Nuku Hiva og Oua Pou

En nattseilas nord for Tahuata og Hiva Oa ligger Nuku Hiva, Ua Huka og Ua Pou, de nordligste av de bebodde Marquesasøyene. Vi la ut fra Tahuata en time før solnedgang. Det er ingen skjærgård ved disse øyene, så det er rett til havs. Eller lige ud, som danskene sier. Vi ruller ut fokken, og setter vindroret på styrejobben. Snart er vi ute i aksellerasjonssonen mellom øyene og vinden plystrer rundt ørene. Vi surfer av gårde i 8-9 knops fart. Litt senere ligger seilene og slasker, det klapser hardt under akterspeilet og vi må starte motoren for å komme klar vindskyggen fra Hiva Oa, som var mye større enn vi hadde beregnet. Nesten som å være tilbake på Kanariøyene…..
Flere båter forlater ankerplassen omtrent samtidig, med kurs for Nuku Hiva. Kjenner seg kanskje tryggere ved å seile i flokk og følge. Tyske Sabir, ungarske Dora og New Zealandske Firefly. Sistnevnte er ihuga fiskere og forsyner nabobåtene med fersk fisk. De tar seg gjerne en tur ut med båten eller jolla og kommer tilbake med diger fisk, som landes ferdig filetert til venner og kjente. Hvorav vi har vært heldige mottakere ved flere anledninger. Hvordan får de det til? tenkte jeg som lite og ingenting klarer å hale opp av havet. Kun en liten gullmakrell. Skipperens far som i sin ungdom var yrkesfisker, ville ha gremmes over en så udugelig fiskersønn.
Vi ble etter hvert kjent med utadvendte Dean og Sally på australske Imoogi.( Det viste seg forresten at de kom samtidig med oss inn til Shelter bay marina i Panama i svarte natten, men valgte å vente til daggry med å gå inn i den trange havna.) Dean også ivrig fisker. Han innvier skipperen litt i faget. Han bruker havfiskestang, som står i en egen holder på rekka og en kraftig snelle med monofil nylonsnøre. Når en fisk biter på, er det stor sjanse for at den snapper av snøret eller river seg i stykker i kjeften. For å unngå dette bruker man gjerne en kraftig gummistrikk eller sågar en sykkelslange til å dempe rykket. Så gjelder det som om det var storlaks, å trette ut byttet. Med stang som er fleksibel, dempes fiskens rykk og sprell. Fisken kan dykke under båten eller sågar snurre snøret rundt kjøl og ror hvis farten er liten. Sannsynligvis har vi brukt for dødt snøre (hvit flaggline) og feil agn. Ulik fisk svømmer med ulik hastighet og liker ulikt agn, størrelse og farge. Vi har kun brukt imitasjoner av blekksprut i ulike farger og størrelser. Uten blylodd. Vi tauer snøret etter båten og agnet fosser i kjølvannet 30 meter lenger bak. Dean viste meg ulike agn, blå-hvit gummiblekksprut med noen blanke strimler inni. Kroken gjemmes inne blant fangarmene på blekkspruten, med bøylen i kanten. Vi har en tynn ståltråd mellom kroken og snøret for å hindre skarpe tenner å bite av det hele. Det bruker ikke Dean. Deans beste agn viste seg å være en 20 cm lang plastfisk med krok i buk og hale, litt søkke i snuten og med en stor, nedoverskrånende underleppe som får agnet til å dykke. Dean forærte oss en eldre modell, så nå får vi gjøre nye forsøk når kjøleboksen nærmer seg tom for proteiner. Det går virkelig opp for skipperen at han er en amatør, som har mye å lære….

