Tonga, landet der dagen begynner…

(Har lånt tittelen fra hjemmesiden til s/y Maggie, meget lesverdig forresten)

 Landet der dagen begynner…

 Bybilder……..

 Friske saker

 Friske damer

 Kongerekka. Tonga er et kongedømme!

 Håndverk

 Gatebilder

Vi befinner oss på bøye i Neiafu, byen i Vavau-øygruppen på nordre Tonga. Her er mange båter fra mange land, også med flagg vi er usikre på om vi har sett før. Båttyper vi definitivt ikke har sett før. Som bilene på land. Bilene på land er forresten et kapittel for seg selv. Mye nytt, men Biltilsynet ville hatt en stor jobb med avskilting av alle kjørende vrak og rusthauger lappet sammen med teip.

 Innseilingen

 Mønndihedanne…

Vavau må være restene av et stort vulkankrater, rester som danner solid beskyttelse mot de framherskende vinder fra øst, et basseng av fjorder og viker som gir flatt vann, holmer og øyer som var det Ryfylke, uten dalstråka innafor riktig nok. I sør grunne områder med rev som knuser storhavet, flatt vann innenfor, sandstrender og mye innbydende lysegrønt vann. Snorklevann.  Haifritt vann.  Laguner. Grotter. Et paradis?

  Øysopp

 Grotter

 Knølhval

Delvis innenfor, delvis utenfor kan man observere knølhvalene, svømme eller dykke med dem. Det er stor butikk her, som på Niue. Det koster en pen slump dollar, men vil være en opplevelse for livet. Noen turister kommer tilbake hit, år etter år, for å gjenoppleve møtet med disse imponerende og lekne sjødyrene. (Knølhvaler kan bli opp til 18 meter lange, veie 45 tonn og med 5 m lange luffer.) Små hoteller, eller resorts, som det gjerne heter her, tilbyr eksklusiv ferie i småhytter i strandsonen. Kjell Otto fra Farsund er en av dem som livnærer seg med hotelldrift midt i et paradis. Mystic Sands resort. Et par fra New Zealand, eller kiwier som vi gjerne kaller det folket, kom hit som seilere for over 20 år siden. Slo seg ned og startet opp med hvalsafari, restaurant og resort på en av de ytre holmene.  Whale diving resort.

Vi kom hit, lettere skadeskutt etter riggproblemene på Niue. Seilasen over fra Niue tok et par døgn. Som en tur fra Stavanger til Frazerburgh i Skottland. Men havet utenfor i øst er dypt, som Nordsjøen er grunn. Dybder ned henimot 10 000 meter. Vi grøsser litt av tanken på hva som måtte befinne seg der nede i det dypet vi skraper i overflaten av med vårt lille skip. Likevel er det grunnene, spisse fjell som tårner opp til like under overflaten fra mange tusen meters dyp, som imponerer mest. Undersjøiske fjell som er høyere enn Himalaya…

På veien hit passerte vi datolinja, 12 timer øst for, og vest for, Greenwich. Siden vi beveger oss vestover, forsvant plutselig en dag i kalenderen. Det motsatte fenomen er beskrevet av Jules Verne i historien ”Jorda rundt på 80 dager”. Da de kom fram til London en dag for seint, og hadde tapt veddemålet. Trodde de….  Tidsforskjellen mellom oss og hjemme er 12 og en halv time i Tonga-tid. Når vi begynner å gjespe og det er tid for å krype til køys, har dere hjemme for lengst spist frokost og er i gang med dagens dont.

Hva består så dagens dont av her?

