Atollene

Raroia sunset

Tuamotos er fellesnavnet på en mengde atoller som ligger flere hundre nautiske mil syd for Marquesasøyene. For oss er de mest kjente atollene Mururoa og Raroia. På Mururoa drev Frankrike prøvesprengninger av atombomber fram til slutten på den kalde krigen, mens vi ønsker å oppleve Raroia der KonTikiflåten strandet etter sin eventyrlige ferd over Stillehavet i 1947.

For den uinnvidde er en atoll restene av en sunken vulkan. En atoll kjennetegnes av et ringformet rev med en grunn lagune innenfor. Enkelte atoller har seilbare åpninger mot havet, såkalte pass.

Raroia yttersia  Yttersiden på lavvann

Raroia revgrunna Musling blant korallerRaroia revgrunna 2 KorallerRaroia terne Lokal terne

Revkanten stiger bratt opp fra havet, og det er ganske dypt helt inn til land, i alle fall på lesiden.  Fra 2000 m til mindre enn 50 m på noen kabellengder. Å legge ut anker er ikke til å tenke på. Atollen er svært lav. Bare 2-3 meter over vannflaten. Ringen består av korallrev og små holmer, og litt større, avlange øyer som er bevokst med kokospalmer. Den robuste kokosnøtta flyter godt, og etter sin ferd over hav, skylles den opp på land, for under gunstige forhold å spire og slå rot. Naturlig nok blir kokospalmen og kokosnøtta en viktig ressurs. Drikke, mat, byggemateriale og mye mer. I bassenget innenfor er det rikelig med fargerik fisk. Det hele kan minne om et akvarium. Et lumsk akvarium, riktignok, for det er mye hai av ulike slag. Men de fleste er fredelige. Visstnok…

Raroia brensel Kokoshamsen blir til brensel

 

Raraoia hai Sulten hai

Siden atollen er lav og vanskelig å få øye på, planlegger vi ankomst i dagslys og med sola i ryggen. Da ser vi grunnene godt. Særlig om man i tillegg har polariserte solbriller. Vi har hørt mange historier om strandinger på dårlig kartlagte rev, men franske myndigheter har spandert mange penger på grundig oppmåling av innseilingen til atollene, så kartmaterialet er svært presist.

Raroia pass

Da vi ankom Raroia mandag 18.mai og nærmet oss passet like over middag, så vi brenningene rundt og fryktet at vi måtte vente på lavvann, men da vi så markant rosa korallstriper langs land, forsto vi at vi hadde truffet ankomsttidspunktet bra, så vi rullet inn fokken, og kjørte innover passet for motor. Skipper og Gnist lett urolige. Dette hadde vi aldri vært med på før. Forlis på atollene er fryktet blant sjøfarende som oss.  Minnet oss selv om historier om forsering av 7-8 knops motstrøm og brytende sjøer i passene. Vi hadde fryktet sterk strøm og at vi ville bli kjørt hit og dit av strømmen, særlig fordi vi har en dyp kjøl, og at det under vann ligger lumske korallknoller og lurer. Noe vi ikke visste om på forhånd, var overettmerkene vi oppdaget på vei langs land, og som gir oss en presis linje å styre etter innover i passet. Vannet er krystallklart og viste truende variasjon i farger og mønstre.  Koraller er hard som stein.  Store strømvirvler i vannet. Konsentrasjon på overettmerkene, rette opp kursavvik, små stjålne blikk på GPS’en. Stjålne blikk på vannet på begge sider av båten. Fortsatt 5.6knop. Kom vi til å få stryk i stryket? Men så smatt vi igjennom det kritiske punkt, dreide styrbord og styrte innover stakeleia mot ankerplassen. Puh. Vi pustet lettet ut. Var det ikke verre, spurte vi oss.

Raroia strøm i passet

Var Doris her? Våre venner, ungdommene fra Bergen, hadde snakket om å seile til Raroia. I kikkerten ingen båter å se. Vi forsto vi var alene her. Eneste båt. Litt stusselig. Vi som hadde gledet oss til å lage forsinket 17.maifest for norske nordmenn fra Norge. Men den gang ei! Vi lot kroken gå på 8 m sandbunn, forsøkte å finne et passende spor for ankerkjettingen mellom mørke korallhoder. Bortsett fra det å ødelegge levende koraller, er det en viss fare for at kjettingen kan snurre seg fast rundt en knoll. Men her er vinden stø, så båten svaier lite. Forhåpentligvis slipper vi bråk når vi skal gå.