 Ua Pou

Som vanlig avslører en vulkanøy seg lenge før den kommer ut av havdisen ved skyene som henger over fjellmassivene. De beste havnene på disse øyene er grunne viker bak bratte nes på lesiden. Når bukta er kort, gjør en molo susen. Bratte nes demper vinden og gir nærmes flatt hav innenfor. Noe dønning er ikke til å unngå. Hvis vinden kjører rundt og det er trangt om saligheten, det vil si at båtene ligger tett, behøver man et hekkanker. Med kjetting. Uten kjetting som demping og vekt blir det voldsomme rykk, som får ankeret til å dregge. En morgen i Atouna, Hiva Oa, våknet vi derfor med båten over ankerbøyen og hekkankeret under båten. Det kan være en fordel å sette trippeline på ankeret med en fender som bøye. Bøyen viser andre hvor ankeret vårt ligger, noe som gjør muligheten for kryssende ankerkjetting mindre. Hvis uhellet skulle være ute, som at sjakkelen mellom kjetting og anker ryker, eller ankeret blir sittende dønn fast, vil det være mulig å trekke det løst etter ”nakkehårene”. Vi har lest om andre, som i et nødsfall der det ikke har vært tid til å få opp ankeret, senere har kommet tilbake og berget ankeret når forholdene har bedret seg.
Da vi altså stevnet inn mot Hakahau på Ua Poa, lå det en britisk båt for anker ytterst og en fransk katamaran trukket opp på stranden innenfor kaien. Vi gjør som vi pleier. Går så langt inn vi tør, og hiver ut kroken. Legger ut mye kjetting og bakker inn ankeret for motor. Sikrer at ankeret ikke dregger og at det er svaieplass rundt båten. Ulempen er grumsete vann. Fine sandpartikler hvirvles opp i strandsonen.
Vi vet at det er stinn brakke på Nuku Hiva. Hovedøya i Marquesasarkipelaget. Hvorfor kommer ikke flere hit til Ua Pou? I håndboken står det at havna er liten og utsatt hvis vinden springer over i NØ, men det er ØSØ og fina vere’ som man sier i Stavanger. Vi hiver ut jolla og ror i land på stranda ved siden av den franske katamaranen, som tydeligvis skraper bunnen på lavvann.

Vi har pakket alle verdisaker som lommebok, telefoner og kamera i en vanntett sekk. Og godt var det, for stranda var langgrunn, og det lille brottet bak ga oss en solid smekk i akterspeilet så det sprutet, og før vi kom oss på føttene i vannet og fikk snudd jolla rundt, kom de jammen en til.
Men pytt, pytt. Vi bærer jolla oppover stranden og fortøyer den i en lyktestolpe, finner søppelkonteiner for vårt illeluktende avfall, som har godgjort seg i ankerbrønnen en ukes tid eller mer. I hovedsak plastemballasje for fersk mat. Organisk avfall går rett over rekka.

 

     

Det er pent på land. Fine bygninger, betongdekket vei, skilt i to retninger, som en aveny, blomstrende trær og busker og kokospalmer. Noen holder ting i orden. Lykkelige frittgående, hanehønekyllingfamilier i gilde farger, raske og jammen imponerende flyvedyktige også, så da vi nærmet oss, fløy hele flokken over gjerdet og vaglet seg på greinene inne i løvverket til et tre, høyt over bakken under.

En større ansamling havkanoer med plass til 8 mann ved stranden. Malt i gilde farger. Unge menn går målbevisste rundt med korte padleårer, og samles flokkvis til linjegymnastikk med årene. Er det gymtime på skolen, kan man undres? Skolen ligger like ved. Internatskole. Boarding school.

I bakkehellet er det et innhuk. Man hører svak during av dieselmotor i bakgrunnen og ser kraftlinjer strukket derfra og utover byen. Vi passerer internatet og de lave skolebygningene, et fotballstadion og en idrettshall. Bak gressletten ligger pene, lave offentlige bygg med butikker og kultursenter.

Tikier er øyenes varemerke, voktere,  og imitasjoner og ornamenter i støpt betong og huggede tresøyler minner oss om øyenes historie og om tider da det bodde virkelig mange folk her. Once we were warriors-folk. Kannibaler var de også. Huff-huff. Minnes strofer fra sørlandsvisa ”Reinert me’ beine’”…. Skipperen har heldigvis ikke noe trebein til å skrue av, og de innfødte er for lengst blitt temmet av ivrige misjonærer fra de fleste trossamfunn i den gamle verden.

Vi oppdager at det er godt internett ved kultursenteret som har salgsutstilling av lokalt kunsthåndverk. Vi ender opp hos Armand, som har eget bakeri og kafe, og får oss en hamburger og kald fruktdrikk. Armand jobber litt på skolen, lun og hyggelig, setter seg ned ved bordet vårt og slår av en liten prat. Ved bordet ved siden av kommer noen yngre mennesker og slår seg ned. En av kvinnene er svært vakker. Armand lar oss forstå at hun er sangerinne og stjerne som skal opptre på den store festen til helga. Det skal være fotballturnering, havkanopadlekonkurranse og markering av 8.mai som var slutten på andre verdenskrig i Europa.