Gnisten skype’r med døtrene med lokalt sim-kort i I-pad’en, eller ror i land og benytter seg av wifi der hun finner det. Stuller og steller med alt det som ikke syns. Skipperen jobber med FORD’en. Fikses, Ordnes og Repareres Daglig. Da vi etter flere måneders huskestue på åpne ankerplasser endelig kom til en plass det er flatt vann, grunt vann og haifritt badevann, var det nærmest en nytelse å slippe bølgeklask under hekken og rulling som gjør at man helst bør holde seg fast når man beveger seg om bord. Hva gjør man så? Gnisten svømmer rundt båten, skipperen under båten. Med maske og snorkel og utstyr til å fjerne begroing på undervannsskrog og fribord. Coppercoat som bunnstoff fungerer fortsatt godt etter 7 år og mange tusen mils seilas. Det fins ikke rur eller andeskjell under vannlinja, men slimalger danner grunnlag for lang grønn pels på fribordet i vannlinja. Kan vi ha tatt den med hjemmefra? Ser at fribordet burde vært satt mye høyere enn for hjemlige forhold. Båten ligger tyngre i vannet, og skvalpingen oppetter fribordet setter sine spor. Når skipperen jobber med vannlinja, bruker han en sugekopp til å klampe seg fast til skroget. Det hjelper mot Actio= Reactio. Gamle Newton, var det ikke?

Under vannlinja er det mest praktisk å spenne et tau fra side til side. Så trekker skipperen seg ned på ryggen under buken av båten og flenser i vei med en bred stålsparkelspade, eller skrubber med stålull-gryteskrubb. Når tauet smettes under kjølen, er det lett å komme seg ned dit også. Der har ikke skipperen vært siden båten sto på land på Martinique for 6 måneder siden.

Papegøyefisk flimrer rundt og ser ut til å godgjøre seg av skyen av pels som hvirvles rundt når skipperen grasserer. Fisken har nok vært til stor hjelp underveis. Da skipperen endelig hadde mannet seg opp til å fjerne andeskjell eller hva det nå var som klarte å klamre seg fast under Stillehavskryssingen, etter at han hadde sparket borti en hai som holdt til i grumsevannet på Hiva Oa, må fiskene ha holdt fest på begroingen, for vi kunne høre krafsingen inne i båten. Og alt skipperen ikke nådde var vekk. Men dugnad med pelsen vil visst ikke fiskene ha noe av her omkring.

Så sprang varmtvannsberederen lekk her om dagen. Lensepumpa begynte å gå. Trykkvannspumpa knurret litt den også, av og til. En sjekk: jo en tynn liten stråle fra flensen ved sikkerhetsventilen av messing. Tank av rustfritt stål. En forespørsel til servicefolka hos Moorings. Om det var noen der som kunne sveise rustfritt? Like etter lå tanken på benken klar for sveising. På gamlemåten, pinne med flussmiddel, eldgammel sveisetrafo. Det tok sin tid. Tror nesten jeg skulle gjort det likeså bra selv.  Men nå er tanken på plass. Tilsynelatende tett…. Viktig at vi ikke mister verdifullt vann, og plagsomt at vi måtte skru trykkvannspumpa på og av hver gang noen skulle tappe seg litt vann.

Her kunne skipperen i ro og fred trimme inn riggen på nytt. Spenne toppvant til korrekt spenning, rette av masta, og gjøre klar undervant og mellomvant til justering når vi setter seil igjen. Det er viktig at undervantene sitter så hardt at det ikke finnes bevegelse i masta ved nedre saling når båten går i sjøen. Ditto at mellomvant/toppvant/akterstag hindrer mastetoppen i å falle ut til le når det blåser opp.

Så synger det i giret. Syngingen gir seg når motoren har gått en stund. Skipperen fryktet at motoren, dvs giret ikke var korrekt avrettet mot propellakslingen. Men kontroll av åpningen mellom flensene med skipperens tynneste føleblad var beroligende. Så fikk giret isteden ny, lyserød olje. Den gamle giroljen var blitt brun.