Fra vår posisjon like ved den nye betongkaien kan vi så vidt se småøyer som ligger på revet mot øst. På en av disse strandet KonTiki. Vi var naturlig nok nysgjerrige på hvor. Vi hev jolla på vannet og rodde i land.  I havna sto en kvinne og rensket småfisk. Vi slo av en prat med henne, delvis på fransk og engelsk. Jo, hun pekte ut holmen for oss. De lokale hadde fått øye på at det var noe som skjedde der ute, og rigget opp seilkanoene og fant Thor Heyerdal og mannskapet hans der. De ble brakt i land og kom seg senere til Tahiti. Siden kom det et marinefartøy og hentet flåten. Hun hadde bok om KonTiki-ferden hjemme. Hun lot til å kjenne historien godt og det lot til at de lokale var stolte over det hele.

Raroia middagsmat

Raroia skolefri...

 

Raraoia strømforsyning

Nysgjerrige som vi var, tok vi beina fatt langs veiene på øya. Betong i landsbyen, grus utenfor. Gatelys med solcellepaneler. Lave, lette hus, også de med mange solcellepaneler og store forseglede bokser under. Batterier. Øya er altså ikke elektrifisert, folk lager sin egen strøm. Hunder lusker rundt. Noen barn hopper tau. Skolen har fri denne uka. Læreren er på kurs i Papeete. I enden av veien sørover ligger flyplassen. Vi passerer skolen, et lite mekanisk verksted, og et betonghus på søyler. Hva kunne det være? Senere fikk vi vite at i tilfelle uvær og flom, fungerte 2.etasje som tilfluktsrom for atollens befolkning . Vi blir minnet om den marginale eksistens på lavtliggende øyer. Stigning av havnivået som følge av global oppvarming, kan gjøre atoller og andre lavtliggende områder på kloden ubeboelige. Om hundre år kan disse samfunnene være utvisket fra kartet. Det smerter å vite at det er svært lite vi som enkeltmennesker kan gjøre for å forhindre at det vil skje….

Raroia skole og tilflukktsrom Skolen med tilfluktsrom i øvre høgdi

Raroia kjendiser Noen kjenner seg igjen i boka

Raraoia perlemuslinger

Raraoia perlefiskere

I sekken vår hadde vi tatt med to bøker der andre hadde beskrevet sitt opphold her for noen år tilbake.  Vi dristet oss bort til noen som satt og spiste lunsj ute og tok fram bøkene med bilder herfra. De ble meget interessert og pekte på bilder av lokale folk. Folkene var perlefiskere. Perleproduksjon er big business her. Hele lagunen er full av perlefarmer, markert med bøyer i ulike farger. Tradisjonelt er perlefiskerne fridykkere, noe som ikke er bra for helsa i det lange løp. En liten hvit perle settes inn i muslingen og når alt går som det skal, har man en stor, sort perle når muslingen høstes om ett års tid. På land ligger ulike produksjonsanlegg. Før var det flere små virksomheter, nå er det en større og noen få små igjen. Kineserne sies å ha investert her, da sorte perler visstnok er svært etterspurt i Kina.

Raraoia perledobber Dobber til perlefarmer

Raroia båtstø Båthus light

Raroia båt

 

Raroia kirkebesøk

På andre siden av passet ligger et lite hotell, eller resort, som man gjerne kaller det her. Lave bygninger og småhytter rundt. Hit kommer bemidlede med det ukentlige flyet fra Tahiti, får blomsterkrans rundt halsen og blir skysset ut på naboøya. Eksklusiv ferie. Nesten som oss….

På kaien ligger det stabler med sekker av kopra, tørket kokosnøttkjøtt. En dag kom en båt med flere sekker. Tydeligvis er noen av øyene på andre siden av lagunen bebodde. De hadde med seg en skolegutt. Kopra har vært den tradisjonelt viktigste inntektskilden i Polynesia, men nå har perler blitt viktigere. Snart også turismen?

