Houston, we have a problem…..

I dag føler vi oss fortapt. Lost in space. Pakken med riggdelene, tegninger og instruksjoner vi sendte herfra med fly som kurerpost tidlig i denne uka, har etter 4 dager ennå ikke kommet fram til riggeren på New Zealand!

Hjelp! Har pakken forsvunnet? Blitt levert til feil adresse? Eller er det bare en eller annen sendrektighet ett eller annet sted mellom Niuve og riggeren i Auckland? Vi stolte på at agenten, Tropicana Niuve, assosiert med tilsvarende på New Zealand, ville utføre en dør til dør tjeneste, slik vi var blitt forespeilet. Nå viser det seg at det er benyttet en mellomtjeneste vi ikke visste om. New Zealand Postal Services. Riggeren som hadde påtatt seg jobben, har stått på tærne helt siden vi tok kontakt, klar til å utføre jobben som et hasteoppdrag. Forsikringsselskapet, Pantaenius, stiller opp med betalingsgaranti for jobb og frakt.

Vi skriver, fredag 21.august, (som altså er lørdag 22. på New Zealand.)Niue er den øya som ligger sist i verden… Hjemme ligger 13 timer foran oss i tid.

Nå er det helg på New Zealand og vi vet at det ikke vil komme noen pakke til oss med flyet i dag. Et uvær ligger og trykker lenger øst og vil sette opp kraftig vind, regn og tungsjø. Vi skjønner at vi må belage oss på å vente her på ubestemt tid. Lost in space?

Stemningen om bord er laber, mildt sagt.

Vi kan ikke fri oss for å tenke verste fall, worst case. Hvis det setter inn med vestlig vind der storhavet kommer veltende inn bukta her, vil det bli huskestue om bord. Vi vet ikke helt hvordan masten vil oppføre seg hvis det blir voldsom rulling. Siden mellomvantene er fjernet, vil øvre del av masten mangle sidestøtte. Hvis masten begynner å slenge på seg, kan resten av riggen bli overbelastet. Da kan hele masten falle ned. I verste fall kan vi også miste båten. På grunn av inkompetanse, sendrektighet, eller noe vi ennå ikke helt forstår kunne være mulig i et moderne samfunn som New Zealand. Det var derfor vi forsøkte å få til en dør til dør forsendelse, og en hastereparasjon. Slik ble det altså ikke.

Hvis det blir huskestue her, kommer vi oss ikke i land. Hvis vi er på land, kommer vi oss ikke om bord. Da er vi fanget i en felle. Hjelp!

Da må vi stole på at moringen holder og sørge for at våre egne fortøyninger er gode nok. Vi har lagt ut dobbel fortøyning, og er forberedt på å legge ut tredobbel eller firedobbel. Forhåpentligvis går det hele av i likeste laget: at været holder seg i det østlige, da ligger vi forhåpentligvis i le. Det er ikke vinden, som kan gå opp i sterk kuling, vi frykter, men storsjøen som kan komme veltende rundt pynten her. Siden riggen er defekt, er det i utgangspunktet ikke mulig å stikke til havs. Det vil neppe forsikringsselskapet gå med på. Det er mulig å søke ly på den andre siden av øya, men det er ingen ankringsplasser annet enn her vi ligger. Å ligge og bakse i le av øya for motor i timevis, er heller ikke noe vi tør eller bør gi oss i kast med. If you are in doubt, stay out!, som det heter, gjelder ikke her. Vi har lastet ned værfiler fra U-Grib og Passage Weather, samt kikket på Zygrib. De to sistnevnte angir også bølgeretning og bølgehøyde. Vi håper meldingen holder. At øya gir oss le for storsjøen. Den lokale seilklubben, og forsikringsselskapet er begge av den oppfatning at vi vil være trygge her. Så får vi håpe de har rett….

