Fiji, so far….

Vi kom hit mandag kveld etter en rolig overfart. Vinden blåste med oss, helst litt i minste laget, men mye bedre enn forventet.

Farvel til Polynesia 

Mens vi sjekket ut, kom Kjell fra Farsund, en tidligere elev, for å si farvel til oss. Gnisten fant fram en Freia Melkesjokolade som skiftet eier med et smil, kan man si.

 Kjell og hans lille familie

 Utsjekking foregår fra kai

 Siste natt i Port Morell

Vi dro fra Port Morel i Vavau-øygruppa, Tonga,  lørdag formiddag. Været var grått og stille.

 Milla med nye eiere

Her krysset vi kjølvann med norske Milla (Comfort 30) som vi har møtt tidligere. Nå har Kjell fra Farsund overtatt båten av Kjell! og Lise, som avsluttet sitt Stillehavseventyr på Tonga.

Men da vi kom ut fra land, klarnet det opp og  vinden økte så mye at vi kunne rulle ut genoaen. Ennå er ikke riggen helt justert og vi skottet mot toppen mer enn en gang. Skipperen var endog oppe i masten et par trinn for å sikte om mastetoppen pekte rett. Det hele så bra ut, men mellomvantene måtte nok strammes enda mer. Fram med nebbtang, fastnøkler, skiftenøkler.  400 nm vest-nordvest. Før vi nådde land, passerte vi 180 lengdegrader,(den generelle datolinja) og GPS og kartplotter skiftet fra vest til øst. Så nå er det nedtelling helt til vi kommer til 0-graden igjen, trolig utenfor vest-Afrika.

Første møte med Fiji (og Melanesia)

 Vakker morgen for anker i SavuSavu

 Waitui marina

 litt shabby….

Etter 3 døgn og litt til, ble vi møtt på VHF av en smilende stemme  med tilsvarende herlig navn: Donna. Waitui marina. Den mest shabby bygning du kan tenke deg , men med de varmeste menneskene vi har møtt så langt i marinaer. Har forresten mistanke om at den svensktalende Sharon i Wangarei Marina på New Zealand er av samme kaliber. Hun fikk vi hilst på rett før vi lettet anker på Tonga. Der skulle hun være med på seiluke.

Nåvel. Så kom vi på plass, god moringsbøye fikk vi, og hjelp av den lokale båtmannen som har oversikt over alt og alle. Han kjører til og fra båter med øvrighetspersoner, har et smil og et vennlig ord til alle han møter på sin vei. Slike personer er gull verd i en marina.

Det er dyrt å sjekke inn, selv om det ikke ble krevd overtidsbetaling for oss.  Tollerne ønsket å komme om bord selv om klokken ble 17, pluss. Serverte god juice til dem og de skrev og skrev på skjema etter skjema. Vi ble spurt om alt vi hadde om bord av mat og drikke. Men ingenting var et problem. Mannen fra bio security sprayet båten for mulige insekter og med den duften under dekk, ble nok mulige små husdyr liggende på ryggen. Vi har forresten ikke sett kakerlakker om bord siden  Marquesasøyene, der vi behandlet tilholdssteder med et pulver som de spiste og døde av i tur og orden. De siste kannibaliserte de første.

 Lasse och skeppet

Like etter oss kom svenske Lasse med båten Arianna. Lett kjennelig med sine røde og sorte briller som får de fleste til å dra på smilebåndet. Vi hadde hatt et koselig avskjedslag før vi dro fra Port Morell der vi spiste den hummerlignede langusteren,  vi fråtset med to store beist. Han dro et par, tre timer etter oss, men vi så ikke hverandre på hele overfarten. Havet er stort.

I innseilingen til Fiji, passerte vi Duff reef der vår danske venn Bent forliste med TicoTico i 2004. Vi grøsset og tok en ekstra god sving rundt, før vi la kursen mot Vitu Levu, øya vi nå befinner oss på. Der ligger det et stykke innenfor revet en godt beskyttet havn mellom øy og land. Savusavu. Her finnes det flere marinaer. Vi la oss til på bøye utenfor Maitui marina, som ligger noen steinkast utenfor den mer kjente Copra shed marina.

 Copra shed marina

En liten by langs veien med bensinstasjoner, restauranter, butikker og , marked der man får det meste av det man trenger.

 Ankerplassen i sundet

 Røyken er damputslipp fra varme kilder…

 Savusavu mainstreet

Julefeiring

Rett før oss kom våre norske venner Tom og Christian på Astahaya  nordfra Vest Samoa, så nå er den nordiske gjengen samlet her på Savu savu.  Det ble et kjekt gjensyn og de møtte oss med ordene: “Er det julegjestene våre som er kommet nå”?  Vi er altså invitert til dette paret til julefeiring i Bangkok. Vi har takket ja. Før det gjenstår altså siste leggen av turen før vinteropplag på New Zealand.

