Det skal sies at turen tok tid. Fire timer hver vei. Og standarden i bussen var vel omtrent som i Norge på 60 tallet. Det var plass til 60 passasjerer. Toseter på den ene siden og treseter på den andre. Mange bilde mennesker. Unge jenter som kom på bussen for å gå av noen kilometer lenger øst, smilende, strålende vil vi si.

 Sittin’ in the dock of the bay…

 Sjarmtroll eller Ronja røverdatter?

 Blid ungdom

 Endestoppen

 Under landsbytreet…

Til slutt stoppet veien ved en bro og bare kjerrevei etterpå. Mange mennesker samlet der. Dagens begivenhet når bussen kom. Vi fikk beskjed om at vi kunne lufte oss litt i 20 minutter til returen til Savu Savu begynte. Hadde tatt med oss litt niste og fant et sete i et gammelt tre. Skylte føttene i stranden etterpå.

…tar Gnisten lunsjpausen

Folk hadde kommet fra de avsidesliggende øyene for å følge bussen tilbake til byen. På grunn av fridagen lørdag, tror vi de hadde besøkt slekt på øyene. De kom med plastikknett og plastposer, bager og pappesker og bak et hus så jeg den ene kledde seg for bytur. Hvis de kom med båt, blåste det så mye at klær ville vært søkkvåte før de nådde land i de åpne båtene.

 Taxibåten møter bussen

Langs veien tilbake stoppet også bussen for båtfarende. Båten lå i fjæresteinene og jenta som kom hadde en tremåneders baby med seg på armen. Hun fikk hjelp til å komme i land, de vasset til knes og  bagasjen ble løftet så høyt de kunne for at den ikke skulle bli våt.

…zzzzz

Flere og flere kom på bussen, vi trykket oss sammen, barn og voksne og praten gikk. Småbarna sov, de større var som barn og unge flest, men de var veldig høflige mot oss voksne. Smilte og hilste til alle når de kom og når de gikk av.

Noen steder var veien så smal at vi tenkte at nå neste kuling kommer med sjø piskende i stranda vil veien rase ut og de som bor på østsiden isolert. Men det får nok ikke vi vite……

 vask-plask…..

Endelig kunne vi øyne byen igjen, 8 timer i buss med 20 minutt stopp etter fire timer, og vi benyttet oss ikke av nødstoppen som bussjåføren og de unge tok….. Så med den lokale kinarestauranten i sikte med ok toalett, avsluttet vi dagen der med en god kinesisk rett, før det bar tilbake i Lovinda, mette og trøtte……….

I morgen mandag skal vi hente i-paden, så får vi se hvor ferden går videre…

–Gnisten