San Blas øyene

Vi ligger i Shelter Bay Marina og venter. Vi venter på det meste i dette landet. I dag har vi ventet på å fylle dieselkanner. En bunkersbåt kommer innom og  fyller kannene for oss! 6kr literen.

Å komme hit gikk derimot fort. Da vinden endelig løyet så mye at vi greidde å røske oss løs fra båsen vi lå i i Santa Marta, så førte vinden oss i raske skyv framover langs Colombias kyst. Det blåste opp til 40 knop første del av turen og bølgene kom fra alle kanter. Men alle beskrivelser fra denne del av kysten skildrer mye vind og bølger. Heldigvis var Hans Olav fortsatt om bord og jeg kunne dermed ta meg av indretjenesten, mens guttene sto i saltråket. Etter et halvt døgn kunne  vi dreie av og sette kursen for San Blas øyene, kuna indianernes rike. Vi hadde høytlesing fra tidligere jordomseilere som så flott hadde beskrevet både kysten og øyene vi skulle til. Målet vi valgte oss var Swimming pool ankerplassen helt øst i øyriket.

  The swimming pool anchorage

Det blåste fortsatt godt, og vi avanserte mot målet ganske bra. Siste dagen i sjøen da vi nærmet oss øyene stilnet det av og vi måtte skjøte på med motorkraft. Og hvilket paradis vi kom til. Ubebodde øyer i øst, der vi kunne droppe anker på 4-5 m og høre drønnet fra storhavet utenfor revet. Små øyer med palmer og noen av øyene var det midlertidig bosetting på.

 Strandhogg med den blide gast

Da vi var på jolletur og gikk i land på en folketom øy, vasset i strandkanten, plukket fine skjell, spøkte vi med at dette så ut som det kunne være alligatorer her. Vi så til og med noe som beveget seg i vannet som lignet en alligator rygg. Senere fikk vi vite at ingen gikk i land der utenom de innfødte som hadde navn på alle  alligatorene som levde på nettopp den øyen.

 Og i bush’en lurte korkodillene….

 Og på bunnen….

 Så kom Kuna indianerne på handelstokt

 Kunaene lever i et matriarkalsk samfunn, der mannen holder seg i bakgrunnen.

  Strandhogg på Banedup vertshus

Vi ville videre etter et par dager. Hans Olav måtte hjem til Klepp og vi visste ikke hvor lenge vi måtte vente her i Colon for å komme gjennom Panamakanalen. Vi planla en overnattseilas de 90 nm som det var fra San Blas-øyene til moloen i Colon. En stødig øst,nordøst vind førte oss  raskt bort fra de fine små palmeøyene. Det var disig i luften, og veldig varmt. Og vi fikk medstrøm. Utover kvelden skjønte vi at dette gikk nok litt for fort framover. Det lå an til ankomst i mørke. Vi seilte med en liten flik av genoaen for å redusere farten, men det nyttet lite. For bare masten for vi avgårde i 5 kn fart . Plutselig roper Svein: Få lommelykten brennfort! Og det han så var ikke kjekt: Store kasser på ca 2x2m uten lys, med refleks på, for forbi oss.  Posisjon ble notert og da vi kom til land fikk vi vite at det sannsynligvis var et fiskeoppdrett. Heldigvis fikk vi ikke noe verken under kjøl eller i propell, men skummelt var det.

Vi raste videre mot lysene i det fjerne og ikke lenge etter dukket alle skipene som lå for anker utenfor moloen opp på AIS skjermen vår. Aldri har vi sett så mye aktivitet som nå ! Full skjerpings for alle tre om bord. Vi visste vi måtte melde fra til havnemyndighetene om at vi ville inn i havn. Og alle skremsler ble gjort til skamme. Portcontrolleren var like hyggelig med alle på VHF-en og vi ble ønsket velkommen etter en seilas der vi snirklet oss mellom tankere losbåter og andre fartøy, noen båter i bevegelse , noen for anker og noen som så vidt seg framover. Vi la oss i halen på en stor tanker og kom dermed trygt innenfor ytre breeakwater.  Så var det neste steg å finne marinaen der vi hadde forhåndsbestilt. Fortsatt blåste det det vi hjemme vil kalle stikker og strå, og lite så vi.Men gnisten fikk kontakt med vakthavende i marinaen som på en eksellent måte guidet oss utenom rev og viftet med lommelykt så vi skulle se hvor brygga var. Han hjalp oss med fortøyningene og vi var mer enn fornøyd da vi lå trygt til kai. Og det blåste fortsatt så mye at  riggen ulte.

