Hjem på barselvisitt

Vi fikk to barnebarn i  januar. Vi visste selvsagt at de skulle komme og det var lenge bestemt at da måtte mormor en tur til Norge. Etter besøk av Anne Bente og Tryggve kom Hans Olav og holdt Svein med selskap mens jeg fløy hjem.14 dager. Det skal sies jeg liker å fly, og nå ble det riktig lang tur. Først 9 timer til Paris og til Oslo etterpå ble det nesten bare en svipptur.

Jeg tilbrakte dagen på Orly mens jeg ventet på det ene flyet som gikk derfra til Oslo i kveldinga. Observerte veldig mange militære og sivile vakter, bombetrusler i Europa var svært så aktuelt , det smalt i Belgia samme dag jeg var i Paris. Men heldigvis var alt rolig hele dagen jeg satt der og ventet.   Med tidsforskjell så ble reisen ganske lang, men koselig var det å komme til Fornebu og møte den nyfødte jenta som allerede hadde fått navnet sitt, Signe Irene.

Etter koselige dager i Oslo med gjensyn både med Birgitte og Olav, Solveigs svigermor Berit, og besøk på nye nautisk forlag , kjøp av vinterlige klær så var det jammen flytur igjen til Haugesund. Signe Irene og Solveig var med og Signe Irene fikk sin første flytur bare 14 dager gammel. Vi landet i Haugesund med vannrett vind og regn og SigneIrene fikk plass under mormors lånte dunjakke i fullt firsprang inn i ventehallen. Jeg synes nok Haugesund lufthavn også må få sånne tuber å gå i !!! Men i ventehallen står det fire jenter med norsk flagg og venter på mormor og tante. For et gjensyn !! Tårer trillet og vi strålte om kapp med regnværet!

 Noah Åsgeir og Signe Irene

Så ble vi fraktet til Barlindveien der frokostbordet var dekket med sølv og porselen. Og jeg listet meg inn på kjøkkenet og fikk se Noah for første gang, en liten våken pjokk som glimtet til med smilet sitt, siden han allerede hadde rukket å bli tre uker!

 De stolte mødre.

Tenk å bli besteforeldre til to på samme tid. Jeg sendte nok mange tanker vest over havet til Svein Dette skulle vi opplevd sammen. Men valget hadde vi gjort og begge hadde forsonet seg med det.  Og hvor glad jeg var for at Hans Olav var der og var mer enn moralsk støtte der de skrudde på motor og prøvde å få båten ship shape igjen.. Jeg takker så mye for at jeg fikk muligheten til å reise hjem , og vet dere , jeg fikk tilbud om hushjelpjobb både i Oslo og Haugesund. Jeg skulle få seng, mat og litt lommepenger og , så det var bare å bli!!!!

Men jeg ville jeg gjerne hjem til Randaberg også en tur. Der ventet en hektisk periode. Men med god planlegging så ble det hele helt perfekt, jeg rakk både å sjekke tennene, kroppen , frisøren, besøkt mor og bror med familie på Ålgård samt få gode råd og middag fra Frank og Wenche som har gjort seilasen før oss ! En god kveldsstund hos Hilde og Torfinn fikk jeg også tid til. Farmor (svigermor) hadde ordnet med seng og mat og hyggelig velkomst de tre dagene jeg kunne være der. Det ble mange inntrykk på kort tid og jeg takker dere alle for uforglemmelige dager som jeg nå prøver å formidle til Svein. Daglig kommer det nye drypp, har jeg fortalt det og det og det ……..

  Og slik var det på Nedstrand…

Etter noen ekstra dager i Haugesund og Oslo var jeg klar for retur. I den tiden jeg var hjemme hadde Lovinda too forflyttet seg omtrent med tusen nautiske mil vestover mot Panamakanalen. Vi satset på å treffes i Santa Marta, Colombia, som var et anbefalt sted å reise til både til lands og til vanns. Nå fikk jeg en virkelig lang flytur med tre flybytter og reise i nær et døgn. Jeg følte meg ikke veldig høy i hatten der jeg sto på Lysaker stasjon og hadde reisen foran meg. Men det gikk bra. Jeg kan snakke norsk, engelsk og litt spansk og med et unnskyldende smil så fikk jeg gratis overvekt på flyet ( takk til  Iberia). Det ble mange rulletrapper opp og ned, tog fra ”gate til gate” i Madrid, men heldigvis traff jeg en person fra Colombia som bodde i Paris og var på vei hjem for å besøke sine nærmeste. Dermed fikk jeg hjelp til hvor jeg skulle gå , hva jeg skulle skrive på innigrasjonsskjema og da vi landet i Bogota etter ni timer var jeg helt klar for å vise pass, skjema og nedbrakte bevis for at jeg skulle til Lovinda too. Hele tre ganger måtte jeg vise pass og billett. Men endelig fikk jeg beskjed, velkommen til Colombia. Lettelsen var stor da jeg fikk beskjed om at båten var kommet fram til havn og jeg kunne bare ta en taxi så skulle de hente meg i porten i Marina Santa Marta.. Bagasjen jeg hadde sjekket inn i Paris hadde jeg ingen forhåpninger om hadde fulgt med på to flybytter, men jo da. Overvektsbagen kom og håndbagasjen som var mye mer enn håndbagasje kom og. Guttene sto klar og jeg fikk kjempevelkomst i 29 graders varme.

Å hvor godt det var å komme fram, føle seg velkommen , krype inn i køya der de kjente armene tok i mot meg …