I midten av desember drar vi fra Auckland til Bangkok og blir skikkelige turister i en måned.

Hjemtur

I midten av januar drar vi fra Bangkok til Oslo, og videre derfra hjemover via Haugesund. Vi ser veldig fram til å treffe barn og barnebarn og siden resten av familien igjen. Jeg blir hjemme til jeg er ferdig med arbeidet mitt i september en gang, mens Svein har returbillett til Auckland 10 mars. Da håper han å ha fått en ordning med mannskap som kan være med på turen fra New Zealand og vestover til Gnisten kan mønstre på igjen ut på høsten en gang.

Sommeropplag i desember….. 

Det er hele tiden noe å se fram til. Nå først er det å få litt mer innblikk i Fiji` sin historie og befolkning, deretter håper vi å få se litt av New Zealand. Da ser vi for oss at vi benytter bil og kjører en tur før vi forlater båten for en stund og setter kursen nordover til Bangkok med fly. Det er like langt til Bangkok  fra Auckland som det er fra Oslo til Bangkok, så avstandene er store på vår lille klode.

Samle mot

Fiji består av 2 store øyer og 320 mindre øyer. Mot vest er det et stort rev, mot øst en serie rev, atoller og øyer. Farvannet mellom øyene er åpent, slik at storhavet slipper til. Mange steder er farvannet svært urent og utgjør virkelige navigasjonsmessige utfordringer. Vi ligger her i Savusavu, Vitu Lavu, og samler mot til å seile ut i dette øyriket som skal være noe av det flotteste man kan oppleve på kloden. I skrivende stund og siden vi ankom har det blåst ganske intenst for det meste. Vindgeneratoren kommer endelig til sin rett igjen. Det er også mye gråvær, ikke at det regner så forskrekkelig, men det blir lite futt i solcellepanelene. Dermed må vi kjøre motor innimellom for å opprettholde en god strømforsyning til batteriene.

Seminar med Curly

For å forstå mer av hvordan tingene fungere her, meldte vi oss på seminar hos Curly Carswell som har levd her i 44 år ( curlycarswell.blogspot.com ) Det viste seg å være både artig, informativt og nyttig:

 Curly

Befolkningen på Fiji er i hovedsak melanesiere. De har et mer afrikansk utseende enn polynesierne som ligner mer på folket på Filippinene. Melanesierne har mørkere hudfarge, kruset hår og bredere neser enn polynesierne.

 Indisk og melanesisk blod

For over 100 år siden importerte britene som kolonimakt arbeidskraft fra India i stort antall, for å arbeide med produksjonen av sukker fra sukkerrør.(Melaneserne var lite interessert i å arbeide) Siden har inderne, som er arbeidsomme og foretaksomme, overtatt mye av økonomien på Fiji. På tross av at inderne har vært her i 4-5 generasjoner, blir de ikke akseptert som fullverdige fijianere av den melanesiske befolkningen. Valgresultater til fordel for indiskættede har ført til opptøyer i befolkningen, viser noe av dette.

Det er også en mindre koloni kinesere som driver restaurant, bakeri og detaljhandel innen sko og klær.

Øyene i øst er befolket av polynesiere, som definerer seg gjerne som Tonganesere. Det har medført visse stridigheter mellom Tonga og Fiji, som absolutt ikke vil gi slipp på disse øyene. I nordvest ligger en liten øy som er befolket av folk fra Tuvalu-øyene. De ble tvangsflyttet fra en av øyene som hadde store forekomster av guano (forsteinet fuglemøkk) som var svært ettertraktet som gjødsel før nordmennene oppfant kunstgjødselen. De var steinrike, men hadde ikke forstand på penger, som de delvis sølte vekk og delvis ble fralurt, inn til de i dag er like fattige som alle andre.

Fijianerne har tradisjonelt en bytteøkonomi, som det er lurt å sette seg inn i før man drar ut på de mer fjerntliggende øyene. Det nytter lite å komme med penger der. Og man skal helst ha med seg en kvast tørket kavarot for å bli tatt i mot med vennlighet. Kavaroten presenteres som en gave for landsbyens talsmann, som igjen bringer den til høvdingen. Hvis gaven blir akseptert, inviterer man sine gjester til kavaseremoni, der kavaroten knust og oppløst i vann inngår i et bestemt rituale kalt sevusevu. Kavaroten er i slekt med pepper og saften har en lett bedøvende og beroligende virkning, man kjenner mest at man blir litt nummen på tungen.