Shelter Bay marina ligger som en oase i utkanten av en av verdens farligste byer. Vi kan ikke bevege oss utenom området uten at vi kjører buss eller taxi. Vi blir bragt til et sikkert kjøpesenter der vi kan handle alt hva hjertet begjærer. Vi er her kun for å komme videre gjennom kanalen og alle formalitetene tar tid. Vi hadde på forhånd fått et par navn på agenter som var troverdige. Og allerede første dag dukket en av dem opp. Eric ble vår mann. Han er pent kledd, svarer kjapt på alle spørsmål, kommer til avtalt tid, og så langt har han oppfylt alle våre ønsker. Han er agent for mange store norske skip som går gjennom kanalen og det virket på oss som at han tar seg av skandinaver som trenger agent, mens Roy Bravo , den andre agenten tar seg av de med britisk flagg.

Hans Olav har ikke anledning å være med oss videre. Han hadde lyst på kanaltur , men tiden rant ut. Ikke lett å få bestilt flybillett med dårlig nettverk. Men til slutt kom han smilende utover brygga og fortalte at tidlig tidlig neste morgen skulle han være på flyplassen.  Vi svingte oss rundt , fikk lagt klippfisk i vann og dermed ble det bacalaomiddag  før han dro. Vi spiste og mimret over de fem ukene han hadde vært her og vi var alle enige om at han kunne gjerne vært fem uker til om han hadde kunnet. For oss har det bare vært kjekt hver eneste dag og vi ønsker Han Olav hjertelig velkommen tilbake når han måtte ønske !

Så nå er vi snart klare for den store ferden i Stillehavet. Lørdag kveld kl 2015 lokal tid har vi fått tid til slusing. Da er pilot på plass. Han styrer hvor vi skal gå og kommuniserer med de andre pilotene i slusa slik at vi ikke får skade verken på egen eller andres båter. Turen gjennom slusene tar to dager, første dag er kort med overnatting på den kunstige innsjøen og neste dag lang med en distanse på rundt 50 nm før vi sluses ned mot Stillehavet.

Vi har fått tre kjekke unge menn fra Bergen som vi så vidt har truffet før til å bli med som lineholdere mot et lite tilskudd i en slunken reisekasse. De var til middag i Lovinda i går kveld og vi ble litt bedre kjent. Marius er skipper og har seilt egen båt siden han var 18 sammen med Kristian. Kristian og Henrik er ferdig med studier. Studentene har tatt friår etter endt eksamen og er på tur så lenge pengene rekker. De vil til Australia og selge båten der. Så starter jobblivet som siviløkonom og jurist. Skipperens friår er også slutt, tilbake til shippinglivet på land.

Så nå gjenstår bare ferskmatinnkjøp og litt småvask så er vi helt klar!! Planen videre er å dra direkte mot Galapagos når vi dypper kjølen i Stillehavet. Det er en god ukes seilas dit. Veldig dyrt å komme i land (ca 8.000-10.000NOK), men vi velger å gjøre det likevel. Alle formaliteter er ordnet så det er bare å punge ut!! Vi håper å kunne formidle noe til bloggens lesere når vi kommer dit, men etter det blir dere oppdaterte via Bjørg, datter, som vi vil ha kontakt med via satellitt-tlf.  Da legger vi ut på det lengste havstykket til nå på turen, ca 3000 nm som vi håper å seile på ca 30 dager.

I skrivende stund ligger Lovinda too tungt i vannet, søkklastet med diesel, vann, forsyninger for Stillehavet, det kribler litt i magen, mon tro hva vi får oppleve nå ?????