Vi er i Port Morelle i Vavau øygruppen på Tonga. En lun ankerplass i de fleste vindretninger med klart, turkisfarget vann og sandstrand med myk, fin sand. Kan se ankeret bare ved å svømme over, trenger ikke maske og snorkel en gang. Det er søndag. Vi vil til land for å besøke en av kirkene vi er blitt fortalt finnes der inne bak palmeskogen. Vi har også fått vite at her på denne øyen er menneskene fattige. De har lite klær å ha på barna, sannsynligvis fordi de ikke har penger å kjøpe for. I byen er det masse klær, både nytt og brukt, men det koster!
Før vi dro hadde datter Bjørg ryddet i skapene og funnet en god del klær fra de tre jentene som var pent brukt. Det hadde ligget godt nedpakket til nå. Jentene hadde også funnet mange fargeblyanter da jeg var hjemme sist som jeg fikk med. De var pent buntet sammen og blyantspissere fulgte med. Hadde også pakket ned alle kulepennene som lå alle steder rundt i huset hjemme og såper fra diverse hotellrom. Lise, kollega fra arbeidet mitt, hadde også kommet med gutteklær. Alt hadde jeg samlet i to plastvesker og nå ble de lastet om bord i jolla.
Kom inn på sandstranden, dro jolla godt opp, bant den til et palmetre og ga oss i vei. Ikke lenge etter hørte vi sangen. Kunne gå etter lyden. De synger så vakkert at vi ikke vet hva vi kan sammenligne med. En dirigent foran menigheten med taktstokken. Flerstemt, kvinner synger og mennene svarer.
Utenfor kirkerommet er det et lass av sandaler. Alle gikk barfotet inn. Kvinner og småjenter i vakre kjoler, menn i leggside skjørt og dressjakke over.
Vi spente av oss, listet oss inn på bakerste benk. Vi kunne fornemme forkynnelsen selv om vi ikke forsto et ord av det som ble sagt. Alvorlige ansikter, smil innimellom, barn som ikke ville sitte stille, mødre som stille listet seg ut med dem. Men alle så fornøyde ut så langt vi kunne forstå. Det så ikke ut til at vi skulle bli kvitt noen klær her, nei. Etter gudstjenesten gikk vi en runde på den lille øya og var på vei tilbake til båten.
Det var da vi så henne. Mary på 13 år (mulig hun skrøt på seg et år eller to ). Knallrød kjole, stor hvit blomst i håret. Der sto hun og ropte på meg. Fra huset hun bodde i. Jeg gikk bort til henne, vi pratet litt om at det var søndag og kirketid. Så spurte jeg om hun hadde mindre søsken. Jada, det hadde hun, jeg oppfattet at hun nevnte 6 søsken. Jeg dristet meg til å spørre om hun trodde de trengte noen klær? Ja, det trodde hun, og for som en vind inn til mamma og spurte. Mamma, som måtte være godt oppe i 50-årene, kom ut med en nesten naken 2 åring i hånden og ga jenta lov til å følge med oss ned til dingien. Pappa vil være med, fortalte Mary , men han er litt sky for han kan ikke engelsk så godt. Men jeg kan snart alt i engelsk, neste år på skolen har vi lært alle glosene. Jeg ønsker å bli dronning, jeg, har dronningnavn og alt…
…
Mary pratet om skole og sang, de hadde vunnet førstepremie i sang på skolen der hun gikk. Alle barna på øya ble hentet med båt, hver dag kl 08 for å bli kjørt inn til byen for å gå på den kommunale skolen. Hele tiden mens vi gikk hadde hun et øye bak seg slik at hun var sikker på at pappa fulgte med gjennom skogen til stranden.
Vi kom så fram til stranden og jeg dro fram bagene som lå under tofta vi sitter på. Svein hadde spurt hva faren het, Paul, og nå snakket de sammen. Smilet til pappaen gikk nesten helt rundt da vi dro opp den ene kjolen etter den andre. Fant også en skyggelue fra gutteposen til 4 åringen han hadde med. Men høydepunktet for Mary var da vi dro opp posen med fargeblyanter, kulepenner og såper, samt neglelakker. Vi trodde nesten hun hadde lettet fra sanden. Aldri har vi sett en så glad jente for å få så lite.
Med lovnad om å dele med andre det de ikke hadde behov for selv, dro de inn i palmeskogen igjen og vi sto igjen med glede i hjertene våre og takk til dere hjemme som sendte med oss disse skattene.
….vi mente vi så flere lokale som travet den stranden den ettermiddagen….
Jordomseiling 2014-18 