Langt hjemmefra

Mother and child reunion. En gammel Paul Simon-tekst renner skipperen i hu.

Polyneserne bor i spredte, små øysamfunn, fra noen titalls, til noen hundre sjeler. Den oppvoksende slekt får et lokalt skoletilbud opp til 11-årsalderen. Videre skolegang er delvis sentralisert, til de større øysamfunn, mens høyere skolegang er lagt til Papeete på Tahiti.

Dette innebærer at mødrene må sende sine barn til internatskoler på mer eller mindre fjerntliggende øyer. Noen ganger flytter en av foreldrene med, gjerne moren. Å reise hjem i helger/helligdager er for dyrt, enten det skulle være med fly eller med båt. Kun jul, påske og sommerferie. Da blir det satt opp et ekstra fly hjem. På Raroia var det bare mindreårige og voksne å se. Ingen ungdommer. De er her på Makemo. I pinseferien. Spiller fotball i den åpne ballhallen, boccia på grusen ved fyret bak kirken. Bortenfor byen, på veien mot flyplassen ligger et større skolesenter med internatbygninger og aktivitetspark.

Hva skjer med disse ungdommene? Mange søker lykken i storbyen Papeete, der de finner likesinnede, arbeidsplasser og en større del av samfunnskaka. Et fåtall vender tilbake til hjemplassen. Hva det gjør for en redd liten 11-åring å forlate familien, hjemmet, lokalsamfunnet, de trygge rammene, vet vel bare de som har prøvd.

Vi kjenner det gjør oss vondt å tenke på….