Raraoia lekter Sekker med kopra på vei ut til lasteskipet, The Ghost Ship som ligger for anker utenfor kaien

Raraoia flyet kommer

Ungdommen må forlate slike utkanter for å gå på skole. De fleste vender ikke hjem igjen, men velger å søke lykken i hovedstaden Papeete på Tahiti. Dermed utarmes utkantene. Polynesia urbaniseres, slik vi også ser hjemme. Parabolantenner utenfor husene og lyset fra flimrende TV-skjermer innenfor, viser at folket er vel orientert om tilbudsflommen i forbrukersamfunnet, der graset er grønnere?

Raroia Cool gang Se arret på underarmen!

 

Fortsatt går livet herlig avslappet her i ytterkanten av Tuamoto-atollene. Regis, den lokale kjøpmannen, leverer kalde forfriskninger, og vi blir invitert inn i bakhagen der vi treffer flere av familien hans som også nyter livet i skyggen under kokospalmene. Her får vi hilse på Hermano Yaplo, den unge perlefiskeren som også leverer fersk fisk med flyet til Papeete. Han viser oss et stygt arr på høyre underarm. Haibitt. Han fisker med harpun og legger fisken i et nett på ryggen. Når haien kjenner lukten av fiskeblod, strømmer de til og vil ha mat, de også. Det er da det skjer.

Regis har drueranker rundt inngangen til hagen sin. Klaser med grønne druer. En liten kuriositet. Han viser oss hvor flomvannet sto på husveggen i forrige uvær for 2 år siden. Saltet fra flomvannet ødela bananhagen hans. Så nå måtte han begynne på nytt. Noen korte bananpalmer står ved inngangen, som voktes av hundene hans. Mye hund på øya, sier jeg. Yaplo sier spøkefullt: Hund er godt kjøtt!

Raraoia blomst

Raroia hage

Salt kan altså være en av grunnene til at vi ikke ser samme mangfold av frukt og grønt som vi så på Marquesasøyene.

Raraoia rottekjøkken

Rundt palmene er det spikret metallplater. Rotteplage her også! Rottene klatrer opp i palmene og holder fest på innholdet i nøttene. På bakken under ligger grønne nøtter med hull i. På grunn av rottene, har avfallshåndtering også blitt et problem. Problemet blir svært synlig når avfallet brennes, da vrimler rottene ut av bålet. Hva med katter? Hvorfor ikke skyte rottene, spør skipperen litt på fleip. Yaplo blir alvorlig og sier at franske myndigheter er svært restriktive til skytevåpen på private hender. Folks uenigheter kunne lett fått dramatisk utfall. Husk at vi har bare brukt 300 år på å bli siviliserte, smilte han. Det går lett på knyttnevene løs. Kruttet holdes tørt, kan man si. Men uenigheter løses raskt opp, og neste dag er folk venner igjen, som før.

Hva med ferskvann, spør vi. Her er jo ingen høye fjell som får skyer til å regne. Brønngraving gir dessverre ikke annet enn et slags brakkvann. Men de store hustakene leder regnvann til store, svarte plast-tanker bak husene. Yaplo hadde 5000 liter i tanken sin. Han ble interessert da vi fortalte om vår egen watermaker som går på 12 volt. Kanskje vil osmoseteknologi bli et framtidig alternativ til å håndtere vannmangelen her på øyene?

De siste dagene har det kommet nye båter til. En britisk og en canadisk Katamaran. Og tyske Sabir med Stefan og Ilya om bord. Britene inviterer hele flokken om bord til forfriskninger en kveld. O-hvilken luksus! Som å komme om bord i et hus! Katamaranfolket ser ut til å være fornøyd med å seile rundt i østre Polynesia. Så legger de opp båten noen måneder og reiser hjem eller på tur på land. År etter år.

De fleste av dem vi har møtt så langt, skal ikke hjem med båten. I høyden selge i Australia, der prisene visstnok er gode.

Men vi har altså tenkt å seile båten hjem….

Raroia sunset2

 

One thought on “Atollene”

  1. Fantastisk historie fortælling , levende fortalt. 17. Maj fejrede vi , med tanker til jer, og at vi først kom til Azorerne d.18. Maj. Når I kommer hjem, kommer vi til Norge og fejre 17. Maj samme med jer

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s