Fatuhiva. Changez?

Vi ankom Fatuhiva tidlig en morgen etter en rolig nattseilas fra Atouna, Hiva Oa. Ca 45 nautiske mil høyt i vinden sørover. Vi dro siden herfra med oppløftet sinn og full av naturinntrykk. Tror aldri vi vil glemme inntrykkene fra Fatuhiva.

 

Alle Marquesasøyer er vulkanske, og stikker bratt opp av havet fra flere tusen meters dyp. Toppene er, hvis de er høye nok, omkranset av skyer, som i sin tur gir rikelig med fuktighet og nedbør nedover dalførene. Resultatet er stor frodighet og botanisk mangfold. Med storfisk i strandsteinene, kokosnøtter og rikholdig utvalg av frukt på trærne, lever man godt her. Polyneserne som befolket øyene for mer enn 2000 år siden, ble et velfødd og tallrikt folk. Inntil de ble oppdaget av den hvite mann og gjennom århundrene siden utsatt for sykdommer de ikke hadde motstandskraft mot.  En kraftig nedgang av folketallet ble det sørgelige resultat, avfolkede velordnede samfunn og fraflytting fra de mer marginale bosettingsområder. Flere folketomme øyer. Skogen tok over, og dekket snart sporene etter eldre tiders sivilisasjon.

På 1930-tallet kom Thor Heyedahl og kona Liv, som var arkeolog , til Fatuhiva. De ville prøve å leve et enkelt liv i pakt med naturen, i paradisiske omgivelser. Snart fattet de interesse for sporene etter tidligere sivilisasjoner på øya, blant annet tiki’er, steinfigurer i mannshøyde eller vel så det, forlatte bosettinger. Da de også fattet interesse for gravplassene, kom det til fiendtligheter med lokalbefolkningen, og det gikk så galt at Thor og Liv måtte rømme for ubehagelighetene over på motsatt side av øya, til de senere fikk båtleilighet vekk fra øya. Imidlertid hadde Thor’s interesse for polynesisk bosetting blitt kraftig vekket, noe som i sin tur førte til Kon-Tiki ferden i 1948.

Hvor kom polynesierne fra? Heyerdahl så likhetspunkter og paralleller med sivilisasjoner i flere verdensdeler, og mente at oldtidsfolket meget vel kunne ha hatt kontakt med hverandre over de enorme havene. At polynesierne kunne ha kommet fra sør-Amerika ved hjelp av oldtidens teknologi, balsaflåten, ble dermed utprøvd. Moderne DNA-analyser viser imidlertid at Heyerdahl tok grundig feil på det punktet. Polynesia er ugjendrivelig bevist befolket fra Asia, noe polynesierne visstnok hevder å alltid ha visst. Når vi ligger på ankerplassene, dukker det opp moderne glassfiberkanoer i gilde farger, enmanns og flermanns, med en utriggerpontong på den ene siden. Disse farkostene padles med en kort padleåre. Kanopadling ser ut til å være nasjonalsporten på disse kanter. Kanoene i gamle dager var utstyrt med seil og styreåre. Fartøyene kalles visst proa. Når de går baut, blir baugen hekk, og vice versa. Slik seilte de østover og inntok øy etter øy.