  Tørket Kavarot

Fijianerne som lever i stammesamfunn eier ikke noe, det er det samfunnet som gjør. Hvis man gir en gave til et enkeltmenneske, kan det like gjerne havne hos en helt annen. Kava drikkes til det er tomt. Om man skulle være uvitende nok til å by en fijianer på noe sterkere enn vann, risikerer man at hele landsbyen invaderer en og tømmer alt man måtte ha av slikt. I mellomtiden kan de ha blitt minst like krakilske og ubehagelige som politiet opplever ”dyrehagen” i Stavanger en lørdagnatt.

Sightseing til Labasa

For å stille noe av vår nysgjerrighet slo vi oss sammen med norske Tom og Christian, svenske Lasse og franske Pierre og Cecile, og leide en Toyaota HiAce minibuss for å bese oss på øya. Siden det regner en del, blir den sørøstvendte delen av øya svært frodig og grønn. Ytterst et tykt belte av mangrove som lurer oss til å tro det er fastland vi ser.

  Mangrove “øy” i bakgrunnen

Små elver/vassdrag flyter rolig innover i landskapet. Noen steder er det tropisk regnskog.

Lenger oppe i fjellet er det plantet furuskog på rad og rekke. Pussig var det å se at barken nede på stammen var delvis fjernet, og at det var festet en plastpose som samlet kvaen som blødde nedover. Vi vet ikke helt hva harpiksen brukes til.

Vi passerte to steder store sagbruk, digre hauger med sagflis, tømmerfloker av hunved, og pent oppstablet sagskurd til tørk.

 Vakkert landskap, syntes vi

Over fjellet og ned på andre siden mor nord og vest var det flott sletteland med veldrevet jordbruk. Ikke fullt så grønt. Til og med litt høstbruntrødt her og der. Sukkerrør, melon, poteter, kokospalmer, papaya. Beitende kveg, den storvokste polynesiske sauen som ikke behøver klippes. Hester. Noen tjoret, andre ikke. Folk ridende uten saltøy langs veien. Rustne bilvrak hensatt til forgjengelse. En gang i framtiden som en brun stripe i sanden (Rolf Jacobsen)

Vi gjorde en stopp her oppe. En sving til venstre og inn på en gårdsvei. Ville fotografere landskapet. Stanset i nærheten av et gårdsbruk. Vi ble snart vinket nærmere og ble gjestfritt tatt i mot av bondekona, bonden og familien som bodde i et romslig hus på pæler på bakketoppen.

 MF 165

 Bula! (Hei)

 Stolt bondemann

Hun var kristen indisk-melanesisk, han indisk muslim. Her bodde de i flere generasjoner, der oldemoren var på Gnistens alder. De hadde hver sine avdelinger i huset, Kjøkkenet i midten. Husstandsmedlemmene drev med ulike næringsaktiviteter, noen hadde arbeid utenom gården.  Vi fikk håndhilse på alle, ung som gammel, og ble budne på søt kaffe med melk og små kjeks med syltetøy. De bodde på eiendommen til en tidligere president, husene var nedbrent, men de fikk altså ikke lov til å kjøpe eiendommen, disse driftige menneskene. Men de hadde et håp, de hadde ikke gitt opp drømmen. Flotte folk!

 En kjekk familie

 ……..

Stadig hyppigere tok vi igjen traktorer og lastebiler bredlesset med hugne sukkerrør. Noen til halve veibredden lot det til. Alle på vei i samme retning.

 Bred last

Vi passerte sukkerrørmarker i ulike stadier, halvvokste, fullvokste til over mannshøyde, nedhugne, avsvidde, harvet.

 Gnisten er målestokk

Noen mindre bruk, noen svære plantasjer så langt øyet rakk. Hit kom altså indere for å arbeide for lenge siden. Nå hadde de satt spor etter seg over alt. Arbeidet seg opp. Blitt forretningsfolk. Mange i all enkelhet, men noen virksomheter står lite tilbake fra det man ser hjemme. Labasa by, hovedstaden på denne øya, speiler trolig dette.

 Labasa city back street

 Good old Leyland holder koken

 Travel handlegate Flerkulturelt

 Skolejenter på vei hjem

Gatebildet preget av litt kaos, litt Calcutta? Curry-curry matos fra sjapper og restauranter. Mangfoldig marked med tak over. Indere der også. Ingen pågåenhet noe sted. Avslappet.

 …zzzzz

 Nyinnkjøpt kavarot

 Sterke saker!