Det neste spørsmålet er det økonomiske: Vil riggeren, når han forhåpentligvis mottar delene, levere ut ny rigg uten forhåndsbetaling eller betalingsgaranti? Vil befrakter transportere den ferdige riggen uten forhåndsbetaling? Hjemme ville trolig etterskudds betaling i et slikt nødstilfelle være helt OK. Uten en faktura er det svært vanskelig å få betalt via Norge, noe som også vil ta litt tid. Om kredittkortopplysninger kan løse det hele, vet vi heller ikke. Pantaenius har i alle fall sagt seg villige til å garantere for betalingen. Om det er tilstrekkelig eller ikke, vet vi ikke.

Til å begynne med tenkte skipperen å ta med seg delene med fly til Auckland, levere direkte til rigger, bo på hotell ei halv uke og deretter ta det ferdige produktet med seg tilbake. Det ville i utgangspunktet vært sikkert, men svært dyrt. Derfor valgte vi det vi trodde var en sikker kurertjeneste, som det rimeligste alternativet. Spare penger for oss selv/forsikringsselskapet. Dessuten ville Gnisten ikke vært komfortabel med å være alene om bord, ei heller ville skipperen likt å forlate verken Gnisten alene om bord, eller båten uten tilsyn uten videre…

Hvis det verste har hendt: At pakken er forsvunnet og ikke lar seg spore opp. At alt vi har sendt er tapt. Hva gjør vi da?

Deler av riggkomponentene er spesiallaget i Danmark. Skreddersydd. Kan man forvente at slikt er hyllevare, selv i et seiler-Mekka som New Zealand? Heldigvis har vi måledataene på riggen om bord, og utstyr til å ta mål av dimensjonene for å kunne lage nye terminaler. Men det betyr enda lenger ventetid på en usikker ankerplass.

Hva gjør man så? Ikke så mye annet å gjøre enn å tenke positivt! Løfte seg selv etter håret…?

Heldigvis har vi gode hjelpere på land. Formannen i den lokale seilklubben, Keith Vail, har vært svært hjelpsom. Hjulpet oss med å få pakken med riggdelene av gårde med første fly, og sittet på telefon og jobbet utrettelig med epost i forhold til befrakter og rigger. Prøver nå å spore opp pakken, finne ut hva som har skjedd. Få fortgang i sakene. Høflig i stilen. (Ingen må bli fornærmet. For polynesiere er det å tape ansikt meget alvorlig…) Sagt seg villig til å garantere for betaling av oppdraget. En slik innstilling skal man lete lenge etter!

I mellomtiden får vi sikre masten som best vi kan. I dag går skipperen opp i riggen med klatresele og tau. Sikre riggen sideveis med lensetaklene bundet rundt øvre saling og spent opp tverrskips ved røstjernene. Sette babystag og kutterstag. Støtte opp mest mulig. Så får vi vente og se.

Håpe på det beste….

Hva gjør vi så? Kikke på hvalene som holder til i bukta her. Kanskje jakte på flere fotografiske blinkskudd. Finne oss en god bok eller fem. Glede oss til noe ekstra godt å spise. Ta oss en tur på land og poste denne noe dramatiserte artikkelen. (Som det koster oss mye å sette på papiret, for båtlivet skal jo være så bekymringsløst?).

Hygge oss med de lokale.

Ja, hele øya vet tilsynelatende at vi er i vanskeligheter. ”Hello, Sven and Irene. You are on the boat with the rigging problem?” Ryktene går! Denne øya trenger visst ingen avis….

Og våre nederlandske naboer på Bounty (HR46), Rene og Pauline, har sagt seg villige til å vente her og hjelpe oss med å rigge opp båten igjen. Svært generøst av dem! Men vi synes de må tenke på seg selv, sin båt, sin tur, sin egen trygghet. Kanskje blir de, kanskje seiler de av gårde mot Tonga mens været ennå er bra. Vi mener vi vil klare å rigge alene, uten assistanse når den tid kommer. Bit for bit, steg for steg. Steg i masten gjør forresten jobben uendelig mye enklere.

Det tynnes ut på ankerplassen. Det var 13 båter her for noen dager siden, nå er vi 5…

Men vi velger altså å prøve ”å stå ’an av,” som fiskerne nordpå pleier å uttrykke det….

Nå trenger vi noen som heier litt på oss…….!

Vi kommer oss ikke videre.

Lost in space….