I en smal bergrevne av en bukt, omgitt av bratte, frodige knauser, ankret vi så opp på Fatuhiva. Bak den smale porten tårnet det seg opp grønne fjellsider badet i sollys, og høyere opp, fjell som forsvant i skyene. En eventyrlignende scene. Landingen lå inne bak en blokksteinsmolo. En liten elv munner ut i bukta og havdønningen knuste mot den svarte rullesteinsstranda. 12-14 båter lå oppankret sammen med oss. En stødig vind sto ut dalen og bukta. Vi kom oss på land i en pent opparbeidet betong havn blant en del mindre, åpne aluminiumsbåter, tydelig beregnet på kystfiske. En eldgammel kvinnelig tiki skuer utover landingsplassen. Veien oppover blant velstelte hus og hager, av betong. Noen få biler med 4-hjulstrekk å se, men ingen trafikk. Blomster, fargerike stauder i mannshøyde, frukttrær av mange ulike slag, bananer og kokosnøtter, brødfrukt, kjempegrapefrukt, appelsiner, lime, mango, samt en del vi ikke aner passe for våre ganer….  I små skur kopra til tørk. En elv, mer en bekk, renner ned dalsøkket og veien som slynger seg mellom husene innover dalen. Frittgående lykkelige, høner og haner og kyllinger i gilde farger gjemmer seg i kratt og busker, en gris roter i jorda ved bekken, hunder dilter rolig rundt og bryr seg lite om å hilse på turistene, hverken med snusing i hånda eller i skrittet, slik norske hunder ser ut til å være oppdratt til..

Folk er blide. Vi hilser på fransk, Bonjour, ca va bien? De spør Changez? Bytte, altså. Fatuhiverne er ikke så opptatt av penger, men vil gjerne bytte. Frukt og godsaker. Kanskje sorte perler. Mot noe av mer kosmetisk art, kanskje? Forfengeligheten lenge leve! Noen damer kaller oss bort til seg. Vi har noen småting i sekken, og mer i båten.  Fargeblyanter fra rakettene i Haugesund, neglelakk fra døtrenes arsenaler. Et par penere sandaler fra Gausel. En ny Samsung mobiltelfon fra Lefdal påForus. Deilig frukt og noen sorte perler lot vi gjerne ta i bytte. Skipsgrytene fra Polaris, uten lokk, var også interessante, men frukt i mengder holder seg ikke særlig lenge, så grytene får bli gjenstand for forhandlinger et annet sted. (Vi har kjøpt nye gryter til vår induksjonskokeplate når vi kommer til landstrøm)

Vi ætlet oss oppover dalen og inn til en spektakulær foss. Etter en times gange langs veien, tidvis sikksakkbratt, hullete grusvei, langs trykkvannsledning ned til øyas vannkraftverk! skogsveier, over bekken, gjennom knehøyt kratt, urskog med falne trær, steinrøyser, åpnet skogen seg, og fra det grønne fjellet styrtet en mild mengde vann seg nedover blanke fjellet, før det endte i en rund, liten poll innunder. Vi var våte utvortes. Av svette. Nå kunne det neppe passe bedre enn med en dukkert? En svømmetur i pollen, svalende, men langt fra kaldt. Lysningen et par hundre meter over oss. Følte oss et øyeblikk hensatt til en scene fra Jurassic park. Men dinosaurene i skogen var kun noen små firfisler….

Om kvelden hadde vi avtalt med Angela å spise hjemme hos henne sammen med to andre par, trivelige mennesker fra en australsk og en canadisk båt. Tradisjonell polynesisk mat, bestående av marinert tunfisk i kokosmelk og lime, kylling i ditto, kokte bananer og rikelig med kokt ris. Vann med søt lime smakte også fortreffelig til. Man skal drikke mye på disse breddegrader for å ikke bli uttørket. Skipperen klimpret litt på skipsgitaren, en innretning som for øvrig ble behørig lagt merke til da vi vandret oppover landsbyen på veien til Angelas hus. Angela var 47 år og hadde 5 barn og 6 barnebarn. Barna går på øyas skole til de er 11 år, deretter må de over til Hiva Oa for videre skolegang i et samfunn der det er allmenn skoleplikt, som hos oss. Kommer kun hjem i lengre friperioder, som de store høytidene.  Mange ungdommer søker lykken i den polynesiske hovedstaden Papeete på Tahiti.

Av det vi hittil har sett av Marquesasøyene, tar vi gjerne av oss hatten for Fatuhiva. I håndbøkene står det most unspoiled, noe som vel skulle bety minst ødelagt. Et sted der livet går litt langsommere, der dansen rundt gullkalven ennå ikke har forsteinet menneskenes hjerter, folket virker avslappet og lykkelige. Skjønt hva vet vi vel om det?