Motoren viser nå 1120 gangtimer. Den får ny olje og filter jevnlig. Lever et rolig liv under leideren. Vi etterfylte diesel på Niue. Regnestykket 80 liter på 80 gangtimer, altså 1 liter i timen på moderat turtall (15-1800 rpm) må vel sies å være økonomisk?  Det som teller er mest mulig distanse pr liter drivstoff. Kan 300 liter diesel under gunstige omstendigheter flytte oss mer enn 1200 nautiske mil? 4 ganger over Nordsjøen? 12 dager gjennom vindstilla? Godt å vite i alle fall.

Annet forefallende arbeid? Rense akterspeilet for rustflekker, polere, fjerne rust og avleiringer på rekkestøttene, polere krommen på vinsjene. Jo da, intet ondt ord om FORD!

 

Hvor går så veien videre?

Vi har lenge vært i tvende sinn, hvor vi skal ta overvintringen, eller oversomringen som det egentlig er, her i opp-nedland. Først var det New Zealand, siden Australia. Men til slutt bestemte vi oss for altså for NZ. Slik de fleste gjør, selv om de ikke har tenkt seg videre vestover som oss. Gode råd fra Frida-Frank og Wenche som var her for 3 år siden, gjorde nok sitt. Likeså prisnivået, som for en havneplass utgjør en differanse på ca 30%.

Vi er også i tvende sinn om hvor vi skal ta spranget over havet sørover til NZ fra. Det er gunstigst vindvinkel her fra Tonga. Jo lenger vest vi forflytter oss, jo skarpere blir vindvinkelen. For latmannsseilere som oss, vil vi jo helst ha så behagelig seilas som mulig over lange strekninger.  Det kan bety at vi hopper over Fiji-øyene… Men lenger syd går vinden over i vest. Da kan det være en fordel å la seg presse vestover med østavinden, og så tilbake mot øst når vi møter vestavind? Så kanskje Fiji er et likeså bra springbrett sydover? Vi skal studere den globale værstatistikken nærmere.

Hvis noen lurer på hvorfor man ikke seiler i dette området på lokal sommertid/høst, så skyldes det faren for tropiske orkaner som bygger seg opp når havvannet i nærheten av ekvator blir oppvarmet. Det samme gjelder for Nordatlanteren, der havet krysses tryggest sent på høsten fram til forsommeren.

 

Fødselsdag

Gnisten fylte 61 den 2.september. Gnisten åpnet pakke fra døtrene som kom om bord for et halvt år siden. Men dessverre godt gjemt og glemt i mellomtiden. Lette desperat rundt i hele skuta. Endevendte forpiggen. Det var det reneste kaos. Stor jubel da pakken dukket fram nederst, under baugen blant seil, redningsdrakter, sykler og sjøsyketabletter. Kjolen med lengde til under kneet passet perfekt for de lokale regler for anstendig påkledning. Gjett om Gnisten var glad!

 Jeg fant, jeg fant!

 Tuuusen takk, døtrene! Akkurat det jeg ønsket meg!

Vi ankom Tonga to dager i forveien. På veien inn til Neiafu møtte vi hollandske Bounty med trivelige Pauline og Rene som hadde vært så hjelpsomme og støttende da vi lå med riggproblemer på Niue. Sammen med tyske Ilya og Stefan fra Sabir ble vi invitert på en kjekk bursdagsfeiring på resorten til kiwien ute i holmene. De syntes vel litt synd på oss etter alt trøblet med riggen…

 ute på holmetur

 I hvalens gap

 Kjekk feiring

Vi kvitterte i går med den middagen vi egentlig hadde planlagt å invitere våre venner til på Gnistens fødselsdag. Kjøttgryte fra Trines matblogg og hjemmelaget potetstappe. Tror jammen de slikket tallerkenene!  Så Firkløver til dessert. Ikke lite det heller. Forsvant som dugg for solen. Kanskje noen bør begynne agentur med Firkløver til markedene i Tyskland og Nederland?

 Gryta hennar mor….

