Tahuata-Steven

Vi møtte Steven på stranda Baie Hanemoena på øyaTahuata, som ligger tett inntil Hiva Oa. Ankerplassen utenfor stranden er klassifisert som en av de 3 beste i Polynesia. Steven bor her. Han byr i høyeste grad på seg selv. Tar vennlig i mot gjester fra båtene som ligger oppankret like utenfor stranden hans. Stranden er av skjell eller koraller, gulhvit, i motsetning til det vulkansk svarte vi ellers har sett i området. Vi har ingen foto av Steven. Han motsatte seg å bli fotografert. Han ville vi skulle huske ham i våre hjerter. Det gjør vi gjerne.

Steven bor enkelt og spartansk rett innenfor stranden. I en enkel løvhytte med gissent tak av visne kokospalmeblader med en opphøyet brisk midt i, som en lav hems, sover han. Bakenfor en ytterst enkel åpen hytte i fiberplater og bølgeblikktak. Steven er en utmerket kokk og håper en dag å åpne restaurant her. Chez Steven? Steven er nok ikke hans polynesiske navn, men enkelt å huske i alle fall. Steven er høyreist og slank. Har langt, blankt svart hår i bølger nedover ryggen. Blikket er intenst og han snakker engelsk med et gutturalt, støtvis trykk. Bak husene har han hagen sin med ulike urter han bruker i maten. Han gjør eksperimenter med vanningssystemer. Vi gav ham vannslangen vår og sa at han kunne stikke hull i den der han ønsket å vanne trær og planter.

I skogen har han feller for ville griser. Det hender at han inviterer båtfolket på grillet gris. Oss inviterte han på fisk. Ute på reden lå det flere båter med ivrige fiskere som forsynte ham med fersk fisk. Over bålet lå det en rist der ris ble kokt i en jerngryte. Gjestene ble satt til å skave kokosnøtter. Kokosmassen samles i en duk av barken til brødfrukttreet og vris over ris og fisk. Ut av duken strømmer kokosmelken. Kraftige saker. Fet og næringsrik. Fisken er lagt en time i sjøvann og deretter marinert i saften av lime, og så altså overrislet rikelig med kokosmelk. Den syrlige saften av lime får fisken til å endre farge og konsistens nesten som kokt. Sammen med litt tomat og aspargesstilker blir dette nydelig mat. De som ikke er vant til rå fisk som sushi, men kokt og stekt, vil bli positivt overrasket.

Steven gir kvinnene en liten kvast av en urt som lukter som basilikum, og to lange stilker som utgjør en spesiell del av halssmykker Marquesasfolket er kjent for. Gnisten fikk en neve med ulike fargede frø som vil inngå i et halssmykke skipperen vel må fullføre. Skipperen har tynne bor og bormaskin og nok av pågangsmot, så hvem vet en vakker dag….?

Polynesierne er kjent for sin gjestfrihet. Vi er takknemlige og stikker til ham litt ris, hermetikk og noen bokser drikke. Man kan ikke utnytte folks godhet.

Siden Steven nektet å la seg fotografere, prøvde skipperen å memorere fjeset hans grundig.  Vi tok farvel med solide håndtrykk, støtte knyttede never mot hverandre og slo deretter flathånden mot brystet. Slik hilser man her.

Det var et godt møte. Et generøst menneske. En mann verdt å huske