Fiskerne i boder på utsiden ved elva viste fram dagens (eller gårsdagens fangst, kan man undre.) Ingen is der i gården. Men ivrig vifting for å holde fluene på avstand. Alltid interessant å se hva folk drar opp av havet, men kjøpelysten vår var så der…

 Fiskebåtene

 Fiskehandleren

 Fargemangfold

 Fiskefjes

Tenna på tørk? vift-vift..

Etter et velsmakende lunsjmåltid med curry-curry, dro vi videre etter de overlessede lastebilene, snart kø ved siden av veien, hundrevis av meter traktorer og lastebiler. Jernbanespor og tog med små vogner lesset med sukkerrør fra markene i ulike retninger lenger unna veiene. Pittoresk.

 Tsju-tsju….

 Laang kø lenger bak

 lunsjtid

Alle på vei mot sukkerraffineriet rundt svingen lenger framme. Stor fabrikk. Skorsteinsrøyk. Piggtrådgjerde. Mye folk. Stor aktivitet. Bommen går opp, lasten veies før den går inn i produksjonen. Rørene presses for den sukkerholdige saften, tørkes og brennes siden som energikilde i prosessen mot brunt eller siden raffinert hvitt rørsukker. En gang en dyrebar vare, i dag har sukker-roer i større grad blitt en sterk konkurrent. Til skade for samfunn som dette.

 TøffeTom i MuseumsToget

I et hindutempel ved veien var den et diger stein som etter sigende vokser. Det måtte vi også se nærmere på…..

 Hindutempel

 Den voksende steinen…

Da vi hadde parkert bilen for natten og låst de dørene som var låsbare, trakk vi oss tilbake til båtene for natten. Neste morgen hadde noen tatt seg inn bilen og stjålet reservehjulet….

 Ikke mange igjen av disse…

Bilparken ser generelt bra ut. Det er mange nye eller nyere biler å se. Toyotaland, kan man si. Langt bedre bilpark og veistandard enn Tonga, ja norske bygdeveier med.

Men sikkerheten er meget god. Vi føler oss trygge på ankerplassen, for jolla og påhengsen, så vel som blant folk flest som vi synes er høflige og blide. Når blikkene møtes, kvitterer de fleste med et smil og sier Bula! (=Hei).

Ting er for det meste rimelig her. Man spiser godt for 20-50 NOK. Et hårklipp kostet 16 kroner og var unnagjort på 10 minutter, Harald…. Internett er kjapt og rimelig. Man kjøper en dongle med SIM-kort og 8 GB for ca 200 NOK. Så kan man skaipe med familien, oppdatere hjemmesiden, lese norske nyheter, til og med trege Aftenbladet fungerer uten å utløse sammenbrudd på I-pad’en. Kjapp-kjapp. Har en mistanke om at inderne ikke akkurat framstår som teknologiske sinker, sammenlignet med det meste vi har opplevd siden vi dro hjemmefra.

Lovlydighet

Men lover og regler er omfattende og blir strengt håndtert hvis man ikke respekterer eller i vannkunne skulle komme til å overtre forordningene som gjelder for oss som gjestende båtfolk. Bøtenivået kan være skyhøyt. Byråkratiet er betydelig, skjemaveldet stort. Man skal melde seg med omfattende dokumentasjon før man ankommer landet, avgiftsnivået er langt det høyeste vi har opplevd (utenom Galapagos, da) og man må være nøye med å skaffe seg tillatelse til å reise dit man har tenkt seg, rapportere ukentlig hvor man befinner seg, har vært og tenker seg videre. Men det skal sies at de offentlighetspersoner vi har møtt så langt har vært som velvilligheten selv.

F-O-R-D, forts.

Hva gjør vi så videre? Vi tenker oss ingen steder med båten så lenge det uler i riggen og båten røsker kraftig i bøya. Kanskje tar vi oss en busstur sørover øya en av dagene. Fylle opp dieselkannene, det vanlige vedlikeholdet på FORD’en. Folk har mange problemer med ting som går i stykker. Så langt har vi vært heldige. Har renset toalett og utløpsslange. Kalk bygger seg opp og tetter til pumpe og slange. Saltsyre rensker godt opp i kalk’en. En T-kopling på inntaket til spylevann og watermaker gikk plutselig i oppløsning. Godt at vi da har både blåselampe og loddetinn tilgjengelig.

 Inspeksjon av autopiloten, absolutt ikke noe for folk med klaus…

I kveld skal vi ha sosialt lag i den skandinaviske foreningen om bord. Gnisten kokkelerer og skipperen spiller tredjefiolin i byssa. Det vil si bak tastaturet. En og annen hermetikkboks skal åpnes, riktignok, men det er en annen sak……

 Kos i ruffen med Lasse, Tom og Christian