Femten dager i Marina Taina.

 Marina Taina, Moorea i bakgrunnen

Sitter i cockpiten i Cook’s bay, Moorea og tenker tilbake på dagene vi fikk på Tahiti. To uker fulle av opplevelser.  Da vi ankom, ble vi loset til kai av hyggelig marinapersonell. Og hvilken båtplass vi fikk! Hadde bestilt på forhånd, slik vi har lært det er lurt å gjøre. Hadde fått beskjed om at det var fullt, men vi måtte si fra når vi kom, så skulle de se hva de kunne gjøre for oss.  Plass fikk vi, rett overfor de største megayachtene i marinaen, noen med mast, og noen med så mange etasjer at vi måtte legge hodet på nakken for å kunne se til topps. Plassen vår var også beskyttet for bølger og vind, så jeg tror ikke vi får oppleve bedre plass noen gang på turen vår. Gratis vann så mye jeg ønsket, og jeg tror jeg strålte om kapp med sola så lenge vi var der. Vaskemaskiner som virket, dusjanlegg som var rent og pent. Philippe som var sjef i marinaen, bodde i båt selv, syklet rundt og hadde et smil og et vennlig ord til alle. Og marinaen var stor. To, store veldrevne restauranter med mat i ok prisklasse, to båtbutikker, bilutleie, dykkerbutikker. Mye liv dagen lang.

Etter to dager kom vi oss på utsiden av marinaen og der fant vi det største supermarkedet siden Kanariøyene. Her kunne vi få alt vi trengte og mye, mye mer vi ikke visste at vi trengte. Begge fikk vi klippet oss hos frisøren i bygget, jeg fikk nye nesevinger til brillene, og så har vi kjøpt oss et lokalt sim- kort til i-paden så nå kan vi bruke den til internett i resten av Fransk Polynesia. Å snakke med jentene nå, er som å ha de rett ved siden av oss.

Dagen etter vi ankom, peip telefonen kl 04 om natta. Jeg måtte opp og se hvem som sendte SMS, måtte jo være fra Norge på den tiden av døgnet.” Æg kjæme, hi-hi”, sto det på bredt jærsk. Hans Olav som var på båten i 5 uker fra Martinique til Panama, hadde så lyst å oppleve stillehavsøyene og benyttet sjansen. Det var en kjempehyggelig beskjed å få, og vi sendte sporenstreks handleliste med mange ønsker, det viktigste var at vi fikk han til å kjøpe nytt kamera til oss til erstatning for det druknede. Og nå kan vi filme igjen også. Forpiggen ble ryddet i en fart, så var vi klare til besøk.

 Frokost m Hans Olav

Ellers gikk dagene veldig fort både før og etter Hans Olav kom. Vi var på biltur med Tom og Christian, på sykkeltur til museet og nye nordmenn på seiltur dukket opp. Per og Lindis fra Bergen i båten Glød. Fikk inntrykk av at de hadde vært på seiltur nesten hele livet, men de hadde vært hjemme og jobbet innimellom. Nå er de på vei til Indonesia og vil selge båten der. Så heller ikke de vil seile skuta si til Norge.

 Gnikke- og gnukkeobjekter

Daglig ble vi vitne til hvordan staben på de store yachtene arbeidet. De var ikke på ferie. Det var tidlig opp, gnikke og gni på alt det blanke, reparere, vaske skrog, dekk og ikke minst vinduer. En dag var eieren på en av de største yachtene ventet. Da var det nervøs tripping, blomsteroppsatser ble båret om bord, nøye plassert ved inngang på nederste dekk, duker ble lagt på bordet, prismekronene tent, men kom eieren? Nei, da klokka var 22 ble duken tatt av, brettet fint sammen, lysene slokket og tidlig neste morgen kastet skuta loss uten eier. Kanskje ville vedkommende komme til en annen havn? Vi vet ikke svaret. Der satt vi i Lovinda too, båtsyklene parkert foran båten vår på land, klesvasken vaiende i vinden på dekk og vi er veldig fornøyd med å være på tur i en båt der det meste virker. Det er litt lite plass til alle vi gjerne vil ha om bord til en middag i cockpiten, men vi stuer oss sammen, skipperen fjerner rattet, legger i kryssfinerplatene som gir ekstra sitteplass og så kommer gjester, bedt og ubedt kveld etter kveld. Å, hvor vi liker å være på tur!

Etter flere dagsturer til Papeete (utt: Pape-ete) har jeg gitt opp å finne bomullsgarn, men jeg har ennå noe igjen og før jeg får brukt det opp, er vi kanskje kommet til Australia og der har de helt sikkert bomullsgarn.

Men ellers var Papeete en spennende by. Et kjempemarked der vi kunne gå og gå og nyte synet av flotte blomster, frukt og grønt i all verdens farger, saftige tunfiskbiffer og smake på mat fra boder, både dag og kveld. Når føttene var trette og hodet fylt av inntrykk, tok vi bussen eller en taxi tilbake til marinaen der det var ro og fred, bare vinden som kunne ule i riggene på utsiden innimellom.

Så, etter 15 dager, bestemte vi oss for å dra videre etter at regnet ga seg. Tahiti er svært grønn øy, og det kan den ikke bli uten regn. Dagen kom med flott sol og lite vind, så de 15 nm over til lillesøsterøya Moorea ble en motorseilas i sakte fart.  Nå ligger vi her på en moring, rett utenfor et av de mange hoteller på øya. Det kommer fortsatt våte dråper fra oven innimellom, men det er en stille og fin ankerplass som ble krydret med flott lokal dans og musikk fra land i går kveld. Vi ble lokket inn, og etter en kort rotur, fikk vi også med oss den flotte tahitidansen.

 Cook’s bay, Moorea

 Local biker’s club

 Lagune, rev og Tahiti i bakgrunnen

 Belvedere utsikt mot Tareu-bukta

 Tareu strand og ankerplass

 Surfer’s paradise

 Lokal familie på dagstur

 Kveldsstemning på ankerplassen

Nå har skipperen svingt seg i byssa, laget masse god fingermat vi skal ha til kvelds. Og her ender historien om dagene i marinaen på Tahiti som ga oss så mange gleder.