Tahitian skies

En av skipperens drømmer var å øve inn ”Tahitian skies” på gitaren, og så deretter spille den når han kom til Tahiti. Det er herved gjort. Opptil flere ganger. (For den uinnvidde er melodien hentet fra utgivelsen ”Neck & Neck” med Mark Knopfler og Chet Atkins en gang i det forrige århundret.)

 Gatemusikanter i sving

Nå har vi altså nådd fram til Tahiti, som ligger nesten midt i Stillehavet. Vi har brukt 3 måneder fra Marquesasøyene, via Tuamotos-atollene og hit. Om ca 4 måneder bør vi være i sikkerhet for orkansesongen, trolig i Australia. Det er fortsatt mye igjen å se og oppleve, og spennende mennesker å møte før den tid.

Tahiti har en interessant forhistorie som kan knyttes blant annet til oppdageren James Cook, mytteristene på Bounty som ble aldeles fortumlet av de vakre polynesiske vahinene, og kunstneren Paul Gaugin som udødeliggjorde disse skjønnhetene med sin brede og fargeglade pensel.

Det er vakkert her på Tahiti, hovedøya i Fransk Polynesia. Hovedstaden Papeete er i folketall omtrent som Stavanger. Papeete ligger på øyas nordvestlige hjørne og er godt beskyttet mot framherskende østlige vinder av fjellene som går opp i ca 2.300 meter. Utenfor ligger svært grunne, langstrakte rev som brekker av storhavet i svære, drønnede brenninger. Noen av revene er blant de mest ettertraktede for surfere. VM skal arrangeres her dette året. Selve Tahiti består av to sammenhengende, øylignende fjell. Det er grønt og frodig. På østsiden, der fjellene møter skysystemer fra øst, regner det mye, og her er det tett regnskog. Flere elver renner ut i havet på nordsiden.

 Captain Cooks bay. Moorea i bakgrunnen

 I regnskogen

 Galapagosskilpadde

 Indre stråk

 Vassfar

 SurfeVM snart her

 Life is good

 Bilder fra det offentlige markedet

Hovedstaden Papeete er en moderne og travel by, langstrakt langs flatlandet mot sjøen og i fordypningen rundt bykjernen.

 

 Marina Papeete

 

Havnen er svært travel og ligger godt beskyttet bak en langstrakt, lav øy. Utenfor ligger en betongmolo. Innenfor revene er det flere marinaer. Den nyeste ligger ved sjøfronten inne i byen med park og en motorvei like inn til. Vi fulgte den godt oppmerkede leia sørover, forbi flyplassen som ligger på en lav tange innenfor revet. Her må vi kalle opp den blide havnekontrollen og vente til fly har landet eller tatt av. Så kom vi oss inn i Marina Taina, der vi hadde kjempeflaks og fikk plass inne i marinaen, blant megayachtene. Absolutt spurv i tranedans. Noen ganger en fordel med liten båt. Rett utenfor marinaen er det en stor ankerplass med hundrevis av oppankrede båter.

 For noen den siste havn…

 

Noen på bøyer, andre på eget anker. På grunn av dybden, må de som ligger for anker legge ut mye kjetting og tau. Når vinden dreier, hender det at båter klinker sammen og blir skadet.

 Luksushavn med Moorea i bakgrunnen.

Her i Marina Taina ligger hvermannsen på innsiden og storbiksene på utsiden. Det er ikke måte på hvor store båter noen kan holde seg med. Og de har folk til slikt, som Øystein Sunde pleier å raljere med. Men vi har vann og strøm, dusj og toalett på land, og dagligvarehandel like i nærheten. Carrefour er en av dem. Som en OBS-butikk X2, der vareutvalget er nesten kvalmende overveldende. Etter å ha vært ute på øyene i månedsvis, der bare det å få tak i en gulrot ikke er selvsagt, kan vi nå velge og vrake i haugevis av frukt og grønt, fersk kjøtt, melk, ost, og all slags herligheter det franske kjøkken kan trylle fram av råvarer og ferdigvarer. Men ting koster. Pariserloffen er lokal og billig, men alt annet er importvare. Mye kommer nok fra New Zealand. Prisnivået er norsk ++. Men vi klager ikke.