 

Møte ,med Tongafolket

Tonganeserne her på Vavau er kjent for sin vennlighet, og polynesierne i sin alminnelighet for sine sangferdigheter, særlig i kirkene. Vi kledde oss opp slik skikken er med nedenforkneet-sidt  og hatt og troppet opp i den katolske kirken som lå nærmest havnen. Vi ville oppleve den polynesiske sanggleden.  Festkledte folk, kvinnene i fargerike kjoler og makrame-dekorerte liv, mennene gjerne i sine lava-lavaer (som skottenes kilt) av tekstil, eller av flettet bast. Hele familien. Unge som gamle. Stinn brakke.

 Klar

Ferdig… Gå!

 Nydelig par!!

 ..kjoler, makrame og….

Etterpå gikk vi oss en tur opp i boligkvarterene i den søndagsstille byen. I et veikryss ble vi praiet av en mann i bil som sa vi måtte komme ned til politistasjonen. Der var det Tongafest! Vi ble fascinert av det enorme matbordet og tok noen bilder, før vi trakk oss litt unna. Men….ikke snakk om! En kvinne dro oss inn og insisterte på at vi måtte bli med på festen. Det viste seg at det var årsfesten for tonganeiske politikvinners fagforening. Her var det laaange taler i fleng. Latter og snufsing. Vi skjønner ikke polynesisk, men forsto likevel at her handlet det om opplevelser fra politilivet. På bordet vanket det languster, blekksprut, helstekt smågris, potetsalat, kinamat, pizza, frukt, snop og mye mer vi ikke hadde evne til å smake på. Pent porsjonsservert på engangstallerken, med gladpak over. Vår vennlige vertinne konverserte lavmælt på engelsk under talene og viftet ivrig vekk fluene som gjerne ville smake på det som ikke var dekket til.  Svært velsmakende mat. Man kan ikke spise seg mer enn mett, uansett. Kjekk opplevelse! Selv om det var midt på dagen, var det ikke plass til middagsmat om kvelden.

 Kontraster

 Kirkeskyssen

 Eldreomsorg

 Innpakningspapir…

 Tongafest

 pent dekket

 Lekkert

 Politikvinne, nå bosatt i USA

 Gjestfritt

Litt spesielt for en gammel gitarklunker å få jamme med de lokale på brygga. Ukuleler, banjo, gitar og enstrengs kassebass . Dempet flerstemt sang på polynesisk, det gikk med nedstemt gitar i C, F og G, noe skipperen var riktig så komfortabel med. Uforglemmelig.

 Who’s that baseman?

 Kava hjelper på futten. Ja, vi har smakt, vi også!

Vad trevligt!

I dag har vinden sprunget over i sør og frisknet til. Det siger stadig inn båter som vil søke ly og finne en roligere ankerplass. Båter vi har møtt tidligere. Som Aussie rules som skal til Australia for å selges. Som Arianna af Valleviken, Gotland med 74-årige Lasse ennsamseglare på sitt livs eventyr. Lenge var vi eneste skandinaviske båt. Nå er vi altså to. Og Lars Ljung, som han heter, er en lun og trivelig gotlender, gammel skipskaptein og altmuligmann med mange små virksomheter hjemme i Valleviken. Seilte til Antarktis, rundt Kapp Horn, besøkte Påskeøya og Pitcairn. Slikt står det respekt av!

 Lars Ljung

Sønnen, som er fotograf, har lagt ut en fantastisk video fra turen til Antarktis på adressen https://vimeo.com/124858722   Til å få hjerteklapp av! Frank: Denne må du se!

Det er meldt sterkere vinder de neste dagene, som vil gjøre de åpne ankerplassene mer urolige. Vi antar at vi blir liggende på bøye her i ”sivilisasjonen” noen dager til. Godt med flatt vann for en stund. Noen få åretak fra land. Kjekt å treffe folk også. Ikke minst.

 Havneselger. Fint arbeid

 Showman også

Skjønn servitør.                                                      Skoleuniform

 Stolt øyboer

 

 

ikke bare folk, forresten……