Hvorfor ikke bli her noen dager til?, spør Armand. Og slik ble det.
En dag Gnisten ville lufte halefjærene på land, mens skipperen skulle gjøre noen prosjekter om bord, traff hun på franske Xavier inne i landsbyen. Xavier var pensjonert engelsklærer på skolen. Samboer med en polynesisk kvinne. Han hadde jobbet på skolen de siste 20 år. Øyene ligger under fransk kontroll, selv om øyfolket har selvstyre. (Allikevel annerledes status enn Martinique og Gouadeloupe i Karibia, som er tettere knyttet opp mot moderlandet.) Xavier haltet og gikk med krykke. Venstrebeinet hadde blitt alvorlig kvestet i en motorsykkelulykke på Nuku Hiva, der en fyllekjører kom i mot på feil side av veien. (Skipperen grøsser lett i skjegget, for han elsker å holde på med motorsykler.) Amputasjon var det mest aktuelle, men den polynesiske konen nektet. Mange operasjoner senere, inklusive eksternfiksasjon og hudtransplantasjon, og reduserte muskler, var beinet der fortsatt. Om det ville være interessant med en rundtur på øya? 80.000 gærninger skulle han ha. (En gærning er gammel sjømannssjargong for pesetas og andre valutaer med mange nuller i.) Omregnet til ca 80 USD. Han hadde plass til 6 i bilen. En lettere overdrivelse, skulle det vise seg.

I mellomtiden var det ankommet en båt med amerikansk flagg, en kjekk ung mann og foreldre om bord. Sønn kjøpt båt i Florida for videresalg i Australia. Israelere viste det seg etter hvert. De ville også gjerne være med på tur.

 Imponerende fjell

Og slik ble det. Ua Poa kjennetegnes av en rekke vulkankjerner, pitons, høye, smale spir som står igjen etter at løsmassene har rast ut. Fjellene går opp i 1400 meters høyde og tiltrekker seg skyer som avgir det livgivende regnet. Stor frodighet som resultat. 200 innbyggere av øyas 400, bor på gårder spredt utover dalene og fjellsidene mot øst der det er fuktigst. Xavier viser oss planter og trær vi vet lite om, maniok, taro-rot, kaffebusker, spansk pepper, papaya og en illeluktende, knortete grønn frukt som i bearbeidet form selges som medisin i helsekostbutikker i USA!!!

 Papaya

 Kaffebusk

 Kaffebær med bønner

 Gode, grønne appelsiner

 Helsekost

 Brødfrukt

 Koking av brødfrukt

4-hjulstrekk er nødvendig på disse veiene som er bratte, delvis betong med grus og småstein, men for det meste veier som ligner tørre elvefar. Her og der en kilometer eller to med betong. Vi tar en pause på en øde rullesteinsstrand der storhavet står rett inn. Vi kan høre det knaser og rasler i steinene når brenningen slår inn. Store mengder kokosnøtter og skall. Gnisten leter i strandgrusen, og jammen fant hun ikke en rød-brun stein med gule blomsteraktige krystaller! Disse er populære blant øyas steinslipere. Vi får se hva det blir av etter hvert .

Vi besøkte en nyrestaurert tingplass med gamle hustufter og nyere steinalegg. Mens vi sitter og inntar medbrakt lunsj, kommer en eldre kar (på skipperens alder), mørk i ansiktet og triver Xavier med seg. Machete i hånden. Vi aner dramatikk. Han vil ha 500 polynesiske francs pr hode for adgang. Anlegget står på bestemorens grunn( selv om det sikkert er restaurert med offentlige midler.) Det ender godt. Den furiøse lar nåde gå for rett. Men neste gang…..

Ferden videre ender i landsbyen Hakatau der vi ramler inn i festligheter. Landsbyens voksne er samlet ved et langbord under skyggen av trær. Bursdagsfeiring. Det spilles gitar og mandolin og det synges allsang til smektende hawaii-toner. Kvinner bærer blomsterkranser og vi blir invitert til å smake på rettene. Skipperen fotograferer og filmer. Ingen truende macheter her. En kjekk opplevelse. En højdare, som svenskene sier.

En sløreseilas, 25 nautiske mil over til Nuku Hiva, som har flere meget gode ankerplasser. I havdis og motlys dukker ikke denne store og høye øya opp før vi er 10-12 mil unna. I innseilingen holder vi på å renne på en diger skate, noe disse øyene er kjent for å ha mange av.

På ankerplassen dukker flere kjente båter opp, men bortsett fra finske Marcus i Himmenne av Okkula, er det ingen skandinaviske båter å se.

  Marcus solosailor En skjønn ungarsk familie

Litt stusselig akkurat dette. Men ungarske Dora, tyske Sabir, og hollandske Aura ligger der. Samt våre amerikansk-israelske venner fra Ua Pou. Siden ankommer også kanadiske Cativa med sine naturaliserte fransk-italienske eiere om bord. ( De vi spiste middag med på Fatuhiva.)

