MrPresident

Han står der, verdig, vennlig og byr oss smake på varene, i det vi passerer frukt- og grønnsaksmarkedet her i Admirality bay på Bequia. Han har vært lenge i denne bransjen og vet hvordan han skal kapre kunder. Til slutt har vi en bærepose full med all slags herligheter. Papaya, pasjonsfrukt, mango, avocado, bananer med flekkete skall og modne grønne appelsiner. Det ble ikke spesielt billig, men en deilig fruktsalat neste dag, ble det.

Mr President er Rastaman. En rastafarianer. Lett å skjelne fra andre mørkhudede. Klipper aldri hår eller skjegg, men samler alt i en omfangsrik strikkelue. Fargerik er den også. Hårkruset blir til en eller flere filtlignede fletter, og skjegget samles i knuter under haken. Rastafarianerne er religiøst beslektet med kopterne og holder avdøde keiser Haile Selassie av Etiopia som sin Messias. De bruker ikke alkohol eller tobakk, men røyker marihuana, som de anser som medisin mot alskens sykdommer. Derfor vil mange rastafolk, og andre øyboere for øvrig, gjerne være ganske røde i hvitøyet, noen også synlig påvirket .

Rastaene her har en intern rangorden og ulike kallenavn i stedet for vanlige navn. Som mr President. En boss står på toppen. Høvdingen kanskje? Rastaene ser på hverandre som brødre. De beflitter seg  på å oppføre seg ordentlig, være vennlige og imøtekommende,  og de verdsetter respekt for hverandre og sine medmennesker høyt. Man knytter neven vannrett og dunker knokene mot hverandres. Take care! Respect, man! Og smiler.

MrPresident er 55 år og har vært rastaman siden han var 15. Han har en kone, men lever ikke lenger sammen med henne. Han har en sønn på 15 år, som går på skole. Rastaman, han også. Vi bli agronom, lære kjemi og en vitenskapelig tilnærming til utvikling av jordbruk og matproduksjon. Bli rådgiver for andre. Bidra til økonomisk vekst og framgang for øyfolket.

Rastaene er gjerne kjøpmenn. Kjøper billig og selger dyrt, slik forretningsfolk i alle land driver det. Rastaene her på Bequia kommer fra StVincent, naboøya. Folk fra StVincent er ikke velsett her på Grenadinene. Rastamenn og stVincent-folk er outsidere her. De lokale sies å motarbeide rastaene og markedet deres, som for øvrig er svært velordnet, rikholdig og preget av varer med høy kvalitet. Kanskje er det slik her, som hjemme, at lokalsamfunn misbilliger fremmede, som nordlendinger, fanter, tatere, sigøynere og romfolk hos oss, frykten for de som ser annerledes ut eller snakker annerledes. Myter som, som oftest, ligger fjernt fra virkeligheten. Eller kanskje er det misunnelsen? Noen som får det til, tjener gode penger. Eller kanskje er det fattigdommen på StVincent, som har ført til mye kriminalitet de er redd for? All dritt har sitt opphav på stVincent? Bequiafolket selv er stolte over sine historiske tradisjoner som hvalfangere. Kanskje ligger det en hund begravet her?

MrPresident, som altså kommer fra StVincent, fikk aldri ta noen utdannelse. Det ble bare grunnskole på ham. Moren var for fattig til å holde ham med skolepenger. Nåværende styre på denne øystaten har innført skoleplikt for alle barn opp til en viss alder, primary og secondary school, som vil sikre at alle får en mulighet til å lære seg noe, utdannelse som kan bidra til å trekke folket opp av fattigdommen, og dens barn, ut av kriminaliteten som får turister til å skygge unna. For St.Vincent er en naturskjønn øy som har mye å by på. Hvis vi, og alle andre på reise, bare tør…

Man skulle tro at et fattigslig øysamfunn solgte billige varer på sine markeder, men det er ikke nødvendigvis slik. De lokale bytter sine varer innbyrdes og kun overskuddet går til torgs. En fisk mot bananer, kanskje, mango mot poteter, en høne, et geitelår osv. Dermed koster deilige bananer med flekkete skall betydelig mer her enn hjemme. En annen faktor som driver opp matvareprisene, er at varer som lokalbefolkningen kjøper billig på markeder på stVincent, og som de tar med seg tilbake på ferja, blir ilagt betydelige fraktgebyrer av ferjeselskapet, selv om det bringes over som håndbagasje. Dermed går tvinningen opp i spinningen. Turister som oss, som kanskje også vil spare penger, med fulle handlenett og ryggsekker, slipper gjennom uten videre avgifter. Det kan være mye sant i at det er dyrt å være fattig…

Mr President er altså bonde og kjøpmann. I høysesongen er han kjøpmann her på Bequia i 5-6 måneder. Kjøper billig gjennom sine kanaler på StVincent og selger videre til lokalbefolkningen og turister som oss. I tillegg til hundrevis av lystseilere som vår på ankerplassen,  sies Bequia å ha besøk av ca 250 cruiseskip årlig. Da går barkassene i skytteltrafikk mellom ankerplassen og den palmeomkransede landingsplassen utenfor stranden, med skjeve, rustikke bygninger, små handelsboder, sightseeing-taxier til lands og til vanns. Fantastiske snorklemuligheter. Alle forsøker å slå mynt på turisten. Det har trolig ført til dyrtid på øya, noe lokalbefolkningen opplagt lider mest av. Prisene går ned når sesongen er over. Da reiser mrPresident, som leier husvære her i sesongen, tilbake til StVincent og gjenopptar arbeidet på bondegården og småsalg på det lokale markedet der.

Siden skipperen nylig er blitt pensjonist, var det naturlig å spørre mrPresident om hans framtidsutsikter. Hvis jeg forsto ham rett, ville han som pensjonist kunne motta 100 EastCaribean dollars i måneden, som utgjør ca 3000 kroner i året. Det er vel knapt til salt i grøten etter våre begreper. Han er derfor avhengig av å spare opp penger til den dagen han ikke kan arbeide lenger. Eller arbeide til han stuper. De eldre tas hånd om av familien. Hvis man blir syk og må på sykehus, må man selv sørge for maten og medisinene. Hører vi noen klage der hjemme?

Tanngarden hans ser forresten rimelig glissen ut. Han har neppe brukt mye penger på tannlegen heller. Tannstellet kan få folk til å se eldre ut enn de faktisk er. MrPresident og hans kolleger er slanke. Ikke mye overflødig fett å se. Rastaene mistenkes for et nøkternt levesett.

Hva med framtiden, spør jeg? MrPresident sier at klimaet har endret seg merkbart her på øystaten. Det har blitt lengre perioder med regn og tørke enn før. Oftere uvær. Han mener verden er nødt til å stå sammen, menneskene hjelpe hverandre. Menneskene trenger hverandre.

Hvem kan være uenig i det? Men er vi villig til å ta konsekvensene ved å endre vår livsstil drastisk?

MR President drømmer om et samfunn preget av framgang, mer selvstendige mennesker, utdanning for alle, og at turister vil slutte å unngå å besøke han vakre øy. For myndighetene tar kriminalitet på dypt alvor. Skyldige blir tatt og straffet hardt.

Med ett dukker det opp nye kunder. Et kjapt håndtrykk, samtalen er over. Så er han i gang. Deler ut smaksprøver…..

Money makes the world go around.

Jeg liker mrPresident. En likandes kar, som vi sier hjemme på Velstandet.

Han er min venn.