Juli er festivaltid. Heiva. Da samles dansere , musikere og idrettsfolk seg fra store deler av stillehavsområdet til dyst. En kveld var vi på en danseoppvisning inne i Papeete. 160 mannlige og kvinnelige dansere med blomsterkranser i håret, i danser og opplesning av polynesiske myter. Eggende hoftevrikk fra de kvinnelige, og viftende knær fra de mannlige. Mye vakkert, og mye mindre vakkert flesk. Polynesierne legger kraftig på seg med alderen. Både kostholdet (og gener?), samt at rikdom skulle synes på flesket, kan være faktorer som må utgjøre et gedigent helseproblem.

Stor var gleden og takknemligheten da vi kunne hente post fra Haugesund på det lokale postkontoret. Langt brev fra eldste datter Bjørg med beskrivelse av hvordan livet går i Barlindveien, og med bilder og tegninger fra de små rakettene. Det varmet veldig!

 Hva er det inni der, mon tro?

 På biltur med Tom og Christian

Her i havnen har vi det riktig så sosialt, med den britiske Malø’en Sofia, Ann og Jonathan fra Cowes, Astahayaguttene i Oysteren og i går Contessa’en Glød av Bergen med Per og Lyndis om bord, på tur siste 10 år med lange avbrekk hjemme. Ellers vet vi at Øyvind og Tina i Freya snart ankommer fra atollene, og at Dorisguttene, Marius, Christian og Henrik nyter eventyret nede på Bora Bora, der vi trolig ankommer i siste del av juli.

Torsdag 9.juli fikk vi besøk av de tidligere eierne av båten vår, Marianne og Mikkel Frostad og døtrene Mia og Martine. De ferierer på naboøya Morea i skoleferien og hadde lyst til å se gamlebåten igjen. Gjensynsgleden var stor for de voksne som seilte daværende Marimi fra Oslo til Vestindia og hjem 2003-2004. Mange gode minner må det ha vært knyttet til gjensynet, slik så det i alle fall ut i øynene deres.

 Mikkel og Marianne

 Mia og Martine i tegnestudio

Fredag 10.juli var det fest om bord. Da ankom vår gast den neste måneden, den blide og humørfylte jærbu Hans Olav fra Klepp. Søkklastet med godsaker fra gamlelandet, verktøy og andre nødtørftigheter. Blant annet også nytt kamera til erstatning for det druknede. Gasten en solid vitamininnsprøytning for Gnisten og skipperen. Hans Olav er installert i forpiggen, som sist da han var om bord fra Martinique til Panama.

 Cool gast

Lørdag 11.juli syklet vi sørover en mils vei og kom til det polynesiske sjøfartsmuseet, der det var folkefest.  Her fikk vi et lite innblikk i polynesiernes idrettsøvelser, som spydkast mot kokosnøtt på en høy stang, koprakonkurranse, steinløft og ulike danseoppvisninger, med mer eller mindre klær på. Trolig det nærmeste skipperen kommer Hula-hula.

 wow!

‘

Om få dager legger vi så ut på seilas til Selskapsøyene. Men først skal vi altså feire Bastilledagen (etter starten på den franske revolusjon)den 14.juli, som altså er den franske nasjonaldagen.

 Mye våpen og militært fokus

 Lyndis, Per, Gnisten, Tom, Christian og Hans Olav

 Noen polynesiere er smellvakre

Vi har polert skroget fra jolla og fylt opp tank og kanner med drivstoff. Nå gjenstår bare innkjøp av ferskvarer, før vi tar Hans Olav med oss videre ut i eventyret.