  Trivelige israelere på tur

Folk har sine historier. Sine livsdramaer å berette om når vi blir nærmere kjent. Israelerne med amerikanske pass, bodde i Jerusalem. Begge psykologer. Hun i ledelsen av en klinikk for misbrukte og traumatiserte barn. Han tidligere marineoffiser med omskolering til det sivile liv. Sønn på 190, muskuløs. Navy seal i 5 år, instruktør og kommandant. Viste seg å være et svært hyggelig bekjentskap. Sønn nettopp sluttet i det militære, kjøpt båt for fortjeneste og eventyret i mellom. Leve ut drømmen sammen med en likeså intenst drømmende far. Mor vinterblek turist på vei hjem for å holde hjul og økonomi i gang. Siden mor skulle reise hjem neste dag, hadde de leid 4-hjulstrekker med dieselmotor. Bensinlageret på øya var tomt. Gass også forresten. Vi ble invitert til å bese oss på øya, som det heter i Reinert med beinet.

 Ankerplassen fra oven

 Små fjorder med godt le

  Cow paradise?

 Ny Tiki

 Hanekamp

Til flyplassen går det betongvei, gena vegen, som svenskene sier. Andre veien skulle vise seg å være noe av det mer hårreisende vi har opplevd. Disse områdene er svært tynt befolket, og viljen til å bruke penger på offentlig vei og ditto vedlikehold svært lav.

 Uren luren sti til fjells

I perioder kunne man lure på om det i det hele tatt var vei som førte fram, for til slutt brøytet vi oss fram i høyt kratt over traktorlignende kjerreveier, som i allefall Gnistens bondegener ville ha gremmes ved å være bekjent av. Landskapet forandrer seg, det blir tørrere og goldere mot nord. Så kom vi inn på flyplassveien. Kjørte gjennom skydekket i regn, og så ned på en stor, frodig, grønn høyslette med beitende kyr, okser og mengdevis med hester. Ville griser pilte inn i kratt. Et kaanans land, nesten.

  Høysletten

Med de trivelige israelerne. Sønnen ville arbeide litt med ungdommer med adferdsproblemer før han siden søkte seg inn på høyere utdanning. En utrolig kjekk og sjarmerende ung mann, så hadde vi hatt flere døtre å gifte vekk…..
Apropos jøder. Hollandske Simon og Anita i Aura er også jøder. Så vi satte jødene i forbindelse med hverandre. Simon og Anita ønsker å emigrere til Israel når de er ferdige med sin jordomseiling. Vi skjønner at vi har ulike oppfatninger av okkupasjon og palestinere og går ikke inn i dypere diskusjoner i denne ytterst vanskelige problematikken. Man må også ha respekt for deres nære forhistorie med forfølgelser og utryddelse. Simons mor overlevde krigen med falske papirer. Israeleren er eneste overlevende i sin slekt.

  Simon og Anita

Samme morgen vi ankom Fatuhiva, kommer kanadiske Cativa inn på ankerplassen. Som nevnt tidligere ble vi på uforglemmelige Fauhiva invitert til å spise hjemme hos Angela privat sammen med australske Dean og Sally og altså kanadiske Maurice og Maria. De kommer fra Toronto og har kun seilt i 3 år. De valgte feil rute fra Panama og brukte 40 døgn, altså en uke lenger enn oss på samme strekning. En kveld vi lå på Tahuata og hadde rikelig med kreolsk fiskesuppe til overs fra dagen før, inviterte vi dem over til middag. Det ble en god opplevelse. Maurice viste seg å være fransk og hadde arbeidet som arkitekt på store bygg, mens Maria var italiensk og hadde arbeidet som lærer i Kanada. De har 2 adopterte barn, en datter og en sønn som de fikk fra midt-østen da de var i 3-5 årsalderen. En solskinnshistorie og en tragedie. Noe som utvilsomt har slitt hardt på dem begge. Men det er en annen historie.

 Maurice, Maria og Gnisten

Man kommer lett inn på folk når man er på tur. Vi gjør som vi pleier. Sier hei til folk. Noen gir positiv respons. Noen folk kanskje litt beskjedne og tilbakeholdne, men med lengsel etter sosial kontakt. Siste kvelden på Nuku Hiva ble vi invitert over til risottomiddag om bord til Cativa. Maria viste seg å være en kløpper i byssa og Maurice var ivrig etter å vise oss hvordan kart fra Google Earth kan lastes ned og hvordan man kan sammenholde posisjoner på satelittfoto med det elektroniske kartmateriale vi har. Det viste seg å stemme 100% overens i forhold til innseilingen på Raroia, der vi er i skrivende stund. Franske myndigheter har brukt mye ressurser på å måle opp og utgi korrekte kart, noe man ikke kan regne med mange andre steder i Stillehavet. Der kart og terreng avviker med flere nautiske mil, kan det oppstå vanskeligheter….
Maurice viste seg å være filmentusiast, og før vi sa farvel, ble harddisken vår gjennom natten fylt opp med noen hundre filmer. Hvis vi noen gang får tid til å se dem da, for livet på tur er en smule travlere enn man skulle tro…

Min båt er så liten? Et aldri så lite hangarskip på ankerplassen….